Som kjent foregår det nå grove overgrep mot individer og forretninger i det tidligere økonomiske Laissez-Faire paradiset Hong Kong. Siden etableringen av den tidligere britiske kronkolonien i 1842, vokste området raskt frem som et av de frieste områdene i verden. Britene fikk i 1898 til en ny avtale med Kina om å beholde Hong Kong i 99 år. Bystaten tiltrakk seg de flittigste individene fra Kina og andre områder, og disse fikk en svært stor grad av frihet til å starte opp og drive næringsvirksomhet og forbedre sine liv og samfunn på en helt annen måte enn de ville ha vært istad til der de opprinnelig kom fra. Hong Kong har utmerket seg som et av de beste stedene i verden å bo, og er nummer fire på FNs Human Development Index. Det er også et av de stedene med høyest levealder.
Etter at Hong Kong-avtalen mellom Kina og Storbritannia utløp 1.juli 1997, ble den formelle myndigheten overført til Kina, men med en avtale om «spesiell status» (special administrative region). Hong Kong skulle ligge under Kina politisk, men fortsatt få beholde sitt kapitalistiske system. Slagordet ble «One country, two systems», og en avtale ble gjort om at dette skulle fortsette i 50 år. Det finnes dog ingen avtaler som sier hvordan dette vil bli etter 2047. Det viste seg raskt at det ville bli politisk konflikt om Hong Kongs system med fastlands-Kina. Kinas myndigheter har ved flere anledninger strammet inn Hong Kong-innbyggerenes politiske og økonomiske frihet. Pressen er ikke lenger så fri som den var, selv om internett ikke er regulert på samme måte som i Kina. Det er allikevel blitt strammet inn på fri tale og skrift. Spesielt kritikk av Hong Kongs egne ledere og Kinas kommunistparti er atskillig mer risikabelt idag enn for noen år siden. Befolkningen i Hong Kong har ved flere anlednininger reagert kraftig mot innstramningene. Spesielt huskes «Umbrella Revolution» i 2014, og opptøyene som startet ifjor, og har eskalert kraftig nå i år.
Det som skremmer aller mest i denne utviklingen er at Kina nettopp har vedtatt en ny «nasjonal sikkerhetslov», som vil gi den kinesiske kommunistregjeringen mye større muligheter til å slå ned på sivile friheter, også i Hong Kong. Reaksjonene mot dette har vært svært sterke internasjonalt, og bl.a har USA har truet med å fjerne Hong Kong sin status som foretrukket handelspartner, og innføre sanksjoner mot Beijing. Dette har også reist en stor debatt over hele verden med krav om at innbyggerne i Hong Kong bør få lov til å emigrere og etablere seg i frie vestlige land. Magasinet Reason har en svært god artikkel om temaet.
Det er også sterk debatt og krav i Storbritannia om å la de som faktisk tidligere var briter, få lov å fritt komme til Storbritannia. Fremtiden ser kort og godt ikke bra ut for det tidligere så frie og livskraftige området.
Her kunne Norge kommet inn med et tilbud til disse arbeidssomme og frihetselskende Hong Kong-innbyggerne, om ikke noen andre frie land ønsker det: Hvorfor ikke tilby et område i Norge disse kan etablere seg i? Norge er et stort land geografisk, med liten befolkningstetthet, og store ubebodde områder. Dette området kunne organsieres som en fullstendig økonomisk frisone, med de samme frie vilkårene som innbyggerne i Hong Kong var vant til frem til Kinas overtakelse og undertrykking. Man kan vel innvende at klimaet nok ikke er like godt her i landet som disse er vant til, men til gjengjeld ville de fått et stabilt geografisk område uten fare for naturkatastrofer, og et svært stabilt politisk regime å forholde seg til. I tillegg kan man si at dagens samfunn med mye av aktiviteten som foregår online på internett, gjør at geografisk plassering ikke lenger har like stor betydning som før. Dette området ville da fremdeles være endel av kongeriket Norge, men ha helt andre økonomiske vilkår. Faktisk har vi allerede en mindre versjon av dette her i landet. Svalbard er styrt av ganske andre regler enn fastlands-Norge (man kan vel også forestille seg at et slikt tiltak sannsynligvis vil være så vellykket, at denne friheten lett etterhvert kunne spre seg til andre deler av landet, når velgere ser resultatet).
De praktiske utfordringene ved et slikt tilbud vil nok bli store, men overkommelige. Det ville i stor grad vært bestemt av politisk vilje og visjoner for hvordan vi vil Norge skal se ut i fremtiden, men som liberalister er visjoner og utfordringer i frihetlig retning en selvfølge. Det er dessverre tvilsomt om norske politikere har en evne og vilje til slik nytenkning, men gjort på rett måte kunne dette bidratt til en blomstrende fremtid, både for Norge, og for disse flotte menneskene som idag kjemper daglig for sine friheter på den andre siden av verden. Kanskje en inspirasjon for andre områder i andre land å tenke på og?
