Dagens store sak er den kraftige kritikken av Norges Banks ansettelse av Nicolai Tangen. Nå kan det selvsagt rettes kritikk mot ansettelsen av ham. Likeledes kan det rettes kritikk mot politikernes innblanding i uavhengigheten til Norges Bank. Det er også bra at Norge har opprettet oljefondet istedenfor at politikerne har brukt opp hver krone.
Denne skrapingen på den sosialdemokratiske overflaten skygger imidlertid for et grunnleggende problem. Den statlige rikdommen. Det at staten eier mesteparten av kapitalen og forvalter denne gjennom ett organ. Istedenfor desentralisert eierskap hos hvert enkelte menneske, er rikdommen konsentrert i ett sentralisert statlig selskap.
Fra venstresiden rettes det ofte kritikk mot konsentrert eierskap i det private næringslivet. Av og til, men langt fra alltid, er kritikken relevant. Sammenlignet med statens makt, er det imidlertid en avsporing.
La meg illustrere poenget. Amazon er verdens største selskap og er verdt omtrent 1500 milliarder kroner. Oljefondet er verdt mer enn 10 000 milliarder. Oljefondet er verdt mer enn de 10 største private selskapene tilsammen.
De nøyaktige tallene er ikke så viktige, men vissheten om at staten er den største kapitalisten av dem alle. Det store problemet er at Tangen kan lede noe så stort og meningsfullt, ikke at det er Tangen som gjør det og heller ikke nøyaktig hvordan han ble utnevnt.
Vi bør tenke på hvordan vi kan desentralisere statens verdier tilbake til innbyggerne. Å koble dette til fjerning av statens urealistiske pensjonsforpliktelser er et naturlig utgangspunkt. Uansett må vi jobbe for å skille staten og kapitalen.
Rettelse: Artikkelforfatter var for opptatt av å ikke blande norsk og engelsk billion og trillion, og glemte dermed å regne om fra dollar til kroner. Tallene er da gale med en faktor på ca 10, og sammenligningen med Amazon blir feil.
