Som ethvert anstendig menneske leser også jeg Morgenbladet fra tid til annen. Selv om jeg fant intervjuet med Peggy McIntosh lærerikt, ble forrige fredagsutgave litt som å høre på CNN-panelet diskutere Kamala Harris. All black everything. Eller for å si det på dylansk, vi trenger ingen værmann for å se hvor vinden blåser.
Mellom rasekronikken til Lena Lindgren og intervjuet med McIntosh, kvinnen som døpte begrepet «white privilege», kom jeg over denne norsk-adopterte sjekklisten for oss hvitinger. Kriteriene er satt; åpenbart har også jeg, en blond mann født i det jeg til stadighet har hørt er «verdens beste land», hvite privilegier. I likhet med de fleste nordmenn, er jeg skyldig i å ha mottatt ufortjente materielle goder. Dessuten er jeg over en-nitti (bare nevner det) og kan bli riktig så bredskuldret hvis jeg drar på gymmen.
Leseren vil sikkert mene mye om kriteriene, men jeg tenkte jeg skulle ta de mer alvorlig enn det jeg ellers har en tendens til når folk diskuterer hvithet, svarthet og det omstendelige j-ordet. Som Tore Sagen erfarte, det å kunne tulle med slikt uten å være berørt av de mer alvorlige undertonene, er også en del av det å være hvit og privilegert i et hvitt majoritetsland anno 2020. For meg forteller dette mest om hvor langt og samtidig hvor kort vi har kommet i raseproblematikken.
Hva Morgenbladets sjekkliste angår er dommen soleklar.
- Jeg kan lese norske medier og se at folk med min hudfarge er representert på en variert måte.
– Check, jeg ser hvite folk til stadighet på Dagsrevyen og i avisa. - Etter den første innkjøringen i ny jobb/nye studier «glir» jeg naturlig inn i mengden.
– Nja, denne er litt vanskelig for sosialt utilpasse liberaliser, men jeg ser tegninga. - Jeg føler meg ikke avhengig av en bedrift/leders ekstra godvilje for å bli inkludert.
– I grunnen ikke, nei. - Stort sett oppfatter jeg å bli oppfattet som en ressurs for samfunnet.
– Joda. - Jeg blir hørt for egne meninger og ikke tillagt meningene til alle andre som har samme hudfarge enn meg.
– Ja, med mindre jeg snakker med ytterliggående identitetspolitiske aktivister. - Jeg syntes det er interessant å høre hvilke sted folk kommer fra, og hyggelig å bli spurt om det samme selv.
– Ja, og det vil jeg fortsette med også når interneringsleirene kommer. Alle som har lest en sørstatsroman eller to, vet at dette spørsmålet er sivilisasjonens vugge. - Jeg tenker sjeldent over egen hudfarge.
– Tja, stadig oftere, men skylden for akkurat DET tilfaller en viss gruppe aktivister. Jeg tar intet ansvar for at også jeg har begynt å reflektere over dette med pigmenter. - Jeg kan markere saklig uenighet med en kollega av en annen hudfarge uten at det skaper trykket stemning.
– Soleklart. Jeg har aldri hatt problemer når jeg diskuterer med minoriteter, verken profesjonelt, sosialt eller i intellektuelt henseende. Når det kommer til mine medprivilegerte hvitinger derimot… - Det faller meg lett å overse rasistiske kommentarer fra politikere som tåpeligheter.
– Jepp, hva ellers skal man kalle det og hvorfor skal jeg ikke overse det? - Jeg opplever Norge som er land med mye tillit, både mellom mennesker og mellom folk og myndigheter.
– Det stemmer, men jeg må legge til at jeg ser hvor vinden blåser…
For enkelthetens skyld sjekker jeg av de resterende 15 punktene på lista. Hva jeg skal gjøre med all denne hvitheten har jeg ikke funnet ut av enda. Kynisk som jeg er tenker jeg at den jo kunne utnyttes litt bedre. Jeg forstår samtidig at det er tøffere for minoriteter. Med mindre man er hvit da. Da kan ting kun bli verre, eller bedre, spørs litt hvordan man ser på dette med privilegier. Jeg har uansett ikke dårlig samvittighet; jeg kunne tross alt vært en hvit mann i Asia.
