Libanon er på vei til å bli en såkalt «failed state”. Landet preges av hyperinflasjon – det vil si at den månedlige inflasjonsraten overstiger 50 prosent over en lengre periode. Det er første gang hyperinflasjon har blitt registrert i Midtøsten.
Den massive eksplosjonen på havnen i Beirut 4. august har skapt ødeleggelser man knapt har sett i fredstid: over 250.000 mennesker er blitt hjemløse, tusenvis er hardt skadet og 140 mennesker er døde.
Eksplosjonens nasjonale traume kom på toppen av den sakte lidelsen forårsaket av et fastlåst økonomisk vanstyre. Libanon var allerede på randen av økonomisk og sosial kollaps; tiltroen til den politiske eliten har alt kollapset.
Mistroen er høyst rasjonell. Landet har et av verdens mest korrupte politiske systemer. Det ble rangert som det 137 mest korrupte landet i 2019 (av 180 land) og 41 prosent av offentlige tjenestebrukere har måtte bestikke offentlige tjenestefolk i løpet av de siste 12 månedene, ifølge Transparency International.
Prisveksten har de seneste månedene vært fullstendig ute av kontroll imens det libanesiske pundet har stupt i verdi. Konsumprisindeksen steg fra 56 prosent i mai til 90 prosent i juli. I løpet av 2020 har prisene på varer og tjenester mangedoblet seg. Situasjonen har forverret seg kraftig etter at eksplosjonen satt det kritiske havneområdet ute av funksjon, tok ut sentral infrastruktur og overbelastet helsevesenet.
Illustrasjon: Steve H. Hanke, John Hopkins University
Kokepunktet er nådd: de siste dagene har sett massive demonstrasjoner i Beirut og andre byer og kraftige sammenstøt mellom demonstranter og militæret.
Hyperinflasjon forekommer ytterst sjeldent, og vitner om at valutaen, gjeldsnivået, pengepolitikken og bankvesenet er i dyp krise. Dette har gjort det stadig vanskeligere å importere nok mat og essensielle varer til landets 5,5 millioner innbyggere. Vi ser lignende tilstander i Venezuela, der inflasjonen på mange tusen prosent snart har utradert verdien på valutaen Bolívar. I Europa var det hyperinflasjon i Weimarrepublikken etter første verdenskrig og i Jugoslavia på starten av nittitallet.
Det internasjonale pengefondet har siden mai i år vært i intense forhandlinger om krisehjelp for å bøte på statens enorme budsjettunderskudd. Dette har ikke gitt resultater etter det som siteres som libanesiske myndigheters manglende reformvilje til blant annet kutt i offentlige lønninger og pensjoner.
Landet ble tildelt over 100 milliarder kroner i bistand over de neste årene som følge av flyktningkrisen i nabolandet Syria under Pariskonferansen 2018. Nå er befolkningen avhengig av så mye ressurser de kan anskaffe, men det er tvilsomt at mer penger kanalisert til landets myndigheter vil løse de enorme skadene forårsaket av eksplosjonen.
Den pågående krisen i landet sammenlignes med borgerkrigen som varte fra 1975-1990. Situasjonen er en påminnelse om hvordan det skjøre forsøket på å etablere et velfungerende demokrati har forfalt til sekteriske grupperinger, der etniske og religiøse motsetninger favoriserer egne klaner, og hvor utenlandske makter, spesielt Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia, utøver sterkt politisk press i landet.
