Jo Jorgensen, presidentkandidaten for Libertarian Party, startet en intens debatt i det liberalistiske miljøet i USA, etter at hun la ut flere tweets til støtte for Black Lives Matter-bevegelsen. En del libertarianere støttet Jorgensen i dette; de fleste deler tross alt en sterk skepsis til overdreven maktbruk fra politiet. Svært mange i miljøet reagerte derimot sterkt mot tweetene, ikke minst fordi demonstrasjonene i kjølevannet av George Floyd har blitt preget av vold, og plyndring og nedbrenning av forretninger og eiendom.
Liberalister mener at statens primæroppgave er å beskytte liv og eiendom. Dette er politiets viktigste oppgave. Skillelinjene i debatten handler om prioriteringer: er det viktigst å begrense politiet, for å potensielt unngå maktmisbruk, eller å beskytte uskyldige tredjeparters liv og eiendom? Og er det akseptabelt å kollektivt straffe samfunnet for kriminelle handlinger som begås av enkelte politifolk – slik mange oppfatter at BLM gjør? Et sted ligger det en balanse her, men det er endel uenighet om hvor balanselinjen bør gå.
Christoffer Døhlen publiserte nylig en artikkel i Liberaleren som utviste støtte til Jo Jørgensens tweet og BLM-bevegelsen. Dette ble debattert blant norske liberalister, med mange av de samme argumentene vi har sett fra USA. Jeg skal her komme med betrakninger om hvorfor jeg mener Døhlens artikkel var for ensidig, preget av synsing og faktuelle feil. Etter mitt syn bør liberale folk være kritisk til alle kollektivistiske ideer som setter gruppen foran individet. Dette gjelder også for deler av BLM, og da må man se forbi enkle slagord og studere bevegelsens politiske ønsker og samfunnsyn. Liberalister må også være aktive bidragsytere til å løse kompliserte utfordringer som rasisme spesielt og politivold der det måtte forekomme.
Kollektiv skyld og overfladiske assosiasjoner
Døhlens artikkel blander sammen endel grupper og personer som ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg er usikker på om dette skyldes uvitenhet omkring amerikanske forhold, eller om dette er gjort for å «klistre» tilsynelatende dårlige aktører opp mot aktører som det er verdt å lytte til, for på den måten å diskreditere andre liberalister. For eksempel blandes alt-rightere Stefan Molyneux og Paul Joseph Watson sammen med seriøse konservative som PragerU og sosialliberale som Tim Pool. Han slenger også om seg en ubegrunnet teori om at det går en «pipeline» mellom amerikanske libertarianere og alt-right gjennom Donald Trumps presidentkampanje.
Forfatteren påstår videre at kritikerne av dette synet er «gamle sinte menn som ser på InfoWars». Dette er ikke verdt å vie mer enn en setning: InfoWars et tøv, Alex Jones er medieverdenens største klovn, og ved å påstå dette, senker forfatteren seg ned på et unødvendig lavt nivå. Insinuasjonene står udokumentert, og selv med godviljen til, kan jeg ikke se at de inneholder spor av sannhet. Trump-fenomenet, libertarianere og alt-right er separate fenomener som har lite med hverandre å gjøre, og det er ikke mer overlapp her enn det som er vanlig mellom mellom politiske grupper ellers – dette gjelder spesielt for ekstremistene på begge de politiske fløyene. Liberalismen og alt-right står i motsetning til hverandre i verdier og politikk, ved at den ene er tolerant og den andre er autoritær.
Det er selvfølgelig også såkalte alt-right tilhengere, og andre kollektivister på «høyresiden», som er rasistiske og har intolerante meninger. Dette gjelder i høyeste grad for alle politiske bevegelser, men ofte kan de som i størst grad beskylder andre for umoral og gruppetenkning stå i fare for å ikke se sine egne ideologiske røde flagg.
Alt-right er en liten gruppe nasjonalister og tildels fascister, som ikke er forenelig med liberalismen. De har heller en historie med å trakasere og sabotere liberalistiske arrangementer, som denne videoen av Jeffrey Tucker som offentlig hudfletter Richard Spencer viser. Dette forklarer hvorfor alternativ-høyre har utpekt kjente liberale og konservative som hovedfiender, som Ben Shapiro.
Black Lives Matters mange ansikter
Black Lives Matter-fenomenet kan tolkes på flere måter. Man har flere organisasjoner som har tatt navnet BLM og en bredere opposisjonell bevegelse. Samtidig har man det mer generelle slagordet som blir brukt av mange som ikke har direkte tilknytning til ideologien eller som deler agendaen til de mer radikale aktivistene.
