Til alle tider har mennesker fortalt historier med moralske poenger til hverandre. Norrøn og gresk mytologi er fylt med slike historier: Du skal ikke være sjalu, du bør vise hovmod, og du skal for all del respektere dine foreldre. Mennesker har mang en gang sittet rundt leirbålet og fortalt disse historiene, som lærdom og advarsel, til de yngre enn seg selv. De er akkumulert erfaring gjennom mange, mange år.
Disse historiene konkretiserer ikke minst verdihierarkiet vårt, og de kulminerer i holdninger, prinsipper og leveregler. Levereglene våre er med andre ord manifesteringen av moralen vår. Et eksempel fra Bibelen er når Jesus ber den som aldri har syndet om å kaste første stein. Moralen i historien er at vi ikke skal dømme andre hardere enn oss selv, og at vi bør vise tilgivelse når vi både fungerer som dommer og bøddel for håndteringen av andres handlinger.
De fleste av disse levereglene er ansett som universelle. De gjelder altså alle. Aristoteles gyldne middelvei er et eksempel på en type leveregel. Den gyldne middelvei baserer seg på en antagelse om at den mest rimelige karakteristikken av en person befinner seg et sted i midten, og aldri blant ekstremene. Et eksempel: Du skal ikke være sløsete, men du skal heller ikke være grådig. Den beste egenskapen er dermed å være sparsommelig.
Leveregler bør tilpasses individet
I vår moderne – og stadig mer komplekse – verden, er det derimot behov for at vi individualiserer moralen. Det betyr ikke at vi skal tilstrebe subjektivisme. Men det betyr at de moralske reglene bør tilpasses individet, altså subjektet, som er ment å følge leveregelen. Aristoteles gyldne middelvei er en leveregel som gjelder universelt for andre, men hjelper oss dessverre lite på vei når vi tar hensyn til at enkeltmennesker er forskjellige.
Misforstå meg rett: Det virker selvsagt at noen leveregler objektivt sett er absolutte og universelle, som gjelder overalt og for alle. Samtidig virker det like selvsagt at noen leveregler kun bør gjelde kun den enkelte, og ikke alle sammen.
Det er her individuell tilpasning av leveregler kommer inn i bildet. Individuell tilpasning i denne sammenhengen, betyr rett og slett at vi lager regler for oss selv som passer vår hverdag, hvem vi er som person og hvordan vi har valgt å leve livet vårt.
Hva kjennetegner gode leveregler?
La oss for eksempel si at du er en kranglete person som ønsker å ha siste ord, slik at det går ut over andre på en negativ måte. Du ønsker derfor å gjøre noe med dette. Da er det hensiktsmessig å lage en regel for deg selv om at en diskusjon bør avsluttes når alle deltakerne føler eller opplever seg selv som vinnere. Eventuelt kan du lage en regel som sier at diskusjonen har gått alt for langt om du vil angre på noe du har sagt om én eller flere av deltakerne går ut av døra og blir truffet av en buss.
For andre typer mennesker vil det være hensiktsmessig å lage andre regler for seg selv. En som er stille og beskjeden av seg, bør kanskje tenke at en god leveregel er å snakke nok i løpet av en diskusjonen til at ingen av deltakerne ville trodd personen ikke var tilstede, selv om de andre var blinde og tunghørte.
Det er ikke enkelt å lage leveregler for seg selv. Man bør ha noen kriterier. Her er fire kriterier jeg finner rimelige, men du står så klart fritt til å moderere listen ved å enten trekke fra, legge til eller på andre måter endre kriteriene:
- En leveregel bør først og fremst være nyttig. Den bør framprovosere gode holdninger, og den skal løse et problem uten å skape for store eller for mange andre problemer. Du må gjerne lage en leveregel for deg selv som sier at “jeg skal kjøre bil som om jeg kjører ved siden av et bratt stup”, men en slik leveregel vil nok bringe mer angst enn den vil løse et problem for en råner som stadig kjører bil for hardt.
- En leveregel bør være ambisiøs, men oppnåelig. Dersom du lager en leveregel som sier “jeg skal leve hver dag som om dette er min siste”, kommer du ytterst sjeldent til å klare å overholde den. Det blir fort demotiverende. Velg regler du klarer å overholde, men samtidig ikke noe som er såpass lett at det blir en ad hoc-begrunnelse for å gjøre noe i øyeblikket heller enn en regel å leve etter. Altså: Velg noe som er rett for deg!
- En leveregel bør gjøre deg følelsesstyrt, men rasjonell. Det er bra om du knytter en følelse opp til leveregelen om den brytes eller overholdes. Da står den sterkere. Mennesker er dypt følelsesstyrt, og det gjelder å spille på vårt naturlige instinkt til å la seg rasjonelt forføre av dem. Dersom en kranglefant sier til seg selv som en trussel at “en diskusjon har gått for langt om jeg får lyst til å filleriste deg etterpå”, så vekker ikke det like store følelser som om noen man kjenner blir påkjørt av en buss. Likevel bør du passe deg for å ikke begrunne selve leveregelen med en følelse.
- En leveregel bør være realistisk. Det er nok lett å forestille seg den skremmende følelsen om du sier til deg selv at det kommer en ond ånd og spiser opp sjelen din i morgen dersom du ikke slutter å røyke, men en slik leveregel er urealistisk. Velg noe som er mulig og sannsynlig kan skje. Det gjør konsekvensene av leveregelen mer virkelighetstro.
Leveregler bør med andre ord individualiseres etter dine ønsker og behov, men det er likevel lurt å bygge på etablert visdom. Kanskje du får inspirasjon til andre leveregler i 12 Rules for Life av Jordan Peterson?
