Folkelige opprør i Stockholm er ikke akkurat noe nytt, selv om en del svenske skribenter ser ut til å tro dette. Kampen for den pressefriheten var preget av en rekke protester og voldelige hendelser. Blant de mest alvorlige folkeopprørene som fant sted i Stockholm i moderne tid var det såkalte Crusenstolpeopprøret, som rystet byen i sommermånedene i 1838, etter at den liberale journalisten og politikeren Magnus Jacob Crusenstolpe ble dømt til fengsel for å kritisere kongen. Også den gang var det mange som kritiserte pressens rolle, et mønster vi kjenner igjen i dagens debatt. Begrepet ”Aftonbladismen” ble et kjent skjellsord fra konservativt hold, på grunn av at datidens største avis utviste sympati og støtte til folkelige opprør.
Karl Johans regjeringstid var preget av et utbredt håp om at den franske kongen ville reformere umoderne trekk ved svensk samfunnsliv. Håpet om at Karl Johan XIV – en tidligere revolusjonær, fransk marskalk – ville gjøre mer for Sverige ble raskt knust ettersom kongen ble stadig mer autoritær i sine siste leveår. Påbegynte sosiale reformer ble stanset og faren for revolusjon var overhengende. Europa etter Napoleonskrigene var ingen fredelig periode; en rekke pro-nasjonale og demokratiske opprør, ikke minst i Frankrike og i Sverige, rystet kontinentet. Spesielt i Stockholm var det mye ”støy”, som det ofte ble kalt blant adelige eliter.
Blant enkelthendelsene som rystet den svenske hovedstaten mest var attentatet på marskalken Axel von Fersen under begravelsestoget til Sveriges danske konprins Karl August i byen den 20. juni 1810. Hendelsen var en tydelig fiasko som undergravde det forskeren Mats Berglund kaller regjeringens antivoldslinje, der myndighetene slo hardt ned på opprør og uro i større folkemengder. Drapet på von Fersen banet etter hvert veien for Karl Johans kronprins-kandidatur. Han ble senere konge over det forente Sverige og Norge. Den politiske utviklingen til den tilsynelatende liberale Karl Johan ble derimot stadig mer undertrykkende og autoritær. Økt ytringsfrihet og andre frihetsvennlige reformer ble aldri en realitet, til stor skuffelse for den mer liberalistiske delen av befolkningen.
Til tross for dette, preget kampen for pressefriheten hele kongeperioden til Karl Johan. Spesielt den liberale avisen Aftonbladet havnet i skuddlinjen i store deler av 1830-årene. Avisen ble forbudt ved flere anledninger, noe som førte til at forlagsmann Lars Johan Hierta svarte med å lansere nye aviser under nesten samme navn. Den liberale journalisten Crusenstolpe, som tidligere hadde arbeidet for Hierta, ble tiltalt for majestetsbrudd på grunn av «teorier og forhold, behandlet i brev”, på grunn av sine publiserte tekster. Tekstene omhandlet populære hendelser skrevet i en embetskritisk og humoristisk tone, og de ble veldig populære i den lesekyndige befolkningen.
Crusenstolpe, som i en periode hadde vært rådgiver for kongen og knyttet til den konservative avisen Fäderneslandet, ble dagens mann. Den liberale opposisjonen, med avisene Aftonbladet og Dagliga Allehanda i spissen, gjorde siktelsen av Crusenstolpe til sine hovedoppslag, i det store folkemengder samlet seg uten for Svea lagmannsrett der Crusenstolpe sto tiltalt. Denne liberale opposisjonen mot kongen ble omtalt som aftonbladismen og de liberale avisene fikk æren (eller skylden) for å være tenngnisten i det påfølgende folkeopprøret for ytringsfriheten. Påstander om at avisene betalte kjente bråkmakere svermet i adelige kretser og blant påtalemyndighetene, noe som nødig kunne bevises.
Crusenstolpe ble dømt 19. juni 1838 til tre års fengsel, som skulle sones ved Vaxholms festning. Myndighetene forventet likevel en eskalerende utvikling, noe som også ble en realitet. Fra før hadde myndighetene forbudt ansamlinger i større folkemengder, men dette stoppet ikke nye opptøyer som rystet byen i kjølevannet av Crusenstolpe-fengslingen. Justiskansler Claes Ulrik Nermans hus ble utsatt for steinkasting, og et annet hus, sannsynligvis en feil adresse, ble utsatt for samme behandling. De neste dagene så flere sammenstøt; en hendelse som vekket oppsikt var da gardister red gjennom en folkemengde, bestående av mange barn. Orden ble ikke gjenopprettet i hovedstaden før militære styrker ble innsatt, til høylytte protester fra pressen.
Av ArildV
Avisenes kampanje for Crusenstolpe pågikk gjennom hele sommeren. 19 juli, en måned etter dommen var avsagt, rystet nok en alvorlig hendelse hovedstaden. Et sted mellom 2000-3000 demonstranter, ifølge vitneutsagn, havnet i sammenstøt med en dårlig organisert vakstyrke. Folkemengden kastet steiner og åpnet ild mot det sørlige rådhuset, som sikkerhetsstyrkene bevoktet. To demonstranter ble skutt i hjel, og da forsterkningene ankom stedet, eskalerte opprøret ytterligere. Militæret ble utsatt for mer steinkasting og en demonstrant ble skutt og drept og et dusin såret. Volden spredte seg videre til havnen og gatene rundt.
Først ved midnatt var roen tilbake, men uroen fortsatte sporadisk i tiden fremover. Et relevant aspekt, som ikke kom ble trukket frem like ofte av pressen, var den utbredte antisemittismen blant demonstrantene. Riksdagen hadde tidligere bestemt – og trukket tilbake – en rekke lettelser i anti-jødiske lover. Forslagene om å fremme jødenes rettigheter ble ikke spesielt godt mottatt i de bredere lag i befolkningen. Først på 1870-tallet ble fullt statsborgerskap for jøder innført i Sverige.
For de konservative var protestene «støy», mens for de liberale var det viktig å understreke den demokratiske deltagelsen i protestene. Massene ble likevel beskyldt for å være voldelige agitatorer, noe som til en viss grad stemte. Til og med den liberale forlagsmannen Hierta ble utsatt for steinkasting og hærverk mot sitt eget hjem fra sinte demonstranter.
Protestene og den liberale debatten for økt pressefrihet var likevel et startskudd for utviklingen til et mer moderne Sverige. Reformene som ble krevd av pressen og senere i store deler av befolkningen ble til slutt en realitet. Dette ble tydelig allerede fra regjeringstiden til Oscar I, som var konge i Sverige og Norge fra 1844 til hans død i 1859.
Og hvordan gikk det så med Crusenstolpe? Han ble endelig frigitt i 1841, og fortsatte som en modig, liberal rabulist hele sitt resterende liv.
