Over Tøyen torg ruver spøkelsesblokker som har stått tomme i årevis. Et par år etter at Tøyenløftet trådde i kraft i 2013, ble beboerne i sosialboligene i Hagegata 30 kastet ut. Bydelen skulle diversifiseres, blant annet ved at 50 av de 60 kommunale leilighetene ble tømt. Byggene trengte sårt oppussing, og det var ikke grenser på politikerfantasi for hva det skulle bli av de slitne sosialboligene. Senest i fjor proklamerte byrådet stolt at det nå endelig skulle skje ting i Hagegata; et samlet bystyre, med unntak av FrP, ble enige om å gjøre blokkene til et såkalt «boligsosialt” eksperiment.
Foto: Boligbygg
Siden det rødgrønne byrådet tok over styringen i Oslo i 2015, har de skrytt hemningsløst over hvordan Hagegata 30 skulle bli en modell for en «tredje vei» i boligpolitikken. Etter at planen om å bygge 180 studentboliger ikke lot seg gjennomføre, har byrådet ønsket å skape en «ikke kommersiell boligsektor» i blokka, med en såkalt leie-til-eie ordning for vanskeligstilte.
«Vi vil føre en aktiv boligpolitikk for å bygge flere og mer varierte boliger”, sa byutviklingsbyråd Hanna Marcussen den gang. Bystyrets vedtak om en «boligsosial løsning” er imidlertid fremdeles uklar, slik Nettavisens nylige gjennomgang av prosjektet viser. Bygget blir etter alt å dømme stående tomt i lang tid fremover.
Tomprat og resultater
Oslo har en egen sosialbyråd i Omar Samy Gamal som er dyktig til å snakke om viktigheten av at folk eier egen bolig og hvor urettferdig prisnivået i byen er. Sosialdemokrater, og politikere spesielt, er gode på dette; å prate om nødvendigheten av at folk får dekket sine materielle behov. Det å produsere faktiske resultater er derimot ikke like enkelt som det å kritisere grådige boligprofitører.
Prestisjeprosjektet Hagegata 30 begynner mildt sagt å bli pinlig for Oslos byråd, som i god politikerånd skylder på det gamle byrådet. Mens blokkene står ubrukt og etterspørselen etter boliger er skyhøy, krangler altså politikerne med hverandre om hvem som har skylda for deres egen inkompetanse.
Det er imidlertid gode årsaker til hvorfor politikerne heller krangler om hvem som har skylda, fremfor å finne raske løsninger. Og hvorfor skulle de gjøre det? I motsetning til det profittdrevne markedet, er det helt greit for politikerne å gå med underskudd. Det er ikke akkurat slik at det går ut over dem personlig eller deres lommebok; det er kun det neste byrådet som får redusert handlingsrommet sitt.
Dette kommer klart til utrykk i Oslos voksende gjeld, som veltes på befolkningen i form av høyrere eiendomsskatt og bompenger. Etter at det rødgrønne byrådet overtok i 2015, har gjelden i Oslo økt kraftig. Byrådets svulstige budsjett for perioden 2019-2023 vil nesten doble gjelden fra dagens nivå – fra 34 milliarder til 64 milliarder (!) Dette betyr også at rentekostnadene vil doble seg, og bli en ytterligere påkjenning for økonomien til byens innbyggere.
Selg kommunal eiendom
Med dette økonomiske bakteppet, er det påfallende at Oslo kommune sitter med tomme, dyre bygg og dermed sløser med byens ressurser. Oslo har en fastrente på 2,4 prosent på (mesteparten av) den kommunale gjelden. La oss for enkelthetens skyld tenke oss at Hagegata 30 har en salgsverdi på 200 millioner (taksten er ukjent, men summen er her uvesentlig). Dersom kommunen hadde solgt Hagegata 30 for prisen i dette eksempelet, ville Oslo kunne nedbetalt litt av den enorme gjelden, og potensielt spart borgerne for 4,8 millioner kroner i årlige rentekostnader. Over fem år som bygget har stått tomt, ville dette betydd nesten 25 millioner i innsparte midler.
Det er alltid er en alternativkostnad med å la være å handle. Men for politikere ligger det langt mer prestisje i å klippe snoren av kostnadsoverskridende prosjekter enn å nedbetale usynlig gjeld. På samme måte er det langt enklere å skylde på andre politikere, og krangle om hvem som har det egentlige ansvaret for manglende resultater. Private aktører har ikke råd til slik luksus hvis de skal overleve.
Jeg skrev nylig en artikkel der jeg kritiserte de politiske kravene til boligaktivister i Oslo ved kampanjen «Reduser husleia”. Forhåpentligvis står Hagegata 30 igjen som en advarsel for de som måtte ønske en slik «grunnleggende endring” i boligpolitikken, der markedets angivelige grådighet erstattes av kommunal omsorg. Spar oss for disse sosiale initiativene og la markedskreftene gjøre det de kan: produsere verdier og dekke materielle behov for byens innbyggere. Så kan vi la politikerne prate videre i fred.
[wp_ad_camp_1]
