Kom ut av borgen!

Begreper er nyttige, og motte & bailey er et som er verdt å lære seg. Det går ut på å blande sammen fornuftige og åpenbare påstander (motte), med kontroversielle og tvilsomme påstander (bailey) som overflatisk kan ligne på den første.

Begrepet inngår i en stor gruppe logiske feilslutninger som får egne navn som gjør dem enklere å huske og identifisere. På norsk snakker vi gjerne om tankefeil og hersketeknikker. I fravær av et godt norsk navn for motte and bailey bruker jeg det engelske i denne teksten.

Artikkelen ser på eksempler fra postmodernistisk tangegods, radikal feminisme, klimaaktivisme og Black Lives Matter.

Hvorfor fungerer retoriske triks?

Vi har en tendens til å tenke i upresise analogier, historier og bilder når vi snakker sammen, og ofte er det mest effektivt for samtalen å ta slike snarveier. Vi kommer raskere til målet om å dele våre tanker i full dybde med hverandre siden det går mange ord på et bilde.

Denne mekanismen gjør også at vi har en tendens til å godta litt lavere presisjon, spesielt i dagligtale, fordi vi er late og helst vil komme til forståelse og konklusjon (eller vår egen tur til å snakke!) raskest mulig. Vi godtar dermed rutinemessig små hopp ut og inn av kontekst med den underliggende forståelse at det vil hjelpe oss til å forstå og belyse en sak bedre og raskere.

Det er i dette rommet tankefeil, og de retoriske triksene som lever av dem, opererer. Vi er forhåndsdisponert for å godta analogier og sidespor, og glemmer ofte å sjekke at ingen ledninger er krysset når vi kommer tilbake på hovedsporet.

Dermed er det fort gjort å falle for bevisst retorisk juks.

Hvorfor lære og internalisere begreper?

Et presist begrepsapparat hjelper oss til å tenke og kommunisere bedre. Evnen til å tenke og forstå styrkes blant annet av den psykologiske mekanismen som kalles chunking. Det innebærer å sette sammen distinkte, ofte enklere informasjonselementer til en samlet, meningsfull og mer kompleks helhet. Slike mer komplekse begreper hjelper oss til å sette ord på, forstå og dekode argumenter raskt og presist.

Vi har alle begrenset korttidshukommelse, og komplekse begreper krever mindre av oss kognitivt enn å håndtere begrepets komponenter separat. Det er krevende å sjonglere alle forutsetninger, detaljer og delelementer i sanntid. Mer komplekse begreper og konsepter rommer mer, og lar oss rett og slett tenke mer komplekse tanker. Bonusen er at allerede komplekse byggeklosser kan inngå som nye byggeklosser på neste abstraksjonsnivå.

Kommunikasjon forutsetter naturlig nok at begrepet er kjent både av sender og mottager. Men den som forstår et nyttig begrep godt, vil også kunne forklare det med egne ord.

Tips: Barbara Oakleys Coursera-kurs Learning how to learn fokuserer på chunking som studieteknikk.

Ta en nybegynner i sjakk som kjenner til få eller ingen matt- og angrepsmønstre. Han ser dem ikke når de brukes mot ham, og kan heller ikke bruke dem selv. Han må regne på hver bevegelse på brettet opp mot alle andre muligheter hvert trekk, og kompleksiteten øker raskt til det uoverkommelige. En erfaren sjakkspiller har derimot sett og bevisst lært seg hundretalls mønstre, og kjenner intuitivt igjen mekanismene uten å finregne på hvert trekk. Sistnevnte kan spille et godt parti med minimal kognitiv anstrengelse.

Slik er det i samfunnsdebatten også. Man må kjenne sine triks og mønstre, enten de skal brukes i angrep eller forsvar.

Definisjon av motte & bailey

Motte and bailey betyr direkte oversatt jordhaug (fransk: motte) og borggård (engelsk: bailey). Det var en vanlig form for festning i England og Frankrike på 1000- og 1100-tallet fordi det var enkelt, effektivt og billig. Borggården var gjerne forsvart med en vollgrav med et solid gjerde av trepåler eller mur innenfor. Det var oftest tilstrekkelig for å stå imot mindre angrep. Innenfor disse ytre forsvarsverkene var det så en mye mindre festning – ofte solid bygget i stein og på en høyde. Den var enklere å forsvare om man kom i virkelig trøbbel.

I dette ligger også årsaken til at konseptet låner navn til et retorisk triks: ta med deg to relaterte standpunkter til en debatt, et til forsvar (motte) og et til angrep (bailey). Resonnementet du bruker i forsvar er gjerne så selvsagt og ukontroversielt at ingen vil eller ønsker å si seg uenig, som f eks «Kvinner har samme verdi som menn». Resonnementet du bruker i angrep er derimot mer kontroversielt, og representerer hva du egentlig vil vinne frem med, f eks «Kvinner må kvoteres inn i styrer».

