Rasjonelle og taktiske argumenter kan ofte måtte stå til side for symbolske, selv om symbolene er håpløst utdaterte. Renessansen, og med det Europas storhetstid og veien mot det rasjonelles seier over overtroen, kan ha startet nettopp på denne måten.
Første sesong av Netflix’ serie ”Rise of Empires” handler om Det osmanske riket, og dermed i hovedsak om beleiringen og erobringen av Konstantinopel. Selv om fokuset er på smarte ledere og tilfeldighetenes spill, snakker serien indirekte om det egentlige temaet: Kampen om meningsløse symboler.
Den mektige byen
Konstantinopel, hovedstaden i det mektige Østromerriket, ble sett på som byen som Muhammed selv skal ha anbefalt å erobre. På hans tid (han døde i 633) var Konstantinopel verdens største by. Perserne og flere slaviske folkeslag hadde nylig prøvd å samarbeide for å ta byen. De mislyktes som så mange både før og etter. Den sto sikkert med sine da nesten to hundre år gamle murer. Byen skulle stå i mange hundre år til.
Byen var mye rikere og større enn andre byer. Da vikingene så byen, kalte de den bare Miklagard, ”storbyen”. Slaverne kalte den Tsarigrad, ”keiserbyen”. Alle andre navn var liknende. Offisielt het byen Konstantinopel, ”Konstantins by”, men folket kalte det bare ”byen”. Da man skulle til Konstantinopel, sa man bare at man skulle ”stin pole”, til byen. Dette ble til Istanbul. Byen var uendelig rik, og myntenheten, solidus, var sterkt etterspurt. Den veide alltid 4,45 gram gull, og det var alltid solid (derav navnet) gull i mynten.
En skygge av seg selv
Det vil si, dette varierte. For Østromerriket forandret seg stort fra keiser til keiser. Gode keisere fikk utvidet og styrket riket, dårlige keisere mistet kontrollen. Det var på sitt største under Justinian på 500-tallet, og det var i store problemer under Fokas allerede helt på begynnelsen av 600-tallet.
Det som uansett var sikkert, er at fra 1054, Det store skismet, av, forandret mye seg. Katolikkene i vest hadde alltid vært skeptiske mot keiserens religiøse makt, og flere var ikke spesielt sikre på om de ønsket å støtte dette regimet. I 1204 bestemte til og med venetianske korsfarere seg for å plyndre byen, og forkledd som venner red de inn og tok alt de fant av verdisaker. Etter dette var byen en skygge av seg selv, i begynnelsen til og med styrt av Venezia.
Når Netflix-serien starter, hadde Konstantinopel lenge lidd. Solidus hadde da allerede forsvunnet for lenge siden. Byen hadde en viktig rolle som handelssenter, men det er ikke lenger i nærheten av verdens viktigste by. De viktigste byene var handelsbyene Genoa og Venezia, bankbyen Firenze og soldatbyen Milano. Konstantinopel ber gjentatte ganger om hjelp, fordi det er der makten ligger. I serien sendte Genova fire skip for å redde Konstantinopel, Venezia ingen. Det er ikke akkurat en flåte som viser at vestmaktene støttet dem.
Kampen om ingenting
Nettopp dette er fascinerende med serien. Her er Konstantinopel en by som trenger hjelp, og det er neimen ikke sikkert at de får den. Venezia handler med muslimene i Egypt allerede, Genova med tyrkerne i områdene rundt Konstantinopel. For italienerne er det, som vi er vant til fra en annen kulturreferanse, ”bare business, ikke personlig”. Uansett hvem som vinner, snakker vinneren gresk for det meste. Og dermed kan italienerne gjøre forretninger med dem.
Mohammed skal, ifølge Hadith, ha sagt at, omtrent, den som erobrer Konstantinopel var den beste lederen, og hans hær var den beste hæren. Ifølge tyrkisk tradisjon var Konstantinopel det store røde eplet.
For Europa var det minnet om fordums storhet og et stoppested for kinesiske varer. Gresk-ortodoks kristendom var nesten som hedendom å regne, og få ønsket å løfte fingeren for å forsvare området. Muslimene hadde allerede forsynt seg for det meste av området som Østromerriket en gang styrte. Serbia, Bosnia, Albania og Hellas hadde ikke egentlig vært del av det katolske Europa før, og nå var de helt eller delvis under muslimsk styre. Det var først da Ungarn ble angrepet på 1500-tallet at Europa reagerte, men selv da relativt uengasjert i begynnelsen.
Den nye tidens budbringer
Konstantinopels usugne helt var murene. De ble bygget av Flavius Theodosius II på midten av 400-tallet, og hadde motstått hunere, persere, vikinger, bulgarere, avarer, mongoler og arabere. Tyrkerne hadde også gjentatte ganger prøvd å erobre byen uten hell.
Så hvorfor falt den i 1453? I hovedsak var det på grunn av kanoner. Kanonene bombarderte i ukevis bymurene, og til slutt falt byen, om enn med en god porsjon list av Memet II. Han fikk sin by og æren med seg, men det var noe helt annet som skjedde i tillegg.
Ryktene om at Konstantinopel falt spredte seg raskt, særlig fordi de rike innbyggerne rømte så fort de kunne. Med seg tok de med mange viktige tekster, spesielt av Cicero, Seneca og andre som var bare delvis kjent i Europa. Tanken i Nord-Italia var at de gamle mesterne som lærte opp i talekunst, filosofi, arkitektur og matematikk var langt mer praktisk som undervisning enn pugging av salmevers og kristen teologi. Nord-Italia var alltid annerledes, men rasjonalitetens kamp over overtroen var i ferd med å vinnes.
Europeisk endring
Nord-Italia hadde vært styrt av rike republikker med liten r i flere hundre år, men hva med resten av Europa? Også der var det en helt annen tankegang som gjorde at Konstantinopel var langt unna og ikke spesielt interessant.
Tradisjonelt var Europa delt opp i tre hovedgrupper, eller stender. Førstestanden var de geistlige, de som ba. Andrestanden, adelen, var de som kjempet. Tredjestanden, de som arbeidet, var alle andre. De to første stendene betalte lite skatt, mens tredjestanden måtte betale mye. Samtidig hadde de to første stendene viktige jobber. Problemet var at disse jobbene var dårlig skjøtt.
Kirken hadde vært overdådig og knyttet til maktkamper på hele 1300-tallet, mens Apokalypsens fire ryttere, pest, krig, sult og død red over Europa. Adelen hadde mistet sin makt ved at langbuer, armbrøst og primitive skytevåpen penetrerte deres rustninger og gjorde dem utdaterte. Nå som selv den ugjennomtrengelige muren ved Konstantinopel falt, var det klart at verken kirken eller adelen hadde spesielt mye makt.
For osmanerne var erobringen av Konstantinopel gjennomføringen av en gammel profeti. For norditalienerne var det et skuldertrekk, og for Europa ellers var det budbringeren av en ny tid, der etablerte sannheter verken var etablerte eller sanne.
