Jeg skal ikke underslå det faktum at abort er et tema som engasjerer meg og at jeg har et konservativt syn på det.
Det faller meg dog ikke naturlig å ha en fullstendig fastlåst og rigid tilnærming til ulike temaer. En sak som abort fortjener at man analyserer de mulige konsekvensene av en politikk basert på det grunnsynet man har.
En 100% konsekvent tilnærming til abortspørsmålet ville for min del ha vært å kjempe for et lovforbud mot abort i Norge. Konsekvensene av ulike lovforbud som trosser den allmenne oppfatning, finnes det rikelig med tragiske eksempler på. Abort og alkohol er to ting som har hatt hver sin «forbudstid», uten sammenlikning for øvrig. Konsekvensene av forbudspolitikk kan se fint ut på overflaten for de som tror på det, men de faktiske realitetene er langt mer dystre. Et forbud kan gjerne føles riktig når det gjelder noe man er motstander av, men skylder man ikke en sak man virkelig bryr seg om å reflektere over konsekvensene av et forbud versus legalisering?
Hvis man skal være ærlig med seg selv og ha en rasjonell tilnærming til saken, må man innse at aborter alltid vil forekomme, uavhengig av et eventuelt lovforbud. Å ha et lovforbud som uttalt politisk mål kan som sagt føles riktig rent symbolsk, men i praksis blir det altså symbolpolitikk. For en innbitt abortmotstander høres det kanskje litt kynisk ut å omtale abortmotstand som symbolpolitikk, men det må da være en passe betegnelse på en politisk sak som er dømt til å mislykkes i utgangspunktet og kun duger til å gi deg en god og rettferdig følelse?
Hvis alle abortinngrep må utføres illegalt har man ingen garanti for kvinnens helse og sikkerhet og det vil være en rekke andre mulige implikasjoner når noe er «under jorden» og tvilsomme aktører kan være involvert.
Bare med utgangspunkt i dette er jeg som abortmotstander kritisk til om abortforbud er noe å bruke krefter på.
Noen er sterkt religiøst motivert i sin abortmotstand. Det innebærer gjerne at man tror på en gud som etter sigende er allmektig. Trenger virkelig en allmektig gud et eget menneskelig politivesen for å kjempe sin sak? Vil ikke en allmektig gud gjøre sin egen vurdering av saken og stille folk til ansvar tidsnok, på sin egen måte?
I motsetning til hva jeg antar om enkelte nidkjære aborttilhengere, ønsker jeg virkelig å se å se lavere aborttall. Men det strider fullstendig mot min politiske legning å bruke voldsmidler og andres penger for å fremme mitt syn i ulike saker, så da koker det hele ned til det jeg synes er så vakkert med liberalistisk politikk: ansvarliggjøring av enkeltindividet. At man skal la andre være i fred og at man selv må bære ansvar på alle måter for de valg man tar i livet. Det er ulike årsaker til graviditeter, men jeg tror at en fullstendig privatisering av abortinngrep vil føre til færre aborter, siden flere vil være mer forsiktige, bruke prevensjon, revurdere inngrepet der det er naturlig osv., når de vet at hele regningen må betales av dem selv. Dessuten er det jo umoralsk å la andre ta regningen for ens gjøren og laden, inkludert aborter.
Jeg mener at man fint kan kalle seg liberalist og være personlig (verdi-)konservativ, så lenge man ikke vil bruke voldsmidler og andres penger for å fremme sitt eget syn i ulike saker.
Da jeg meldte meg inn i Liberalistene var det med en anerkjennelse (antagelse?) at partiets ganske fraværende abortpolitikk i praksis betød en anerkjennelse av status quo i abortsaken. I utgangspunktet ville jeg la abortpolitikken styre mitt valg av parti, men etter en omstendelig tankeprosess kom jeg frem til at jeg måtte være prinsipiell i også denne saken og velge partiet som ligger mitt hjerte nærmest.
Min oppfatning er kort oppsummert at Liberalistene er et godt partivalg, uansett om du tilhenger av abort eller ikke. Verdiliberal eller personlig konservativ. Du har ikke ansvar for hvilke valg folk tar, så lenge de ikke rammer hverken deg, din eiendom eller lommebok.