Det retoriske trikset her er å skifte umerkelig mellom de to standpunktene. Premisser besvares med motte, og løsninger med bailey. Poenget er å smugle premissene fra motte inn i resonnementet for bailey, for å styrke det.

A: Siden det er flere menn enn kvinner i styrer, må vi kvotere kvinner inn! [bailey]
B: Hmm, jeg er ikke sikker på om kvotering er riktig løsning, altså.
A: Mener du virkelig kvinner og menn ikke har samme verdi?! [motte]
B: Jo, naturligvis har de det.
A: Hvorfor skulle da ikke kvinner ha samme rett til å sitte i styrer som menn? [motte]
B: Jo, jeg mente ikke si noe annet.
A: Ja, så da er du enig i at vi må kvotere kvinner inn i styrer? [bailey]

Vi skifter fra et spørsmål om mekanisme opprinnelig til et spørsmål om verdi og rettigheter i diskusjonen, for så å returnere og konkludere på mekanisme til sist. Litt gjennomsiktig eksempel, men forhåpentlig illustrerer det konseptet. Intellektuelt uærlige debattanter tar ikke fem øre for å veksle fritt mellom motte og bailey.

Fra en skiftende og fundamentalt uærlig posisjon kan flinke debattanter lure den som ikke kan dekode retorisk juks raskt og presist.

Postmodernisme

Postmodernistisk argumentasjon beveger seg ofte rundt den sentrale tese at vår virkelighetsoppfatning er sosialt konstruert. Vårt syn på og forståelse av verden er konstruert innenfor rammene av språk, begreper, maktforhold og gruppetilhørighet.

Et klassisk eksempel på hvordan virkelighetsoppfatningen påvirkes av begrepsapparatet er fargene grønn og blå. Det samme ordet blå, ble brukt om begge farger på de fleste språk i oldtiden. Dette påvirket nok hvordan man tenkte rundt begrepet og tolket virkeligheten rundt seg. Når man undersøker språkgrupper som ikke skiller på disse fargene, finner man at språkbrukerne også har vanskelig for å skille mellom de to fargene i det virkelige liv. Vi kan si at selve begrepet – eller mangelen på et distinkt begrep for grønt – var sosialt konstruert, og dermed påvirket forståelsen av verden. Havet er fortsatt blått i våre forestillinger om det, selv om det altså ofte er nokså grønt mange steder i virkeligheten.

Postmodernister har en tendens til å antyde at vi ikke kan stole på noe, fordi vårt begrepsapparat, våre forutsetninger og premisser, er formet av disse sosiale konstruksjonene, og dermed ugyldige. Vi vet ingenting, fordi alt vi vet er farget av hvordan vi vet det. Alt er til sist subjektivt, usikkert og flytende.

Det er likevel et stort skritt fra å anerkjenne at farger er subjektivt definert, til å si at farger i seg selv er subjektive eller at de ikke eksisterer. Fakta, vitenskap og annet som utfordres av postmodernismen, ugyldiggjøres ikke av at språket som beskriver dem er sosialt konstruert. Kjønnsroller er delvis sosialt konstruert, men det betyr ikke at biologiske kjønn er sosialt konstruert, eller at kjønn blir et spektrum fordi fødselslegen enkelte ganger ikke kan avgjøre entydig om barnet er gutt eller jente ved første øyekast.

Førstnevnte påstand er en motte; det virker tåpelig å avvise at kjønnsroller bærer i seg sosialt konstruerte konvensjoner, adferdsmønstre og identitet. Det er derimot et langt skritt derfra til å hevde at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon (bailey).

Motte: noe er sosialt konstruert.
Bailey: alt er sosiale konstruksjoner.

Radikal feminisme

Jeg kjente en gang en radikal feminist, som så på meg i vantro da jeg på direkte spørsmål svarte jeg ikke var feminist. Etter en kort, overrasket pause ble tonen litt mer aggresiv. Hun var ikke vant med at noen reserverte seg fra feminisme som bevegelse og begrep. Det er jo bare likestilling mellom kjønnene, og det kan vel ingen være motstandere av?

Da kom det til nytte å ha markert motte & bailey på mitt mentale kart fra før, slik at tankefeilen kunne dekodes effektivt. Samtalen kulminerte omtrent som følger:

– Hvordan kan du si at du ikke er feminist? Er du ikke for likestilling mellom kjønnene?
– Jo, for all del. Men jeg er ikke sosialist.
– Feminisme er ikke sosialisme. Det er bare likestilling.
– OK. Synes du det er greit at jeg kaller meg feminist hvis jeg er mot sexkjøpslov, kvotering, kjønnspoeng og andre statlige tvangsmidler på feltet?
– Eh… jeg skjønner poenget.

