Da Philip Norman i 2016 utga biografien om Paul McCartney, var det spesielt tre ting som var svært spesielle: Timingen, temaet og forfatteren. Resultatet er blitt en nødvendig bok med et par unødvendige skjønnhetsfeil.
Uventet forfatter med tidspress
Med ”timingen” menes rett og slett at boken kom ut to år etter Mark Lewisohns del 1 av serien ”All those years ago”, en gjennomgang av The Beatles som er så detaljert og velformulert at den gjør alle fremtidige Beatles-biografier unødvendige. Skal man gi ut noe om The Beatles eller noen av medlemmene, må man gjøre det før det er for sent. Det skulle vise seg at det var unødvendig, Mark Lewisohn mener bokens andre bind kommer tidligst i 2023.
Bokens tema er om Paul McCartney. Selv om han er en av verdenshistoriens mest kjente musikere, er dette første gang noen tar for seg ham skikkelig etter Beatles-perioden. McCartney har som de andre lidd av å ha vært med i verdens mest kjente band. I New York Times opplevde Dwight Garner det å lese om McCarntey etter Beatles som å lese om ”Thor Heyerdahl etter Kon-Tiki eller Edmund Hillary etter Mount Everest”. Det er litt av en påstand overfor en som har spilt en viktig rolle i alt fra James Bond-sanger til kampen mot landminer, som ni ganger har toppet Billboard Top 100 og som har brukt noen av rockens største stjerner som studiomusikere eller backingband.
Forfatteren selv er en kuriositet. Han ga ut boken ”Shout!” i 1981. Boken er sterkt pro-Lennon og anti-McCartney. Den er også sleivete og fokuserer lite på selve musikken. Men det er en begynnelse. Og akkurat det samme lider også denne boken av. Du må ha den, men du bør håpe på at noen skriver litt dypere.
Den vanskelige balansegangen
McCartneys mistro til Norman er velkjent, noe forfatteren ikke legger skjul på. Norman går imidlertid kanossagang allerede i forordet, og langt på vei forstår hvilken oppgave han har påtatt seg. Men kan en biografi bli bra dersom man mistenker at forfatteren smisker med hovedpersonen? Virker det troverdig når han nå skryter av mannen han likte å tråkke ned i søla. Den vanskelige balansegangen mellom oppgjør mot egne meninger og integritet som biograf er det få som misunner Norman.
Det Norman skal ha, er at han fortsetter i samme stil som før. Han er noe nedlatende omtalt som en ”meat and potatoes”-forfatter. Det vil si du får det du skal ha, uten at det blir spennende. Dette medfører at det blir få inngående analyser av den musikalske utviklingen til McCartney. ”Eleanor Rigby” og ”Hey Jude” nevnes ofte som eksempler på Pauls kunstneriske mesterstykker, men det sies lite om hva som gjør dem bra. Norman er en av svært få som ikke aksepterer at ”A Day in the Life”, ofte regnet som The Beatles’ beste sang, er et samarbeid. Også her i boken omtaler han det som en John-sang med bidrag fra Paul. John Lennons bidrag på Eleanor Rigby får stå uimotsagt, selv om Lennons bestevenn Pete Shotton anså bidragene til Lennon til å være tilnærmet lik null.
Oppreisning for McGanja
Samtidig har Norman forstått mer av det nå mer eller mindre etablerte inntrykket av McCartney som kunstnerisk sjel. McCartney støttet på 60-tallet både alternative bokhandler, som den berømte Indica, og kunstgallerier mens Lennon kjedet seg i forstedene. Det var McCartney som introduserte den moderne samtidsmmusikken musique concrete med båndopptakere og maskiner til bandet. Disse teknikkene var avgjørende for The Beatles’ revolusjonerende sound på album som ”Revolver” og ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band”. McCartneys fascinasjon for maleren René Magritte ga opphavet til firmanavnet ”Apple”. Alt dette nevner Norman på en ryddig og stilig måte.
McCartney gikk fint utenom tunge narkotika, men inntaket hans av cannabis framstår i Normans bok som helt ekstremt. Selv når alle ville ha tenkt at ”nå er det kanskje på tide å gi seg”, fortsatte han med røykingen.. Faktisk virker Norman så ivrig i å nevne marihuana at man kan mistenke at det er en drikkelek.
