Mitt absolutte favorittsitat kommer fra en kvinne, men som med mye annet forsøker mange å tilskrive det en mann: “Jeg er uenig i hva du sier, men vil forsvare med mitt liv din rett til å si det.” Sitatet tilskrives oftest Voltaire, og som hvit mann selv kan jo dét være tilforlatelig nok. Men sitatet er ikke fra Voltaire, og kanskje det kan illustrere at hvite menn ofte høster æren der en kvinne stod bak. Det er faktisk Evelyn Beatrice Hall som skrev denne fantastiske setningen som en illustrasjon på tanker Voltaire hadde om frihet.
Det er med stor bekymring jeg ser endringen i det offentlige ordskiftet. Meningspolitiet går foran og ingen sak er for liten til at vi kan bli fornærmet eller stemplet som fascist på bakgrunn av den minste kommentar eller meningsytring der vi er uenig med massen. Utfordringen ligger i at det er ved uenighet vi trenger å møtes med samtale, diskusjon og argumenter. Når vi møter meningsmotstandere med absolutt moral, og fremfor å forsøke overbevise med ord stempler dem med de verste karakteristikker, kommer vi ingen vei. Det er faktisk irrelevant om vi har moralen på vår side eller ei, dersom vi ønsker å endre verden eller andre. Vi må møte kvinnefiendtlige rasister med annet enn å skrike rasist og mannsjåvinist til dem. Skrikingen vil neppe overbevise personen om at konsekvensen av tankesettet er at mennesker tilskrives ulik verdi og at dette er galt. Vi oppnår kun å provosere ytterligere og oftest etterlate dem sterkere i sin overbevisning. Vår eneste oppside er at vi kan løpe stolt til meningspolitiet og skryte av hvor flinke vi har vært.
Uenighet er sunt. Vi er så ufattelig heldige som lever i et samfunn der vi ikke må være enige, eller der meningene våre blir bestemt av andre. De færreste av oss opplever urett, og de som gjør det fortjener bedre. Utfordringen er at å møte umoral med hets fra vår moralske høye hest oftest forsterker meningene vi ville gå i rette med. Sterkere meninger fører til sterkere polarisering, og denne polariseringen gjør meg livredd. I ytterpunktene vi danner finnes de store spøkelsene, de ekstremister som åpner opp for at vold er et legitimt virkemiddel i sine meningers tjeneste. De finnes der ute i mørket, i de sterke frontene, i hatet, og vi må aldri tillate dem å vinne. De som ikke vil legge ned sine liv for retten til å være uenige, som Voltaire, men er mer opptatt av å nekte deg dine meninger.
Kom dere ut av ekkokamre, ikke fjern mennesker fra deres sosiale sirkler fordi dere er uenig med dem. Vær glad for uenigheten, omfavne den og møt den med ord og overbevisning. Jeg vil aldri bli enig med en troende sosialist fordi min tro på enkeltmenneskets rettigheter er for sterk. Jeg vil aldri akseptere at noen tvinger meg til noe som helst, men jeg vil heller aldri nekte noen å ha en mening jeg er uenig i. Friheten til å være uenig må feires, ikke forstummes og knebles. La statuene stå, de minner oss om fortiden, så kan vi sammen diskutere oss frem til en bedre fremtid.