BLM som organisasjon ble opprettet etter at George Zimmerman tok livet av Trayvon Martin i 2013. Det begynte som en hashtag, og spredte seg lynraskt til en større bevegelse. Etter drapet på George Floyd i sommer fikk BLM for alvor vind i seilene, og de etterfølgende folkelige demonstrasjonene har preget mer eller mindre hele medieverden de siste ukene.
BLM er opprettet av folk som beskriver seg selv som «trente Marxister», og de fleste ledende aktivister bekjenner seg til denne oppblomstrende sekulære religionen, som Torkel Brekke beskriver godt i Morgenbladet. Brekke har skrevet en sjeldent balansert og rasjonell tekst om tema i norsk presse. Deler av den organiserte anti-rasismen baserer seg på postmodernistiske teorier knyttet til identitetspolitikk, interseksjonalisme og ny-sosialisme. Denne miksen er en sikker oppskrift på å ødelegge et fritt samfunn som respekterer liv og eiendom. Liberale må alltid kjempe mot disse elementene, både når de er perifere og grunnleggende.
BLM krever revolusjonære endringer i samfunnet, i et uoffisiellt program, og foreslår å avskaffe politiet, gi reparasjoner til svarte for slaveriet og innføre omfattende kontroll over private institusjoner og statlige organer. Dette er ikke demokratisk eller frihetlig. En av bevegelsens hovedantagelser er overbevisningen om at strukturell rasisme eksisterer og holder svarte nede bevisst og ubevisst, og at det er samfunnets største problem. Mange i bevegelsen er opptatt av at hvite mennesker har en iboende rasisme, som fungerer som en slags arvesynd. Denne kan man ikke kvitte seg med, men man kan bekjenne sin synd, og underordne seg som en slags «alliert» med bevegelsen. Dette er det motsatte av rasjonell diskusjon og dermed mot individuell frihet.
Liberalister har gode grunner til å være kritisk til Black Lives Matter
Selv om liberalister er motstandere av kollektivisme, kan man spørre seg om vi likevel bør støtte det generelle fenomenet Black Lives Matter, for å vise vår motstand mot hvit rasisme. I utgangspunktet kunne dette vært helt greit, men for mange er det blitt et problem. Det skyldes at de assosierer slagordet med organisasjonen BLM, deres radikale agenda og de voldsomme opptøyene som har preget amerikanske byer.
Dette burde Jorgensen vite, hun er tross alt den eneste kandidaten for individuell frihet i USA. Anti-kollektivistiske holdninger bidrar til å forklare reaksjonene i etterkant av Jorgensens støtteerklæring til BLM. Libertarianere flest reagerte ikke fordi de er imot prinsippet om at svarte liv er like verdifulle og har lik rett på beskyttelse. Som liberalist, burde også Døhlen vite dette, fremfor å spille etter venstresidens regelbok, og assosiere legitim kritikk av en politisk organisasjon med alt-right og mørkemenn på høyresiden.
For liberalister er alle liv like verdifulle. Det er en verdi som har vært sentral i klassisk liberal ideologi siden 1700-tallet. Dette gjaldt også for de tidlige intellektuelle aspirasjonene om det forente USA, selv om den faktiske republikken falt til kort for denne standarden. Man kan kort og godt ikke være en liberalist uten å også mene at all rasisme og diskriminering utfra hudfarge/etnisitet er uakseptabelt. Liberalismens grunnprinsipp er likebehandling av alle overfor loven.
Alle historiske ideologier har en brokete fortid. Dette gjelder ikke minst for Marxismen, og nyere bevegelser som har bygget videre på prinsippet om full likhet, ikke overfor loven men overfor hverandre som medborgere. I sin rene form er liberalismen i kontrast individualistisk og fargeblind. Tilhengere av individuell frihet er mot rasisme i kraft av eget prinsipp, uten at man trenger andre grunner eller kollektive slagord for å mene dette.
Mange kan selvsagt innvende: «hvorfor skal dere alltid være så vanskelige og prinsippielle, kan dere ikke bare være med på dette intiativet?» Liberalister har alltid vært opptatt av å analysere og å se rasjonelt på alle sammfunnsområder. Det er dette genuint liberale bygger sin egen motstand mot urettferdighet på. Prinsipper teller, og gode prinsipper er et ubetinget gode. Man er helt og fullt sitt eget alternativ. Som politisk bevegelse bør ikke libertarianere i USA eller liberalister i Norge føle noen trang til å assosiere seg med andre, kollektivistiske ideer og bevegelser.
