Kristin Clemet beskrev markedsøkonomien som alternativ til andre økonomiske systemer i Aftenposten denne helgen. Foranledningen var et opprop som fastslår at kampen for miljø og bærekraft påkrever at staten og mediene (sic) nå må legge til rette for et annet økonomisk system med lavere forbruk der alle får sine behov dekket.
Det var en enkel tekst, i hvert fall for folk som kjenner den liberalistiske idétradisjonen. Samtidig er dette en tekst som stadig må gjentas, både for de som ikke har hørt det før og for de som ikke helt har forstått hvorfor markedsøkonomi er det beste alternativet vi har kommet opp med, så langt.
Utopier og dogmatisme
Jeg sluttet å delta aktivt i det norske liberalistmiljøet på slutten av 90-tallet. De fleste som gjorde ting forsvant ut omtrent på det tidspunktet. De som var igjen slet med at de ikke klarte å slippe dogmatiske holdninger og urealistiske utopier. Det var blitt en filosofisk prateklubb, uten kontakt med virkeligheten og uten mulighet til å påvirke samfunnet på en meningsfull måte.
Det var interessant å få utforske tenkere som hadde tatt frihetskonseptet til sin mest ekstreme inkarnasjon. Men jeg mistet interessen for å gjenta øvelsen, gang etter gang. Det var da jeg oppdaget F.A.Hayek for fullt. Det var mulig å påvirke samfunnet i en mer liberalistisk retning, uten å kaste ut de gode sidene av det samfunnet vi allerede hadde bygget.
Noen få år senere dro jeg til USA. Der fikk jeg bli kjent med den internasjonale frihetsrørsla. Jeg fikk mulighet til å studere og samarbeide med de som forvalter de liberalistiske idéene i dagens verden. Den bevegelsen som ble startet av Sir Anthony Fisher og F.A. Hayek for 75 år siden har blitt en stor og mangfoldig bevegelse som strekker seg over hele verden. De tar i bruk idéene om individuell frihet og selvstyre, likhet og rettferdighet hver dag, på de problemene vi møter i samfunnet i dag. Noen av disse idéene er snart 250 år gamle. Den moderne verden er bygget på disse.
Disse idéen har inspirert meg i snart 30 år. De fikk meg til å gå innom kontoret til Unge Venstre tidlig på 90-tallet, til å skrive for Nyliberalen, til starte en tankesmie i Sverige, til å si ja til å være med å starte en delstatstankesmie i USA, til å si ja til en journalstikkstipend hos en tankesmie som jobbet med miljøspørsmål i Washington, DC og nå nylig til å være med i redaksjonen i Liberaleren.
Tilbake til Norge
I det jeg dro til USA drev noen av mine venner og bekjente å stable Civita på beina. De første årene var spennende. Hele prosjektet holdt på å falle sammen fordi de hadde funnet en leder som ikke helt skjønte hva en tankesmie var. Etterhvert tok Kristin Clemet over, og siden da har de klart å bygge den institusjonen som en tankesmie bør være. De formidler, de lærer opp, de skaper debatt og de skaffer innflytelse på vegne av idéene de forvalter.
Men i Norge er det stadig en liten gjeng med utopister som forkaster alt politisk arbeid på vegne av idéene om frihet, fordi det ikke er radikalt nok. På 90-tallet satt de på pubben og drakk øl, men nå har de flyttet seg til sosiale medier hvor de ødelegger gjennom å spre misnøye og feilrepresentere liberalisme som utopisk og revolusjonær.
Det er ikke en eneste politisk utvikling i Norge som har vært positiv for individets frihet i det moderne Norge, om jeg skal tro denne gjengen. Dessuten har ikke det norske demokratiet skapt hverken Galts kløft, nattvekterstaten eller et anarkokapitalistisk samfunn. Da får det heller være det samme.
Konstruktive bidrag til frihetens forsvar
Clemets lille epistel om markedsøkonomien i Aftenposten var inspirerende. Den er så enkelt og så viktig på samme tid. Det fikk meg til å tenke over hva som har skjedd med Civita under hennes ledelse. Det har faktisk blitt et stort telt for alle som er opptatt av liberale idéer om individuell økonomisk og sosial frihet. Sånn sett er hun lederen for det liberalistiske miljøet i Norge, selv om jeg er ganske sikker på at hun ikke ville sagt det på den måten selv. Hun favner mye bredere enn bare akkurat de som tilhører dette miljøet, men det er hun og miljøet rundt henne, som målbærer liberalistisk tankegods i den offentlige debatten og inn i politikken.
Hun får resultater gjennom å fremme tankene der det er politisk mulig å få gjennomslag. Mange av de som roper høyest om at de er representantene for den ene eller andre skolen innenfor liberalismen trives best med enkle politiske slagord og utopiske modeller som ikke har noe gehør utenfor de som allerede liker den samme utopiske modellen.
De liberalistene som ønsker å bevege verden kan lære litt av Clemet. Politisk endring skjer dersom man deltar i den politiske samtalen i samfunnet. De amerikanske utopiene som danner de ulike skolene innenfor liberalismen vil aldri fungere ufiltrert inn i den norske debatten. Vil du ha større frihet, velg deg en sak, sett deg skikkelig godt inn i den og begynn å argumenter for de små endringene som vil gjøre en forskjell. Det er sånn man lager et friere Norge på lang sikt.
