I 1871 sendte Karl Marx et brev til Friedrich Engels der det humoristisk nok skal ha stått “Å nei, de vil ha revolusjon nå! Jeg har jo ikke skrevet ferdig Kapitalen ennå!”. Den ble han for så vidt aldri ferdig med heller, men Marx refererte den gang til Pariskommunen i Frankrike, som tente et håp om europeisk revolusjon blant datidens kommunister. Pariskommunen var et revolusjonært folkestyre opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjeringen ved slutten av den fransk-prøyssiske krigen.
Det var en livlig debatt innad i det kommunistiske miljøet hvorvidt det kom til å fungere. For anarkokommunisten Peter Kropotkin ble Pariskommunen viktig for hans analyse av den senere russiske revolusjonen. Han mente at Pariskommunen led nederlag grunnet overdreven sentralisering av makt og en tungrodd administrasjon. Over dammen i USA ser vi et lignende prosjekt, men et prosjekt vi ennå ikke har sett enden av.
I et boligområde i byen Seattle, “The Capitol Hill Autonomous Zone”, bedre kjent under forkortelsen Chaz, uttarter det seg en føljetong av konflikter. Demonstranter fra “Black Lives Matter”-bevegelsen har flyttet inn etter at politiet forlot distriktet på grunn av et sammenstøt mellom dem og demonstrantene. Nå er det en urban, anarkistisk protestleir. Området er barrikadert av demonstrantene, og de har satt opp en såkalt “no cop co-op”-tjeneste som tilbyr gratis vann, hånddesinfeksjon, ansiktsmasker, mat og andre forsyninger.
Demonstrantene har videre stilt en liste med krav. Smørbrødlisten inkluderer avskaffelsen av det lokale politiet i Seattle, en ny rettssak for alle fargede, de facto legalisering av cannabis, amnestier for domfelte demonstranter, og stemmerett til innsatte i fengsel, samt en fengselsreform der de nåværende fengslende tentativt avskaffes. I tillegg følger en rekke økonomiske krav, som rett til gratis skole, og avskaffelse av husleiekontroll.
Det er liten tvil om at det er noen åpenbare likheter mellom Chaz i Seattle og Pariskommunen i Paris. Begge var spontante hendelser, uten klare ledere. I Paris reagerte proletariatet som en følge av lang økonomisk undertrykkelse fra den pretensiøse franske eliten. Som svar på en fremrykkende fransk hær som ønsket å avvæpne dem, barrikaderte de seg i hovedstaden. Makten i Paris ble så grepet av en radikal gruppering, som gjennomførte valg på nytt kommunestyre. Dermed ble Paris erklært som en selvstendig enhet, kjent som Pariskommunen.
I de litt over to månedene som kommunen eksisterte, rev kommunistene ned imperialistiske statuer av tidligere statsmenn, blant annet Napoleon, og politiet ble avskaffet. De endret også på utdannelsen, med det de mente var arbeidernes interesser i bakhånd. Arbeiderne var lei av å lære om de katolske geistliges katekisme, slik at utdanningen nå ble mer sekulær og praktisk orientert. Dessuten ble den gratis tilgjengelig for alle barn. Dette betydde at utdanningen for første gang ble tilgjengelig også for jenter, hvis posisjon i samfunnet ble styrket og sett på som juridisk likeverdige borgere som menn. Videre ble all gjeld kansellert og husleien suspendert.
Pariskommunen varte imidlertid kun fra 18. mars til 28. mai 1871. Både Frankrike og Tyskland så på revolusjonen som en stor trussel. Otto von Bismarck løslot nær 100 000 fanger for å få nok soldater i hæren til å bekjempe Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn den 2. april, og på få dager ble 20 000-30 000 mennesker drept. På toppen ble 40 000 arrestert, og senere deponert til franske kolonier.
Til tross for dets korte levetid, har Pariskommunen stått som et stempel for kommunister i alle land på at kommunistiske idealer og teser ikke er en utopi. Om de har rett i det, er en annen sak. Dets brutaliteter som ledet opp til Pariskommunen ga uansett ånd til det antikapitalistiske gjenferdet som går igjen i Europa, en ille omtalt ånd med påfølgende voldelige og ikke-voldelige demonstrasjoner over hele verden.
Chaz muliggjør et lite spillerom for radikal politikk å gestalte som et moderne og urbant laboratorium for revolusjonære venstreanarkistiske ideer, ikke ulikt tendensen vi så for 150 år siden i Frankrike. Historien gjentar seg, først som en tragedie, deretter som en farse – som noen en gang sa. Om dette blir en tragedie eller farse, vites ennå ikke.
