Filmanmeldelse: The Color Out of Space (2019) Regi: Richard Stanley
Før pleide man å spøke om at en langhårig Nicolas Cage var en fornuftig rolle for ham, siden han mildt sagt pleier å være ujevn i de filmene han velger å være med i. Noen virkelige skrekkeksempler er blant annet de to Ghost rider-filmene.
Når det gjelder skrekkkgenren har vi noen minneverdige Cage-filmer som eksempelvis ”Season of the Witch” (2011) som også var en av Christopher Lees siste filmer. En film jeg helst glemmer er nyfilmatiseringen av ”Wicker Man” med Cage i hovedrollen.
Så skrekkktemaet er egentlig ingen nyhet for hverken Cage eller publikum når det gjelder hans mangeårige skuespillerkarriere.
”Color Out of Space” er et seriøst forsøk på å lage en ordentlig H.P. Lovecraft-filmatisering som kommer halvveis. For en gangs skyld er det ikke Cage som er problemet i filmen. Han gjør en rimelig bra rolletolkning av en tidligere storbyboer som har sadlet om som alpakka-bonde med kone og barn i småbygdens Massachusetts, ikke langt fra det fiktive Arkham. En morsom detalj er at datteren, velspillt av Madeleine Arthur, er nyhedning.
Det hele tar seg en kjedelig vending når en meteoritt slår ned på eiendommen hans og mystiske mutasjoner sprer seg. De forgifter sakte området. Vi forstår relativt raskt at det ikke kommer til å slutte lykkelig for de involverte.
Vi beveger oss i Lovecraftland med noen vel valgte noter i filmen, blant annet er både boken ”Necronomicon” og ”Miscatonic University” med, men uten at det forstyrrer for mye. At man har også valgt å forflytte historien til nåtid uten å miste grunnhistorien er bra gjort for denne adaption storyen.
”Color Out of Space” er en av de mest trippede filmene jeg har sett på lenge. De utenjordiske fargene skildres på et slikt nivå att majoriteten av 70-tallets progalbum-omslag føles tamme i sammenligning. Det blir også litt Kenneth Anger, minus det mange ganger tungrodde psykobabbelet som kjennetegner hans filmer.
Passende er også at den gamle stonerkongen Tommy Chong er med i et hjørne i en klassisk rolle. Av en eller annen grunn føles han ikke helt bortkommen i rollen som prepperhippie i filmen.
Til tross for noen få feilsteg, er det helt klart en severdig film om man liker Lovecraft og skrekk. Det er også en positiv opplevelse å se at Nickolas Cage kan skjerpe seg når det trengs.
