Når det gjelder hvem som gjør den beste innsatsen for frihet, er det viktig med ydmykhet for at man ikke har den hele og fulle sannheten selv. Alle som har vært politisk aktive i mange år, har tatt feil en rekke ganger. Vi bommer på våre spådommer for fremtiden. Vi bommer på hvem som er våre venner. Vi bommer på hva som vil ha en positiv effekt. Vi endrer syn på hva som er gode skritt i riktig retning. Mye kan oppsummeres på følgende måte:
«My opinion may have changed, but not the fact that I am right.»
På onsdag skrev Lene Johansen kommentaren Kristin Clemet, liberalistenes egentlige leder. Dagen etterpå svarte Lars Jøran Nordberg med Er Kristin Clemet liberalistenes egentlige leder? og i går skrev Roald Ribe Liberalistisk cancel-kultur? De to sistnevnte var ikke helt fornøyd med Lenes omfavnelse av Kristin Clemet. Lederen for Civita er jo er betydelig mer moderat enn 0,3% av dem som stemte ved siste valg. Jeg er litt enig med alle tre, og skal i denne artikkelen forklare hvordan jeg tenker.
Litt historie om liberalismen i Norge
Mange av Liberalerens lesere er betydelig yngre enn undertegnede og har derfor mindre kjennskap til den liberalistiske bevegelse i Norge de siste 20-30 årene. Hele tiden har det vært spenninger mellom mer moderate og mer ekstreme liberalister. Jeg har hele tiden vært solid i den ekstreme leiren. Det har imidlertid også hele tiden vært en tilsvarende spenning mellom de dogmatiske som har den hele og fulle fasit kontra de som er mindre fanatiske når det gjelder om de har rett eller ikke. Her har jeg ikke hele tiden vært i sistnevnte kategori, men de siste 20 – 25 årene har jeg nok vært solid plassert blant de mer åpne og tolerante.
Livet er mye mer spennende hvis man har et nyansert og nysgjerrig sinn.
Liberalismen i Norge har lange og små røtter, men det ble først mange liberalister i miljøet rundt FpU på slutten av 1980-tallet. Mye på grunn av solide ledere som Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne. Alle de liberalistiske bøkene som Jan Arild Snoen solgte gjennom mange år var også helt nødvendige. Dette var i tiden før man kunne kjøpe bøker på internett. Faktisk tiden før internett.
Splittelsen i FrP på Bolkesjø i 1994 førte til at mange flinke liberalister måtte revurdere hva de skulle gjøre. Noen ble igjen i FrP, både med og uten en godt betalt jobb. Noen forsvant til Venstre eller Høyre. Noen sluttet med politikk slik som for eksempel Lars Erik Grønntun som ble svært suksessfull i PR-bransjen. Mange samlet seg i FRIdemokratene som diskuterte om de skulle bli et parti eller bare en organisasjon. Det endte med at de stilte til valg i 1995 som en organisasjon, gjorde et dårlig valg og besluttet å forbli en organisasjon som ikke lenger skulle stille til valg. Og så hadde du de som stiftet Nyliberaleren og nektet å støtte FRIdemokratene fordi politikk var umoralsk. «Ikke stem, det bare oppmuntrer dem.» Sistnevnte gruppering var både ekstrem og ganske fanatisk, spesielt redaktøren.
Lene Johansen jobbet mest sammen med sistnevnte gruppe, og jeg skjønner godt at det var spennende i starten og ble uinteressant etterhvert. Det er imidlertid for enkelt å generalisere liberalistmiljøet, slik hun gjør.
FRIdemokratene hadde en spenning innad slik som skissert ovenfor, men hadde medlemmer med svært ulik partitilhørighet og meninger. Da de mest dogmatiske objektivistene forsvant ut på slutten av 90-tallet, ble organisasjonen betydelig mer åpen for andre idéer, men også mer studentrettet. Mye foregikk i FRIstud på Studentersamfundet Chateau Neuf. Nedenfor ser du programmet fra våren 2003
Det var stor takhøyde og mange medlemmer. For eksempel var både Torbjørn Røe Isaksen (leder i Unge Høyre 2004 til 2008) og Ove Vanebo (formann i FpU 2008 til 2012) med i FRIstud før de gjorde karriere i sine respektive partier. Frem til vi ble utkonkurrert av Amazon, solgte vi liberalistiske bøker gjennom Bauta Bøker. Vi hadde blant annet salgstands på landsmøtene til Unge Venstre, Unge Høyre og FpU.
I juni 2003 ble Civita stiftet og liberalister deltok mye på arrangementer i tankesmien.
Civita har vært en mektig forkjemper for liberale verdier
Det ble ikke skikkelig fart på Civita før Kristin Clemet ble leder i 2006. Heldigvis hadde de før det nestleder Dag Ekelberg som visste hva en tankesmie var. Civita er nøye på kalle seg liberale, og ikke konservative.