Min venninne var genuint ikke oppmerksom på en utbredt kognitiv dissonans der man blander sammen formell likestilling og mulighetslikhet med en bredere ønskeliste med utjevnende og aktivistiske tiltak med politisk slagside og utkommelikhet som mål.

Begrepet likestilling er bedre for formålet. Har man først bitt på agnet og kalt seg feminist i galt selskap forstår man raskt hvorfor de bruker det til erstatning for ‘likestilling’: feminisme rommer en del mer enn dets proponenter insisterer på i utgangspunktet. Man skal støtte kjønnskvotering, kjønnspoeng, kjønnspolitikk eller politikk som aktivt forfordeler det ene eller annet kjønn i ulike sammenhenger. Det er visst ikke bare likebehandling mellom kjønnene likevel – det er aktivt ulik behandling av kjønnene, med utkommelikhet som mål. Det minner mer om SVs partiprogram (forstå meg sleivete her) enn et ønske om formell likebehandling.

Klassisk motte and bailey. Om enn av den ubevisste og ærlige varianten i min venninnes tilfelle, og hun anerkjente på forbilledlig vis at hun aldri hadde tenkt over denne sammenblandingen.

Motte: likestilling mellom kjønnene, likhet for loven.
Bailey: kvotering, redistribusjon, ulikhet for loven, forbud og påbud.

Klimaaktivisme

Man kan mistenke mange klimaopptatte for å være minst like fokusert på egne tilfeldige hjertesaker, som som de er av klima. Klisjeen om vannmelonen (grønn utenpå, rød inni) er kanskje et godt norsk begrep for motte and bailey innenfor klimapolitikk. Går du først med på klimaaktivistenes grønne premisser, har på merkelig vis alle løsninger en tendens til å ligne rød sosialisme etterpå.

Nord-Norgebanen er et vanvittig tapsprosjekt både hva angår både penger og klima. Det hindrer ikke skinne-entusiastene fra å bruke klimaargumenter for å få skinnene de så gjerne vil ha. Tog er liksom bra for klimaet uansett.

Motte: klimaet er et eksistensielt spørsmål, det er best å være føre var.
Bailey: subsidier, statlige miljøfond som velger vinnere og tapere i markedet, økt skattlegging, pengebruk på alt som går på skinner og flere offentlige inngrep.

Angriper du Nord-Norgebanen, trikken, elbilsubsidier eller vindmøller risikerer du å møtes med føre-var-prinsippet. Du må være forberedt på å kle av hele logikken i argumentasjonen til det punkt der du påviser eksplisitt at tiltaket ikke hjelper klimaet – eller er direkte negativt. I slike sammenhenger er det greit å være drillet på alternativkost: hvilken klimaeffekt kan vi oppnå dersom vi bruker disse ressursene på andre klimatiltak med dokumentert effekt?

Om klimaspørsmålet er av eksistensiell art, burde vi ikke da utvikle og bygge atomkraftverk på hvert ledige svaberg for å stenge ned kullkraften i Europa? Da er ofte ikke klimaspørsmålet like eksistensielt lenger. Ingen partier representert på Stortinget støtter atomkraft.

Om befolkning, atomkraft og dommedagsprofeten Paul Ehrlich: For mye folk er ikke problemet

Black Lives Matter

Noen vegrer seg for å støtte Black Lives Matter. Jo Jorgensen, den libertarianske presidentkandidaten i USA, går motsatt vei. Hun gjorde seg upopulær hos mange med flere tweets under emneknaggen #BlackLivesMatter. Der hevdet hun det ikke var nok ikke å være rasist – du må også være aktiv anti-rasist. Det er som alltid tvetydig om det er organisasjonen Black Lives Matter, eller det tannløse og åpenbare utsagnet svarte liv er viktige man mener å støtte når man bruker emneknaggen. Jorgensen har siden avklart at det var det siste hun mente. Jeg merker meg likevel at Jorgensen også insisterer på at man må være aktiv anti-rasist for (formodentlig) å være et tilstrekkelig godt menneske. (Det er mulig jeg tolker henne vrangt, ved at hun mente vi som i Libertarian Party. Jeg kan godt forstå at libertarianere ikke omfavner det tvetydige utsagnet, selv om det er vel melodramatisk å ikke tillate henne et feilskjær her og der).