Norman greier på sett og vis å få fram det store problemet til McCartney etter Beatles-perioden. Alle forventet at han skulle fortsette å skrive mesterverk, men han selv ville i en annen retning, langt vekk fra The Beatles-skyggen. Likevel satte både datidens journalister og Norman selv strenge krav til McCartney. Og der får vi McCartneys solokarriere i et nøtteskall. Hatet av kritikere, elsket av folket. Norman selv ser ut til å være åpen for at han og andre rockejournalister tar feil, spesielt med ”Mull of Kintyre”.
Norman ser ikke ut til å forstå storheten rundt den lettbente musikken, men de tre klassiske storverkene – ”Liverpool Oratorio”, ”Standing Stone” og ”Ecce Cor Meum” – blir behørig og respektfullt behandlet.
Damer foran venner
Det kanskje mest påfallende med denne boken er hvor lite den går inn på McCartney som person. Han framstår som en god familiefar, en vekselvis gjerrig og gavmild mann, en ivrig forkjemper for det han tror på og en kvinnebedårer, i det minste i sin ungdom.
Og der ligger problemet. En visstnok vovet påstand var at under hans kortvarige flørt med Iris Caldwell ba han moren, Vivian, om å gre leggene hans. I tillegg får elskerinnen Maggie McGivern mye oppmerksomhet. Og Francie Scwartz og Dot Rhone. Dette er også langt på vei en oppreisning for Linda McCartney, som ble mobbet gjennom hele 70-tallet.
De som knapt får oppmerksomhet, er George Harrison, Ringo Starr og George Martin. Selv om halvparten av boken omhandler tiden fra oppvekst til avslutning av The Beatles, får man ikke noe klart inntrykk av Pauls forhold til George eller Ringo. Gitt hvor viktig dette samarbeidet var for musikken på den tiden og en god stund etterpå, er det betimelig å spørre seg hvordan det fungerte innad. Heller ikke etterpå får vi høre stort, og George Harrisons død får ett avsnitt. I stedet får vi masse informasjon om kranglingen mellom McCartney og andrekona Heather Mills.
John Lennon får mer oppmerksomhet, og det legges mer vekt på varmen som fortsatt var der enn man skulle tro. Yoko Ono, som tidligere fikk svært pen omtale i ”Shout!”, blir nå langt mer stemoderlig behandlet. Det kanskje pussigste opptrinnet er når Norman skriver at Kate Bushs ”overjordiske jamring fikk selv Yokos sangforsøk til å høres normale ut”. Flesteparten av Yoko Onos bidrag på 1970-tallet er faktisk ganske så normale, spesielt når hun ikke samarbeider med ektemannen.
Norman har skrevet biografier om Mick Jagger, John Lennon, Buddy Holly og Elton John. Det er rart at han ikke bruker noe av den informasjonen bedre til å skape et utvidet bilde av tiden og folkene rundt Liverpools store sønn.
Verd prisen?
Denne boken er et must for alle Beatles-fans, nettopp av samme grunn som ”Shout!”. Den er ikke nødvendigvis den beste, men den er den første.
For den mer nøytrale musikkinteresserte kan den være grei å ha. Den er lettlest og for det meste godt skrevet, men det er et par klønete vendinger fra tid til annen. I tillegg er kronologien høyst forvirrende. Man kan oppleve at man leser om 1975 ett sted, for så å dras tilbake til 1972 igjen uten forvarsel, også til 1974. Det er mange hint og gjentakelser i boken, noe som gjør at den som ikke vet stort om ham får vite svært tidlig at han blir arrestert i Japan, at han blir vegetarianer og at han mislykkes stort med filmen ”Give my Regards to Broad Street”.
Likevel greier Norman uten vanskeligheter å engasjere. Dette gjøres godt ved cliffhangere. Hvordan skal han takle den demonske produsenten Allan Klein? Kona Linda McCartneys død? ”Heksa” Heather Mills? Han greier også å unngå å ta sider. Det sistnevnte dilemmaet er et godt eksempel. Vi vet at McCartney er kontrollerende og mister temperamentet raskt, men samtidig vet vi at Mills pynter svært mye på historiene sine. Norman forteller oss ikke hva vi bør mene.
Den velregisserte stilen gjør boken lett å lese, og man får en større forståelse for en av de viktigste musikerne og kjendisene noensinne.
