Etter flere enn to dusin mislykkede forsøk, har sosialismen bevist overfor seg selv at den er en katastrofal filosofi.
Sosialismen er veldig på moten på venstresiden i USA.
Kommentarartiklene som oppfordrer oss til å slutte å være så opptatt av sosialismens tidligere fiaskoer, og i stedet heller begynne å bli begeistret for dens fremtidige potensiale har nesten blitt en sjanger i seg selv.
Eksempelvis skrev Bhaskhar Sunkara, stifteren av Jacobin Magazine, en artikkel i New York Times, hvor han påstod at det neste forsøket på å skape et sosialistisk samfunn ville bli totalt annerledes:
«Denne gangen så vil folk få muligheten til å velge. Diskutere, og tenke nøye igjennom for så å bruke stemmeretten — og ha tro på at folk kan organisere seg i felleskap for så å kartlegge nye destinasjoner for menneskeheten. At man skjærer det ned til det mest vesentlige, og returnerer til røttene, sosialismen er det radikale demokratiets ideologi. […] Den vil styrke det sivile samfunnet gjennom å tillate deltagelse i de avgjørelsene som påvirker livene våre.»
Nathan Robinson, redaktøren for Current Affairs, skrev at sosialismen ikke har «feilet». Den har bare aldri blitt utført på en skikkelig måte:
«Det er utrolig enkelt å være både for sosialisme og i mot de kriminelle handlingene begått av 1900-tallets kommunistregimer.
Når noen jeg snakker med, peker i retning av Sovjetunionen eller Castros Cuba og sier: “Vel, der har du din sosialisme,” så svarer jeg […] det disse regimene står for, har ingen verdens ting med det prinsippet jeg kjemper for. […] Sovjetunionens historie forteller oss ikke egentlig særlig mye om “kommunismen” […].
Jeg kan fint skjelne mellom de positive og negative sidene ved et politisk program. Jeg liker den delen som handler om å tillate arbeiderne å få større fordeler gjennom deres arbeid. Jeg liker ikke den delen med å straffe dissidenter ved å plassere dem foran en henrettelsestropp.»
Owen Jones skrev at Cubas nåværende versjon av sosialisme ikke er “ekte” sosialisme—men at det absolutt var mulig for den å bli det:
«Sosialisme uten demokrati […] er ikke sosialisme. […] Sosialisme betyr å sosialisere makt og velstand.
Cuba kunne ha demokratisert, samt gitt befolkningen de politiske frihetene som de blir nektet i dag, mens de samtidig forsvarte […] gevinstene med revolusjonen som for eksempel gratis helsevesen. […] Den eneste fremtiden sosialismen har […] er gjennom demokrati. Det […] betyr å organisere en bevegelse som er forankret de ulike samfunnene og arbeidsplassene hvor folk befinner seg. Det betyr å argumentere for et system som utvider demokratiet til arbeidsplassen og økonomien.»
Spaltisten Elizabeth Bruenig skrev en artikkel med den selvforklarende tittelen, Det er på tide å prøve ut sosialismen:
«For ikke å bli forvekslet med en totalitær nostalgiker, så ville jeg ha støttet en form for sosialisme som var demokratisk, og som fokuserte hovedsakelig på å dekommodifisere arbeid, samt på å utjamne de sosiale forskjellene som er skapt av kapitalismen, og gjort slutt på kapitalens kvelertak på politikk og kultur.»
Til tross for ulikheter i stil og hva man velger å vektlegge i disse artiklene, så deler denne sjangeren en rekke vanlige feil.
Argumentene som feiler
Like mye som forfatterne insisterer på at de tidligere eksemplene med sosialisme ikke «egentlig» er sosialistiske, så kan ingen av dem fortelle oss hva de ville gjort annerledes. I stedet for å i grove trekk vise oss hvordan «deres» versjon av sosialisme ville fungert i praksis, så forsvinner forfatterne inn i abstraksjoner, og snakker om storslåtte ambisjoner istedenfor å komme med håndfaste institusjonelle karakteristikker.
“Kartlegge nye destinasjoner for menneskeheten” og “demokratisere økonomien” er følelsesmessig tiltalende fraser, men hva betyr dette i praksis? Hvordan kunne “folket” ha administrert “deres” økonomi sammen? Skulle vi alle samle oss i en stor kjent park, og debattert hvor mange tannbørster og hvor mange skrutrekkere vi burde ha produsert? Hvordan skulle vi bestemme hvem som skulle få hva? Hvordan skulle vi bestemt hvem som gjør hva? Hva om det viser seg at vi i realiteten ikke er enige om så veldig mye?
