Vi hørte om bærekraftsmålene da statsminister Erna Solberg holdt sin nyttårstale ved årets begynnelse. Vi hørte igjen om dem da flere regjeringsmedlemmer begynte å gå med symbolet for dem på de daglige koronapressekonferansene og ved andre offentlige anledninger.
Man kan spekulere i hvorfor de går med dem. Er det for å fremme den norske stats kandidatur til FNs sikkerhetsråd? Er det for å fremme norske toppolitikeres videre karrièrer i FN-systemet? Er det for å fremme bærekraftsmålene spesielt i en internasjonal situasjon der det er spesielt behov for internasjonal solidaritet? Er det fordi disse toppolitikerne generelt tror på og støtter målene?
Hva det er, blir mye spekulasjon. Sannsynligvis er det en kombinasjon av disse og muligens andre faktorer. At det skulle bety at det egentlig er en hemmelig verdensregjering som egentlig styrer Norge, kan vi for praktiske formål utelukke. Konspirasjonsteorier er sikkert spennende for noen, men de ødelegger for saklig og nødvendig kritikk på noen områder.
Jeg tror imidlertid det er ganske naivt å tro at det er helt tilfeldig at disse logoene dukket opp på regjeringsmedlemmers bekledning kun få måneder før avstemningen om sammensetningen av Sikkerhetsrådet. Mari Skurdal var i sin lederartikkel i Klassekampen 14. mai inne på noe lignende.
Hva er disse bærekraftsmålene? Selve ordet bærekraft er blitt en klisjé og så misbrukt at det kvalifiserer til å bli ført opp på et skjema for pølsesnakksbingo, kanskje bedre kjent som bullshitbingo. Men la oss la akkurat dét ligge og forholde oss til selve målene.
Bærekraftsmålene ble vedtatt av FNs generalforsamling 25. september 2015, som del av Agenda 2030, målsetninger frem mot år 2030. Målene erstattet tusenårsmålene, som var mål frem mot 2015 og ble vedtatt av FNs generalforsamling i år 2000. Tusenårsmålene var 8 mål. Bærekraftsmålene er 17 mål. De 17 nye målene dekker de 8 gamle i hovedsak. De nye målene er i stor grad en videreutvikling av de gamle og går lenger.
Disse målene er langt på vei mål som veldig mange vil betrakte som almenmenneskelige, gode mål, og man kan godt forstå at folk rister på hodet av at noen kan være mot dem. Men kanskje er det noe som man ikke så lett ser ved et overfladisk blikk? La oss ta for oss målene hver for seg.
Avskaff alle former for fattigdom
Dette er det første målet. Hvem kan vel være mot at fattigdom skal avskaffes?
Det er to måter man definerer fattigdom på: den ene er en absolutt definisjon; den andre er en relativ definisjon. Ekstrem fattigdom defineres absolutt, men den må justeres fra tid til annen på grunn av prisinflasjon; den er for tiden definert som 1,25 amerikanske dollar per dag i tilgjengelige midler for livsopphold.
Når det ikke gjelder ekstrem fattigdom, brukes ofte en mer dynamisk fattigdomsdefinisjon. Da er det ofte snakk om 50 eller 60 prosent av nasjonal medianinntekt. Er du under det, er du definert som fattig. Riktignok henviser målet til nasjonale definisjoner, og det skulle jo tyde på at målenes sterkeste kritikere ikke har en helt klar sak i påstanden om at dette er overnasjonal overstyring. Hvor enkelt det er å avvike nasjonalt fra alment aksepterte dynamiske fattigdomsdefinisjoner, kan allikevel være et spørsmål.
Det bør absolutt være legitimt å være kritisk til disse dynamiske fattigdomsdefinisjonene, hvordan vi bør håndtere såkalt fattige i Norge, og hvilke følger det får for politikken. Målet nevner også «lik rett til økonomiske ressurser», hva nå det måtte bety her, og da er det fort gjort å bevege seg inn på at man har krav på både det ene og det andre fra andre mennesker.
Sult, matsikkerhet, ernæring og landbruk
Mål # 2 er avskaffelse av sult, oppnåelse av matsikkerhet, forbedret ernæring og fremme av bærekraftig landbruk.
Under dette målet ser vi at noen grupper blir tilgodesett med spesiell oppmerksomhet, og det kan det være gode grunner til. Men hvorfor skal ungdomsjenter, og ikke ungdommer generelt, nevnes? Er det fordi det i mange kulturer diskrimineres mot jenter? Burde ikke det da isteden stå under likestillingsmålet?
At man skal avskaffe sult, få god matsikkerhet og ernæring for alle og et bærekraftig landbruk, er jo et flott ønske. Det er jo et spørsmål – til dels, i det minste – om individuelle prioriteringer. Hvordan man skal forholde seg til dette målet, som de andre, vil være avhengig av kontekst – fra land til land og region til region.
Er det riktig i et land som Norge at staten skal blande seg inn i voksne menneskers ernæring? Er det ikke lett å se at dette målet lett kan brukes som legitimering av en for innblandende rolle på dette punktet?
God helse og velvære
Sunne liv skal sikres; velvære skal fremmes for alle aldersgrupper.
Under dette tredje målet er det også flere detaljer, herunder delmål om reduksjon av barseldødsfall og utbredelse av navngitte og generelt smittsomme sykdommer. Som delmål her er det også såkalte universelle helsetjenester.
Det er jo delte meninger i samfunnsdebatten for skattefinansiert eller såkalt gratis helsevesen, ofte dominerende på den ene siden, men det er likefullt en debatt. Spesifikt nevner målene såkalte reproduktive helsetjenester. Her er det et debattspørsmål både om hva som skal være tillatt, og hvem som skal betale. Man kan si at spørsmålet heller overveiende til én side, men igjen er det en debatt.
Det bør være fullt ut legitimt ikke å støtte opp om ihvertfall deler av spesifiseringen av dette hovedmålet. At folk, kanskje spesielt amerikanere, skulle mene at med dette målet er beslutninger tatt over hodet på det nasjonale demokratiet, er fullt ut forståelig. Tynnere blir det hvis man påstår at dette skulle stå i motstrid til de dominerende nasjonale verdiene i Norge.
Men legitimt å være mot og ha en debatt bør det absolutt være. Den debatten får vi ta utenfor en gjennomgang av bærekraftsmålene.
Dette var om de første tre bærekraftsmålene. Følg med i neste del i denne artikkelserien på fire deler.