Det skapes ofte inntrykket av en barriere mellom Civita og for eksempel partiet Liberalistene, mens det i virkeligheten er forsiktig overlapp langs en fleksibel skala. La meg ta et konkret eksempel. På landsmøtet i Liberalistene i 2019 var man svært fornøyd med at de hadde fått objektivisten Andrew Bernstein som foredragsholder. Jeg tenkte da tilbake til 2006 da samme mann var i Oslo og blant annet besøkte Civita.
I 2006 var Andrew Bernstein hos Civita 
Jeg fikk en signert utgave av boken hans
Civita jobber selvsagt mest overfor mer moderate folk på høyresiden og de mer åpne fra venstresiden. Det er ekstremt viktig å ha en dialog med ulike mennesker. Der ulike synspunkter diskuteres fra ulike innfallsvinkler, inkludert den liberalistiske. Det er ofte nyttig å ha en samtale innenfor det gode selskap fremfor å stå utenfor og rope for seg selv.
En av Civitas store styrker er menneskelige og økonomiske muskler. Kristin Clemet og mange av hennes medarbeidere er drivende dyktige. Når man kombinerer dette med en solid økonomi, er mye mulig. Listen med foredragsholdere og debattanter fra inn- og utland er imponerende. Det er trist at mange medlemmer i Liberalistene foretrekker YouTube fremfor å lære noe av disse og skape seg et nyttig kontaktnett.
Ved siden av møtene og foredragene, arrangerer Civita skolering og utgir bøker. Jeg har deltatt på et av Oscarsborgseminarene og det var strålende. Foredragsholderne inkludert de svenske liberalistene Johan Norberg og Fredrik Segerfeldt og de norske Christian Vennerød og Lars Fredrik H Svendsen.
De har utgitt mange gode bøker. Lars Fr. H. Svendsen redigerte for eksempel en antologi om liberalisme og her kan du lese tekster av blant annet Locke, Wollstonecraft, Mill, Hayek, Mises og Nozick. De utgav Norbergs bok Da mennesket skapte verden. Hvis du ikke har lest den, så er det bare å skamme seg og klikke og kjøpe.
På Civitas sommerfester holder alltid Kristin Clemet en oppsummerende tale om året som gikk. Hvis man forlanger at man i slike taler skal argumentere for avskaffelse av velferdsstaten, blir man selvsagt skuffet. Talene inneholder imidlertid alltid kritikk av de borgerlige partiene for at de øker offentlige utgifter, mens de burde senket dem. Talen er et ypperlig forsvar for viktigheten av skritt i mer liberal retning.
Hvis man tror at Civita ikke bidrar til å vri Norge i mer liberal retning, bør man følge mer med på hva de gjør. Nå er det dessverre også slik at mer moderate mennesker har en tendens til å se ned på de mer radikale. Det at man ikke skal havne i en grøft, betyr ikke at den andre grøften er noe bedre.
Liberalistene er et kompromiss
La meg begynne med et viktig poeng som både mange folk utenfor og noen innenfor Liberalistene ikke forstår. Liberalistene er et politisk kompromiss for å skape en bredere og bedre markedsført liberalisme enn det som man tidligere kunne stemme på.
Da FRIdemokratene i 1995/1996 ikke ble et parti, meldte mange av dem som ønsket seg et parti, seg inn i Det Liberale Folkepartiet. Dette var da et standard, bittelite, sosialliberalt Europaparti. Etterhvert overtok objektivistene partiet og det ble et ideologisk konsistent parti, med trekk jeg både likte og mislikte. Jeg kunne aldri tenkt meg å være medlem av dette partiet, men jeg stemte på dem i 2007, 2009 og 2011 (og 2013). Før det stemte jeg på dem som betalte meg mest, i god kapitalistisk ånd.
Partiet fikk imidlertid aldri særlig med stemmer, var ganske dogmatiske og klarte aldri å bygge opp en organisasjon. Vegard Ottervig tok intitiativ til å starte et bredere parti. I prosessen begravde de mye av DLF-tankegodset som hadde frastøtt slike som meg, for eksempel innen utenrikspolitikk.
Gjennom hard og god markesføring i sosiale medier, fikk partiet sykt mange medlemmer. På landsmøtet i 2017 møte det for eksempel opp over 200 mennesker. Historisk snakker man om fjøslykten som Anders Lange satte opp og som tiltrakk seg litt av hvert til det som nå er Fremskrittspartiet. For Liberalistene kan du tilsvarende snakke om å sette ut et meme. Man fikk mange bra medlemmer, men også mange som bare likte hardcore anti-establishment og antisosialisme. Det triste var at man fikk få med politisk erfaring og et flertall helt uten politisk erfaring.
Det førte til overdreven optimisme før valget i 2017 kombinert med at få visste hvordan man drev valgkamp. Det er noe annet og mer enn å krangle på sosiale medier. Læringskurven har imidlertid vært høy og valgkampen i 2019 var mye bedre.
Liberalistene skal favne bredt. Spørsmålet er hvor bredt? Her er det en tendens til at bredt er tilnærmet lik det en selv mener.
