Erna Solbergs regjering solgte Norge ut av SAS i 2018. Frem til da hadde vi alle vært ufrivillige medeiere siden 1946, og (mer eller mindre) garantert for driften med statskassen i ryggen. De gjenværende hovedeierne Sverige og Danmark går nå inn med en krisepakke på 14,25 mrd SEK for å redde SAS gjennom koronatiden. Norge har heldigvis valgt å hoppe av karusellen. Det bør norske skattebetalere være glade for.
Regjeringen Solberg har riktignok stilt med betydelige lånegarantier til alle flyselskap i Norge innenfor visse rammer. Det har vært helt sentralt for Norwegian, som har drevet risikabelt i mange år for lånte penger. Selskapets eiere ble sittende igjen med nesten ingenting da store obligasjonslån ble konvertert til aksjekapital nylig. Hvorfor det som viser seg å være uansvarlig og risikabel forretningsdrift skal belønnes med skattekroner på toppen kan man lure på, men det kunne altså vært enda verre jfr våre naboland. Norwegians store, internasjonale konkurrenter i lavprissegmentet, som Ryanair, EasyJet og SouthWest sitter på solide kapitalreserver. Det er visst mulig å drive solid flyforretning også med lavprisprofil.
RyanAir bringer krisepakkene inn for EU-domstolen, fordi de ser at deres konkurrenter nå drives for skattebetalernes regning i stedet for å konkurrere på like vilkår.
Det kan virke som politikere synes konkurser er utfordrende å bare la skje, uten at det er lett å forstå hvorfor. Konkursmekanismen er tross alt sentral for et effektivt marked. Ingen produskjonsmidler blir borte eller ødelagt. Det er strukturen som ikke fungerer (eierne og gjerne forretningsstrategien deres) som erstattes. Sagt litt mer formelt: produksjonsmidlene flyttes fra mindre kompetente til mer kompetente hender, i alle fall i snitt og over tid. RyanAir beholder og akkumulerer sine produksjonsmidler år etter år fordi de driver ansvarlig nok, lønnsomt nok og kundevennlig nok til å overleve. Norwegian og SAS klarer seg ikke på egen hånd fordi de ikke lykkes med én eller flere av disse faktorene.
I et fungerende marked hadde resultatene diktert at nye eiere fikk overta produksjonsmidlene i Norwegian og SAS på salg, men for egen risiko. Ofte er det noen som har lykkes med ansvarlig forretningsdrift over tid, og dermed er i finansiell posisjon til å ta over. I Sverige og Danmark, og heldigvis litt mindre i Norge i dette tilfellet, er det politikerne som bestemmer hvem som får prøve seg for skattebetalernes risiko.
Ofte er det de som ikke fikk det til forrige gang.
