Når man skal argumentere for noe, er det ofte taktisk lurt å fremstå selvsikker og sikker på sine argumenter. Hvorfor skal en som er uenig med mine radikale endringer, ta sjansen på dette, hvis ikke jeg er helt sikker selv?
Robert Nozick skriver følgende i Anarchy, State, and Utopia:
«Moreover, I like to think, intellectual honesty demands that, occasionally at least, we go out of our way to confront strong arguments opposed to our view. How else are we to protect ourselves from continuing error?»
Dette er et av mine favorittsitater. Det er så lett å tolke informasjon til din egen fordel. Det er så lett å foretrekke nyhetskilder som er i tråd med det du allerede mener. Det er så lett å sitte med dine meningsfeller og gjøre narr av hva andre mener.
Alt dette fører til skråsikkerhet og mangelfulle argumenter. Når en liberalist slenger ut en bredside mot politikere og byråkrater og offentlig forbruk, skal det likevel ikke så mye til for å få applaus hos oss som er enige. Inneholder kraftsalvene påstander og fakta om noe som har skjedd, så skal det ikke så mye til for at vi lar jubelen tordne. Vi trenger jo ikke å sjekke så nøye for vi er jo enige i konklusjonen, og han er jo en av våre.
Eller når folk fra kultureliten sitter og snakker om campingturister som stemmer FrP. Det skal ikke så mye til for å skape en indre jubel hos de som allerede ser ned på den gjennomsnittlige FrP-velger. Det skal ikke mye til for at Trygve Slagsvold Vedum skaper god stemning hos bønder på bygda for et populistisk angrep på Oslofolk.
Det er lett å komme med eksempler. Fellesnevneren er at vi liker å høre det vi er enige i. Det er så mye lettere å juble for dette enn å bruke tid på å vurdere om kritikken er korrekt. Og man kan jo til og med risikere at dine egne ser litt rart på deg. «Er du blitt soft på politikere/FrPere/Oslofolk?»
Vi skal heller ikke undervurdere kostnaden ved å skifte mening. De fleste har vært en del av sin politiske flokk ganske lenge. Man har venner der. Man har forsvart dette lenge overfor folk man kjenner. Det finnes nok av eksempler på folk som har byttet parti og i prosessen også har mistet nære venner.
Det er da lettere å tolke ting inn i det du alltid har ment. Det er en fare som alle intellektuelt ærlige mennesker må være oppmerksom på.
For oss liberalere har dette flere konsekvenser.
- Vi må hele tiden være kritiske til våre egne argumenter og standpunkter. Virkeligheten er ikke alltid så enkel som vi tror. Kan du forklare hva et naturlig monopol er? Kan du forklare hva som menes med asymmetrisk informasjon? Kan du forklare hva som er problemet med eksternaliteter? Kan du forklare hva kollektive goder er? Kan du forklare hva transaksjonskostnader har med dette å gjøre? Hvis svaret på disse spørsmålene er nei, så trenger du mer kunnskap for å kunne forsvare liberalistiske løsninger på en virkelig god måte.
- For en sosialdemokrat vil det være mye enklere å ikke ta liberale argumenter på alvor. Det er mer behagelig å sette seg ned med en halvliter, glede seg over sommeren og at man egentlig har det ganske fint i Norge. Norge er ikke et helvete for de aller fleste, men historisk og geografisk et av de beste stedene å leve. Hvorfor risikere dette for urealistisk liberalisme?
- For liberalister som ikke lenger er politisk aktive, er det mye mer behagelig å nikke når naboen sier noe fint om staten og negativt om private. Hvorfor bruker noen tid på å holde dine liberale meninger ved like når livet uansett er så godt? Er det ikke enklere å bli litt mer moderat og konservativ? Det var jo bare noe vi drev på med i vår ungdom, ikke sant? Og vi kan jo uansett ikke gjøre noe med statens størrelse, så jeg må jo støtte Erna siden Jonas er litt verre! Ikke sant?
Gi meg de prinsippfaste tvilerne. De som igjen og igjen stiller spørsmål, leser og utvikler seg. De som tar hensyn til andre mennesker og lytter, men likevel forsvarer det de tror på, men med en åpning for følgende spørsmål:
Hva om jeg tar feil?