Det er et velkjent bumerke i postmodernistisk (og marxistisk) tenkning å gjøre det personlige politisk, i stedet for bare å la folk leve i fred slik de selv ønsker. Man skal nærmest inn i hodene til folk for å sikre seg at det ikke befinner seg ulovlige tanker der. Det er i min bok en lite kledelig flørt for en libertariansk presidentkandidat. Det blir ikke bedre av at hun kan tolkes i retning av å støtte organisasjonen Black Lives Matter, som er grunnlagt av selverklærte marxister. Den bærer også tydelig preg av det, som du kan se i utdragene nedenfor.

Utvalgte utdrag fra BLMs beskrivelse av seg selv:

• …[W]ork required to dismantle cisgender privilege and uplift Black trans folk, especially Black trans women…
• We disrupt the Western-prescribed nuclear family structure requirement
• We dismantle the patriarchal practice that requires mothers to work “double shifts”
• We build a space that affirms Black women and is free from sexism, misogyny, and environments in which men are centered.
• We engage comrades with the intent to learn about and connect with their contexts.

Standpunktene (a) listet ovenfor representerer mye mer enn det selvsagte utsagnet (b) at svarte liv er viktige. Det er legitimt å ta avstand fra (a), og karriereavsluttende å gjøre det samme for (b). Kanskje ikke så rart folk trår forsiktig i dette lendet.

Enhver som har fulgt med på kulturkrigen de siste årene vil kjenne igjen begrepsapparat, fokus og slagside. Vi vet godt hvilken agenda de har i tillegg til antirasismen. De har selv valgt å blande antirasismen sammen med en grøt av andre ideologiske agendapunkter. Da er det helt innafor å takke nei til å assosieres med dem. Det er legitimt å avvise å være papegøye for slagord som tilfeldigvis (eller ikke?) også tjener som navn på en organisasjon man ikke vil ha noe med å gjøre. Hvorfor må alle på død og liv forventes å ytre sin tilslutning til blodfattige selvfølgeligheter? Mange foretrekker å formulere sine tanker og løsninger selv, heller enn å risikere å tas til inntekt for marxistiske pakkeløsninger. Man har ikke dermed sagt at svarte liv ikke er viktige.

Når du stiller deg bak slagordet «Black Lives Matter», er det ikke uten videre intuitivt at du i visse kretser også impliserer at du vil oppløse kjernefamilen.

Presset om tilslutning til (b) er mekanismen for pakkeløsningen (a).

Motte: svarte liv er viktige!
Bailey: organisasjonen BLM og deres politiske tilnærming; defund the police, rasering av statuer, gateopptøyer, hærverk, Antifa, antikapitalisme, redistribusjon og reparasjoner.

Nei takk til pakkeløsninger

Dette betyr ikke at man fornekter at politivold i USA er et problem. Men det kan være svaret ikke er å fjerne finansieringen av politiet fordi noen tror de er rasister, eller ta seg til rette i kvartalskooperativet CHAZ med ordførerens velsignelse, mens uskyldige forbipasserende blir voldtatt og skutt som følge av sammenbruddet i lov og orden. Slikt vitner ikke om genuin respekt for svarte (eller andres) liv. Mon tro hvor mye godt dét gjorde for en nødvendig politireform? Det stadig mer militariserte politiet i USA opptrer ofte unødvendig brutalt og eskalerende, og bruker enorme ressurser på narkotikakrigen. Man kunne brukt momentumet fra BLM til å presse gjennom konstruktive reformer. Tenk om man kunne benyttet sjansen til å avslutte krigen mot narkotika og fjerne unødvendige, undertrykkende lover som oftest rammer svarte hardere enn hvite.

Det er visse særskilte utfordringer knyttet til å være svart i USA. Men utfordringene skyldes ikke bare rasisme, eller at svarte liv ikke behandles likeverdig. De skyldes også fattigdom, trygdeavhengighet, familieoppløsning, kultur, narkotikakriminalisering, justispolitikk og utallige andre ting. Men dersom alt skal ses gjennom rasismefilteret, blir det vanskeligere å få øye på de konkrete ingrediensene som trengs for en meningsfull og konstruktiv offentlig debatt.

Når noen av oss vegrer oss for å omfavne Black Lives Matter, og lignende kollektive og kulturelle bevegelser, føler vi ofte at vi kjenner lusa på gangen. For n’te gang kupper fulltidsaktivister legitime krav om reform og endring og erstatter det med sin egen suppe av politiske agendaer. Aktivistene er helt sikkert genuine i sin anti-rasisme, men politikken og forslagene deres er som regel en distraksjon fra å løse de faktiske utfordringene. De ytterligående aktivistene blir i sum så høylytte og destruktive at de stjeler all oppmerksomhet fra konstruktive reformkrefter.

Takk, men nei takk.