Kinas kommunistiske regjering har gjort en slutt på det frie Hong Kong, eller i alle fall er det begynnelsen på enden. Deres hemmelige politi tok over et 33 etasjers hotell for å etablere et nytt hovedkvarter i bystaten, med nærmere 7,5 millioner mennesker som har levd mesteparten av livene sine i et menneskerettighetsvennlig samfunn etter vestlig model.
Sikkerhetspolitiets nye hovedkvarter, som preges av store kinesiske flagg og politibeskyttelse, illustrerer at tiden som en fri og uavhengig bystat er forbi. Kinas nye nasjonale sikkerhetslov for Hong Kong – vedtatt i slutten av mai – tvinger byens borgere til å underkaste seg de samme ytringsbegrensninger som fastlands-Kina.
Sikkerhetsloven gjelder for alle borgere av Hong Kong uansett hvor de måtte bo, noe som juridiske eksperter advarer kan utsette dem for kinesisk påtale hvis landet de bor i har en utleveringsavtale med Kina. Dette kan skade politisk dissidens over hele verden.
Kina spotter felleserklæringen om Hong Kong
Kinas nye maktgrep mot Hong Kong er i direkte strid med Den kinesisk-britiske felleserklæringen av 1984, det styrende dokumentet for Hong Kongs overgang tilbake til kinesisk styre etter mer enn 150 år under britisk styre. Denne avtalen garanterte blant annet følgende:
- Hong Kongs spesielle administrative region vil ha en høy grad av autonomi, bortsett fra i utenriks- og forsvars-anliggender»
- Hong Kongs spesielle administrative region vil ha utøvende, lovgivende og uavhengig dømmende makt, inkludert den til endelig dom. De gjeldende lover i Hong Kong vil i utgangspunktet forbli uendret.
- De nåværende sosiale og økonomiske systemene i Hong Kong vil forbli uendret, og det samme vil levemåten. Rettigheter og friheter, inkludert; tale-, presse-, forsamlings-, og foreningsfriheter vil bli sikret ved lov i Hong Kongs spesielle administrative region.
- Opprettholdelse av lov og orden skal ivaretas av regjeringen Hong Kongs spesielle administrative region.
Avtalen etablerte prinsippet om «Ett land, to systemer», og garanterte at Hong Kongs selvstendighet og styresett skulle forbli ‘uforandret i 50 år’, uten å bli berørt av Kinas autoritære sosialistiske politikk.
Men er noen virkelig overasket over at kommunistdiktatorene som styrer Kina ikke klarte å holde fingrene sine unna fatet og ikke klarte å vente lengre enn til halvveis gjennom avtalens løpetid?
Hong Kongs økonomi har vært verdens frieste, og oppnådd enorme resultater – i form av å få folk ut av fattigdommen og sterkt øke levestandarden til borgerne – i tiden bystaten har fått lov å være fritt og uavhengig Kina.
Selv om Storbritannia og Australia utvidet tilbudet om statsborgerskapet og visa til Hongkongere, samt suspenderte utleveringsavtaler, har ikke Kina endret sin autoritære kurs.
Da britene godkjente en klausul som spesifiserer et tidsforløp for når Kina kan krenke Hong Kongs selvstendige styre, erkjente de samtidig at fremtidige menneskerettighetsbrudd i Hong Kong bare var et spørsmål om tid.
Trusselen innenfra
Det kollektivistiske tankesettet som styrer Kina tillater ikke opposisjonelle og frie tanker, som protestene i Hong Kong representerte.
For kinesiske myndigheter er demonstrantene i Hong Kong lite annet enn en kreftsvulst på den politiske kroppen til Kina. I Vesten er staten hovedsakelig formet av familier og individer som går sammen i grupper og påvirker hvordan ting skal fungere, men slik er det ikke i totalitære stater.
For å bruke Frank S. Meyers ord: «Kommunisme og nazisme er grunnlagt på det motsatte aksiomet; at individet er sekundært i forhold til samfunnet.»
Hong Kong var en mindre trussel til den etablerte ordenen i Kina da det fremdeles var en britisk oversjøisk koloni. Med en gang byen falt under Beijings juristiksjon, kom ikke utfordringen lengre fra en utenlandsk enhet, men fra individer innenfor Kinas grenser, som ikke aksepterte kommunistpartiets rett til å diktere livet til vanlige mennesker.
Hongkongere var ikke lenger utlendinger, men en del av det kinesiske samfunn, som infiserte landet med individuelle friheter og rettigheter.
Dersom kommunistpartiet ga etter for opprørerne i Hong Kong, ville sannsynligvis kinesere på fastlandet også gjøre opprør for å få like rettigheter som i Hong Kong.
Derfor ser Kina på Hong Kong som en kreftsvulst de må ta knekken på før den utvider seg og smitter over på fastlands-Kina.
Som Meyer fortsatte i sin bok In Defense of Freedom: «Det følger av sakens natur at hvis samfunnet er en organisme, er menneskene som utgjør den kun celler i kroppen til samfunnet; og samfunnet – ikke individene som utgjør det – blir kriteriet som moral og politiske saker blir vurdert ut i fra.»
Autoritære stater tilskriver rettigheter til samfunnet – ikke til individene som utgjør det. Uansett hva slags «rettigheter» individer får lov å ha, så er det i realiteten pseudorettigheter, som blir gitt og trukket tilbake av «samfunnet». De moralske oppfatningene til det enkelte mennesket blir dermed redusert til ikke å ha noen betydning overhodet.
Hong Kongs borgerskap er en frihetselskende kreftsvulst overfor Kinas autoritære system, og Dr. Xi er fast bestemt på å kurere det; koste hva det koste vil.
…For samfunnets beste.
