Det slår aldri feil. Når temaet skatteparadiser kommer opp, slik som det gjorde i anledning debatten om ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet, kommer alltid argumentet om at tetting av slike «inntektshull» vil komme «folk flest» til gode. Det er nemlig de «store fiskene» som har fordel av skatteparadis, og hvis man kan unngå at disse slipper unna skatt, vil det visstnok redusere skatten for «folk flest». Det er fin teori, det der. Det er bare så synd at verden neppe er fullt så enkel.
Når det snakkes om skatteparadiser som om det skulle være den mest forferdelige ting i verden, kommer enkelte kritikere trekkende med begrepet skattehelvete. Og da blir noen grinete da. Tenke seg til å omtale et regime med høyt skattenivå – dvs. der fruktene av ditt arbeide, investeringer og risikogeskjefter beslaglegges i høy grad – for et helvete. Og nei, at det i stor grad ser ut til å fungere forholdsvis greit, er ikke i seg selv noe bevis mot at det er et skattehelvete. Ei heller er stor oppslutning om det i seg selv noe slikt bevis.
Skattefinansiering lønner seg?
Man får av og til høre at det er stordriftsfordeler med offentlig (tilnærmet) monopoldrift. Javel, muligens, men anerkjente offentlige instanser antyder noe annet.
I 1993 skrev Anne Brendemoen og Haakon Vennemo i Økonomiske analyser («Hva koster det å øke skattene?») fra Statistisk sentralbyrå (henvist til fra NOU 1997: 27):
[N]ytten av det offentlige prosjektet [må] være 148 prosent av de direkte utgiftene for at prosjektet skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Til Finansavisen i 2007 innrømmet daværende finansminister Kristin Halvorsen at hver skattekrone gir 20 øre i effektivitetstap.
Mon tro om det norske skattehelvete er så paradisisk som noen vil ha det til?
OECD og skatteparadiser
Ja, skatteparadiser har skyggesider. Det er gjerne der diktatorer gjemmer midler de har forsynt seg av, for å nevne ett eksempel. Men det er allikevel ikke gitt at dersom man treffer tiltak mot skatteparadiser, at det først og fremst er slike som blir rammet. Ofte vil de «store fiskene» klare seg godt med hardere reguleringer, mens de mindre rammes.
OECD har i en årrekke operert med begrepet «skadelig skattekonkurranse», som da ikke omfatter all form for skattekonkurranse. Tenk om høyskatteland kunne konsentrert seg om å få ned sitt skattenivå istedenfor å syte og klage over «skadelig skattekonkurranse»?
Det går igjen i debatten om de store multinasjonale selskapene. Tonen er at dersom de betalte skatt til landene de opererte i, ville «folk flest» fått lavere skatt.
Aftenposten, korona og kontanter
I en kommentar i egen avis skrev Aftenposten-kommentator Christina Pletten 3. juli om hvordan koronakrisen har bidratt til reduksjon av bruk av kontanter, og dermed følgende mindre anledning for dem som faller for fristelsen til å lure unna aktivitet fra skattemyndighetene. Det er bare positivt for Pletten at kontanter blir et enda mer marginalt fenomen, om det ikke forsvinner helt. Og det er følgelig bare positivt at staten får mere kontroll.
At man slipper unna med den slags i en såkalt borgerlig avis, er neppe noe som skjer i så veldig mange andre land enn Norge.
Naivt!
At disse «store fiskene» blir tvunget gjennom tiltak mot skatteparadiser, multinasjonale selskaper og kontantøkonomi til å «bidra» i større grad, vil muligens føre til at «folk flest» slipper billigere unna. Det er imidlertid naivt å tro at når det tettes hull som har fungert som en begrensning på statsmaktens vilje og evne til å forsyne seg, at dette vil begrense graden statsmakten faktisk forsyner seg av folks penger.
Når virkelighetens verdens skranker mot statsmakten brytes ned, er sannsynligheten stor for at statsmakten benytter seg av de nedbrutte skrankene til å ese ytterligere ut. Også for «folk flest» vil det være en fordel om statsmakten brydde seg mer om å bøte på det som gjør at kapitalen finner grunn til å «stikke av» og å «gjemme seg», enn å forsøke å «sperre den inne».
Kanskje Norge burde gjøre et forsøke på å være et skatteparadis fremfor et skattehelvete? Da vil vi heller ikke lenger ha samme behov for å angripe skatteparadiser.