På sitt beste og sitt verste
Moderate liberalere trenger noen som minner dem på at det faktisk er mulig å tenke helt utenfor den sosialdemokratiske boksen. Stille spørsmålene om hvorfor staten i det hele tatt skal blande seg inn i menneskers pensjonsparing. Den statlige modellen har jo åpenbart store mangler. Mennesker som sier klart ifra om at barn er så viktige at det bør være private skoler og at det er horribelt at alle skal lære det samme. At man ikke skal være så redd for å ta et langt skritt av og til. Man kommer jo ikke over avgrunnen i to korte hopp.
På sitt beste kan liberalister stille slike spørsmål. Tvinge folk i Civita, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet til å måtte argumentere for hvorfor de ikke tror på frihet, det private og markedsøkonomien på ting som er viktigere enn klær. Bevæpnet med solid ideologisk forankring, gode eksempler og reflektert praktiskpolitisk kunnskap, kan liberalister utfordre de mer moderate på en svært god måte. Man kan tilføre noe nytt i debatten.
Et eksempel på hvordan Liberalistene kan skape verdi for hele den liberale høyreside er landsmøtet i 2018. De hadde nåværende leder i Liberal Alliance, Alex Vanopslagh, og Milton Friedmans sønn David som hovedtalere.
Liberalister har i tillegg et ess til i ermet. Mens mer liberalkonservative eller sosialliberale nesten alltid må argumentere praktisk for hvorfor vi trenger litt mer markedsøkonomi, så handler den tydelige liberalismen om rettferdighet. Jeg er ikke liberalist fordi jeg vil bli litt rikere, men fordi jeg ønsker en mer rettferdig verden. Dette er jo det sosialismen vinner generasjoner av unge på. Her kan hardcore liberalisme vinne på en helt annen måte enn mer moderate markedsøkonomer.
Samtidig er det også her man ofte opplever liberalister på sitt verste. Det er fort gjort å bli litt for dogmatisk og litt for skråsikker. Man har jo lest/sett … (fyll inn selv), og det er så overbevisende. La meg frelse alle andre også. Så går det litt galt, for man kan ikke så mye som man tror og så finnes det jo alltids relevante motargumenter som man ikke har tenkt på. Da må man være ydmyk, nysgjerrige og åpen. Men det er så mye lettere å gå i forsvarsposisjon. Og det ser sjelden bra ut.
Man fremstår som sint og dogmatisk. Det er ikke særlig tiltrekkende. Foreløpig er imidlertid Liberalistene bare en vilter 6-åring, så det er naturlig at man på det stadiet ennå ikke er fullt utlært, men det begynner å bli tid for mer systematisk opplæring.
Min store tabbe
Vi har alle gjort feil, og det er ofte ikke så farlig. Jeg tenker imidlertid stadig vekk tilbake på en av mine største politiske tabber. For å lære av den. På slutten av 1990-tallet var jeg leder for FRIdemokratene. Vi hadde kontakter i flere partiet, og jeg ble invitert til sommerleiren til Unge Venstre for å holde tale. Siden liberalister er de mest liberale når det gjelder innvandring, så ble jeg bedt om å snakke om fri innvandring. Det gikk til helvete.
Godt mulig jeg vant den logiske argumentasjonen. Sannsynligvis. Jeg trodde det i hvert fall den gang. Jeg overbeviste imidlertid neppe en sjel. Og verre. Jeg tror ikke jeg gjorde dem mer positive til liberalismen og FRIdemokratene, snarere tvert imot.
Feilen jeg gjorde var å ta tak i vår uenighet. Angripe det sosialliberale synet til Unge Venstre. Jeg kritiserte. Skapte konflikt. Det jeg burde gjort var å holde et positivt foredrag om alle innvandringens gode sider. Jeg kunne gitt medlemmene i Unge Venstre som alle var positive til innvandring, gode argumenter for det de mente. Kanskje påvirket dem litt i enda mer liberal retning.
Jeg skulle gitt dem et smil og noe av verdi. I stedet kritiserte jeg dem og sendte dem rett i forsvarsposisjon.
Det er tre poenger med å fortelle denne historien. Det ene er selvsagt at tabber skjer og at livet likevel går videre. Keep learning and carry on. Det andre er viktigheten av å være positiv og skaffe seg venner i stedet for å være kritisk og skaffe seg motstandere.
Det tredje poenget mitt er kanskje det viktigste i denne sammenhengen. Feilen var ikke at jeg var for moderat eller forsiktig. Feilen var ikke at jeg var for prinsippfast eller hardcore. Begge strategiene ville nok kunne fungert. Feilen var at jeg var dårlig. Både moderate og mer ekstreme synspunkter har potensiale til være både gode og dårlige.
Du må imidlertid først lære deg å smile, være nysgjerrig og ikke se på de du prater med som politiske fiender, men interessante mennesker som du kan lære av og kanskje lære noe til. Det er i ekte, åpne samtaler at endring skjer. Ikke når man skal banke ens eget syn, ekstremt eller moderat, i hodet på folk for å vise hele verden at du har rett.