Dette er ikke noen trivielle tekniske detaljer som vi bare kan la vente på seg inntil revolusjonen. Dette er de mest grunnleggende, fundamentale spørsmålene som talspersoner for hvilket som helst økonomisk system må kunne svare på. Nesten tre tiår har gått siden berlinmuren falt—nok av tid, skulle man tro, for “moderne” sosialister å komme opp med noen ideer for en annerledes form for sosialisme. Men den gang ei, etter alle disse årene, så har de enda ikke beveget seg noe videre fra moteordstadiet.
Å gi “folket” demokratisk kontroll over det økonomiske livet, har alltid vært det sosialismen har lovet, og hatt ambisjoner om å oppnå. Det er ikke slik at dette ikke skjedde med folket som var involvert i tidligere sosialistiske prosjekter. Snarere tvert imot: det har alltid vært tanken. Det har aldri vært en tid hvor sosialistene startet med den uttrykkelige intensjonen om å skape lagdelte samfunn ledet av en teknokratisk elite. Sosialisme har alltid blitt slik, men ikke fordi det var intensjonen at det skulle bli slik.
Vanligvis reagerer sosialister med genuin irritasjon når en politisk meningsmotstander nevner et tidligere sosialistisk prosjekt som feilet. De kan ikke se dette som noe annet enn en stråmann og et billig poeng. Som et resultat så nekter de å besvare spørsmålet om hvorfor disse forsøkene har endt opp slik de har. I følge dagens sosialister forsøkte simpelthen ikke tidligere sosialistiske ledere på å innføre sosialismen. Det er enkelt og greit alt det man trenger å vite.
De tar feil. Den østerriksk-britiske økonomen Friedrich Hayek viste allerede i 1944 hvordan sosialismen alltid må føre til ekstrem konsentrasjon av makt i hendene på staten. Han viste hvordan tanken om at denne konsentrerte makten kunne bli demokratisk kontrollert var en illusjon. Hvis man med trolldom kunne bringe Hayek tilbake fra døden i dag, ville han sannsynligvis ha hatt store vansker med iPhone, Deliveroo og sosiale medier—men han ville umiddelbart forstått situasjonen i Venezuela.
Et tredje poeng er at samtidens sosialister ikke klarer å ta opp sosialismens mangler i den økonomiske sfæren. De snakker mye om hvordan deres versjon av sosialismen ville vært demokratisk, deltagende, liberal, snill og nusselig. Antatt at de kunne bevist at Hayek tok feil og på en magisk måte få det til å virke. Hva da?
Økonomien er av stor betydning
De ville da gjort det mulig å unngå Gulagene, skueprosessene, og det hemmelige politiet neste gang, noe som helt åpenbart ville vært en ufattelig stor forbedring om man ser det i forhold til alle de variantene av sosialismen som har eksistert i tidligere tider. Men vi ville fremdeles stått igjen med en dysfunksjonell økonomi.
Samtidens sosialister ser ut til å gå ut i fra at en demokratisert versjon av sosialisme, ikke bare ville vært mer menneskevennlig, men også mer produktiv og effektiv rent økonomisk: Reformer det politiske systemet, og resten vil på en eller annen måte ordne seg selv som en direkte etterfølgende konsekvens. Det er ikke noen grunn til at det skulle være en naturlig følge. Demokrati, sivile friheter, og menneskerettigheter er alle ønskelige i seg selv, men de kan ikke i seg selv gjøre landene noe mer velstående.
En versjon med Øst-Tyskland uten Stasi, Berlinmuren, og politibrutaliteten, ville vært et langt bedre land enn det som faktisk eksisterte. Men selv da ville Øst-Tysklands produksjon per innbygger bare vært en tredjedel av det vest-tyske nivået. Demokrati, på egenhånd, kunne ikke ha gjort noe for å forandre på dette.
En nordkoreansk versjon av sosialismen uten hemmelig politi, og arbeidsleire ville sørget for et langt bedre land enn det som faktisk eksisterer. Men selv da ville forskjellen mellom Nord- og Sør-Koreas levestandard vært så enorm at den gjennomsnittlige sørkoreaner ville vært 3-8 cm høyere enn den gjennomsnittelige nordkoreaneren, og livene deres mer enn ti år lengre. Demokratiet ville ikke sørget for å gjøre nordkoreanerne noe høyere, eller gjort det noe mer sannsynlig med en høyere levealder.
Til syvende og sist vil nåtidens argument for sosialisme reelt sett koke ned til at: «Neste gang vil bli annerledes fordi vi sier det.»
Etter flere enn to dusin mislykkede forsøk, er det rett og slett ikke godt nok.
Oversatt av Lars Jøran Nordberg.