Individuell eller strukturell rasisme?
Strukturell og institusjonell rasisme har definitivt eksistert historisk, i USA og i Norge. De amerikanske Jim Crow-lovene er stygge tidlige eksempler på dette. Også enda senere, helt opp til 1970-tallet, fantes det lover i USA og i andre land som brukte rase som kriterium for å forskjellsbehandle individer. Liberalismen, og grunntanken om frihet, har historisk vært ledende i å endre slike undertrykkende forhold. Hele grunntanken om laissez-faire er å la andre mennesker være i fred og respektere deres rettighet til å leve livet sitt uten ytre tvang.
Ekte liberalister er villige til å utforske om et gitt fenomen i samfunnet er rasistisk eller fremmedfiendlig motivert. Om dette viser seg å være tilfelle, og det underbygges av fakta, er og bør vi være i front for å kjempe for endringer. Krigen mot narkotika er et slik eksempel. Man må alltid se på om diskrimineringen er basert på private holdninger eller om det er inkorporert i lovverk og regler. Anstendige folk tar avstand fra rasistiske holdninger. Man bør også prøve å overbevise rasister om at de tar feil, nettopp fordi generaliseringer og gruppetenkning bygger på en negativ form for kollektivisme.
Dette er ikke et politisk anliggende, men en sak i sivilsamfunnet mellom frie og selvstendige mennesker. Liberalister bør ikke akseptere en politikk som bygger på vage ideer om en ubevisst, abstrakt og strukturell rasisme. Vi skal ikke «grave i hodene på medmennesker» av politiske årsaker. Vi skal heller ikke tvinge noen til noe, så fremt ikke holdningene deres resulterer i skade på andres liv og eiendom.
Påstander om overdrevet maktbruk i politiet, og spesielt mot svarte amerikanere, må studeres på en objektiv og faktaorientert måte. For USA vil løsningen mot stillingsmisbruk være bedre utdanning og trening, samt grundig oppfølging og etterutdanning. Psykologiske evalueringer og tiltak for å luke ut dårlige politifolk er strengt nødvendig for at folk skal ha tillit til at politiet håndhever mandatet sitt forsvarlig. Dette forutsetter attraktive stillingsutlysninger og rammevilkår som tiltrekker seg kompetente folk i politiet. Dette krever store ressurser, men håndhevelsen av loven er statens viktigste oppgave, og dette må gjøres fullstendig profesjonellt. Alternativet som BLM kjemper for, å defunde politiet, er motsatt vei å gå hvis man ønsker en bedre politistyrke.
For at politiet skal kunne gjøre dette, må det foreligge en beskyttelse av politifolks rett til å bruke vold i situasjoner der er nødvendig for å beskytte liv og eiendom. Men også politiets makt må begrenses og holdes innenfor loven. Det er alvorlig når politiet misbruker sin makt, og reformer som vil rydde opp i slik adferd er viktig. Fagforeningene for amerikanske politistyrker har meget stor makt, og oppsigelsesvernet har trolig vært alt for beskyttende overfor udugelige politifolk.
Politimotstanden som gjennomstyrer BLM respekterer derimot ikke politiet nok til å la de opprettholde sivilsamfunnet ved å beskytte folk fra alvorlig kriminalitet. Det afro-amerikanske miljøet er helt avhengig av at nabolagene deres holdes frie for utbredt kriminalitet hvis de skal vokse seg sterkere. Det stemmer ikke at amerikansk politi som institusjon er rasistisk, og ved å hevde dette undergraver man samarbeidet mellom politi og befolkning, som er nødvendig for beskyttelse av frihet. Løsningen er naturligvis ikke å avskaffe eller vingeklippe politiet, og dermed ende opp med lovløse tilstander og store lidelser, spesielt for dem som bor i belastede områder.
Det er viktig å understreke at dette er et problem som hovedsaklig er amerikansk, og ikke gjenspeiler tilliten mellom norsk politi og befolkningen, hvor vi også har en mer omfattende politiutdanning. Rasisme er forkastelig og bør motarbeides uansett hvor i verden det måtte forekomme, men liberale løsninger må være holdbare og rettferdige for alle borgerne i samfunnet. Kortsiktige opptøyer, som ofte lager enda større problemer og splittelse, er ingen kur mot rasisme.
Under slangen i Gadsden-flagget står det «Don’t tread on me», dette er både et prinsipp og et slagord mot rasisme liberalister kan samles om. Gruppetenkning, i ulike varianter, står derimot i motsetning til individualisme og frihet.
