Merkelig nok pleier vi å behandle familiemedlemmene våre med den største konfliktsky forsiktighet. I familien skal jo ingen føle seg overkjørt. Vi unngår temaer om politikk, religion og ideologi. Det er ikke like hyggelig å snakke om kontroversielle saker. I verste fall får vi snakke litt om fotball, men bare over dessert. Været tok vi jo allerede i inngangsdøra.
Hvorfor synes vi det er nifst å snakke med familien vår om kontroversielle saker, egentlig? Man skulle jo tro at dersom du vil snakke med noen om noe det lett går hett for seg av, så hadde det vært de man er aller mest glad i man ville hatt disse samtalene med. De som kjenner deg godt og blir å vurdere deg på mildeste vis. Med åpent sinn, bøtter av kjærlighet og hjerterom for tilgivelse, om du skulle være så uheldig å si noe du dumt.
Dessuten ligger det en viktig selvregulerende mekanisme til grunn for familiediskusjoner; en mekanisme som du nesten ikke ser med tilsvarende tyngde andre steder: Du vet nemlig at du sitter limt fast i de sosiale følgene som måtte komme dersom du ikke velger ordene dine med omhu. Ordene dine blir fryst ned i tiden. Derfor blir du nødt til å bruke dem med effekt og måte. Som de mektige våpnene ord er.
Den uforskammede oppførselen onkelen din eller andre lirer av seg mot meningsmotstandere over i Facebooks kommentarfelt under en artikkel på Dagbladet, får endelig de etterlengtede konsekvensene de bør få. Frittgående gloser er ikke lengre et alternativ i et rolig lag med familien.
Er man riktig heldig, lærer enkelte familiemedlemmer at dette er en adferd som er lite velkommen ikke bare når familien møtes, men også andre steder. Spikerpistolen man spikrer sosiale hull i nedover vennelista si, blir forhåpentligvis lagt på hylla – eller i det minste brukt litt mindre inntil videre.
Kanskje lærer man noe om sine egne familiemedlemmer som bryter ned de fordommende man hadde. Din bror, bilmekanikeren, stemmer MDG og kjemper for dyrs rettigheter. Niesen din, som jobber som barista på kaffe, er for å skyte ulv og mindre bompenger. Farfar, som kjempet mot nazistene under krigen, er hardbarka marxist og for proletariatets diktatur.
Du står nå plutselig ansikt til ansikt med mennesker som mener det totalt motsatte av du mener, og du vil dem vel og er glad i alle sammen. Dette er meningsmangfoldet i praksis.
Selv titter du ned i matfatet og på teksturen til kjøttet ditt. Du skulle ikke bare blitt vegetarianer, da? For klima- og miljøets skyld? “Pfft” sier søstra di over bordet. Hun hinter til at hun har blitt klimaskeptiker og mener klimaendringene bare skyldes naturlige svingninger. Nå er sjansen din. Grip den før den er for sent.
Håpet er at man innleder den diskusjonen med best mulig holdninger til hverandre, uten stridige knistringer. Dersom klimaet virkelig endrer seg så drastisk som det sies, så klarer du jo sikkert å forstå hvorfor søsteren din synes det er både skremmende og engstelig. Og det er jo ikke fint om noen du er glad i er engstelig. Men du er muligens også selv engstelig, og allerede der starter man med ganske like utgangspunkt man kan bygge videre på.
Til syvende og sist gjør mangfoldet av uenigheter innad i familien oss til bedre, mer forståelsesfulle mennesker for hverandre. Vi lærer å sette pris på og respektere at ikke alle tenker som oss, og at det som regel er helt greit. Familiekosen lar ikke vente på seg av den grunn.
Neste gang det skulle skje at du får røde, blinkende lys på dashbordet og et fryktelig behov for å hamre løs på tastaturet mot en tilfeldig person du er uenig med over nettet, kan det være lurt å tenke at noen du er glad i mener akkurat det samme som dem.
