Som verdliberal opplever jeg gårsdagens vedtak i Stortinget om liberaliseringer av Bioteknologiloven som den største seieren på 30 år.
Det er den første store liberaliseringen av lovverket på dette området på 16 år. I den rødgrønne regjeringen var det SP som blokkerte for endringer fra 2005 til 2013. I 2019 fikk KrF vetorett mot endringer gjennom Granavolden-plattformen. Det har altså vært flertall i Stortinget for liberaliseringer lenge. Det spesielle med dagens flertall var ikke at et FrP utenfor regjering fant sammen med Ap og SV, men at representanter fra alle partier utenom KrF var en del av flertallet; selv om KrF hadde bundet opp regjeringspartnerne Venstre og Høyre, var representanter for begge partier med i flertallet, i tillegg til MDG og Rødt. Selv i Senterpartiet, som er mest enig med KrF i sak, var noen som brøt ut og stemte med flertallet. Jeg skal komme tilbake til dette. Først et lite tilbakeblikk:
Det har heldigvis blitt noen verdiliberale gjennomslag siden februar 1990: Da vedtok landsmøtet i Fremskrittspartiets Ungdom å si ja til en partnerskapslov for homofile og lesbiske. FpUs formann Jan Erik Fåne fremmet sammen med representanter for Ap og SV forslag om partnerskapslov. Den ble vedtatt og innført i 1993. Siden har det blitt vedtatt felles ekteskapslov, og homofile og lesbiske par har fått rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre på linje med heterofile par.
Dagens vedtak er viktig, fordi vedtaket likestiller donasjon av sæd og egg. Eggdonasjon blir tillatt. Gravide får gjennom NIPT-testen viktig informasjon om fosteret, og kan da et grundig og veloverveiet valg for barnets liv og eget liv. Enslige skal få rett til assistert befruktning.
Jeg husker da FrPs stortingsgruppe skulle ta stilling til den første Bioteknologiloven, i 1993. Partiets representanter i Sosialkomiteen var John Alvheim og Inger Marie Ytterhorn. Siden partiprogrammet var vedtatt i 1989 stod det ingenting om bioteknologi. Som medlem av programkomiteen foran stortingsvalget i 1993 var det frustrerende å se at Alvheim og Ytterhorn så bort fra at programutkastet inneholdt forslag til kapittel om bioteknologi, med liberale standpunkter. De to valgte å legge vekt på sitt eget livssyn. Partiets stortingsgruppe valgte likevel å lande på liberale standpunkter. I 2004 stod Alvheim i spissen for en liberalisering av loven. i forbindelse med Mehmet-saken. Han var også opptatt av verdighet for narkomane, og bidro til vedtak om LAR-behandling.
KrFs tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik ble kjent for «verdian» som var så viktige for KrF. Og den typen sak som Bioteknologiloven er, kalles ofte for verdispørsmål. Underforstått; saker og temaer som har med religion, tro og livssyn å gjøre. I slike saker har partiene (spesielt på høyresiden) fristilt sine representanter. FrPs Silje Hjemdal sa i dagens debatt i Stortinget at KrF ikke har monopol på samvittighet. I Dagsnytt 18 sa Aps Tuva Moflag at også for tilhengerne av liberaliseringer handler det om verdier. Verdier som kvinners rett til å bestemme over egen kropp og eget liv, likestilling (donasjon av sæd og egg), om kvinners rett til å få informasjon som gjør dem i stand til å ta valg de anser som det rette for dem selv og det ufødte barnet. Jeg tiltrer begges utsagn med akklamasjon.
Når KrF og SP sier at det ikke har vært nok utredninger, ikke nok debatt, ikke grundige høringer, og at det er viktig å tenke gjennom konsekvensene av disse liberaliseringene, så ligger det implisitt en antydning (anklage) om at vi som er verdiliberale ikke har tenkt grundig nok gjennom våre standpunkter. Debatten om bioteknologi har foregått i 30 år. Ingen av oss som er verdiliberale tar lett på våre verdier, og den betydning våre standpunkter har dersom de blir gjennomført i samfunnet. Debattene i de partiene som har vedtatt liberale standpunkter i disse sakene har vært grundig. Debattene har vært tatt i forbindelse med programarbeid, enten prinsipprogram eller foran stortingsvalg.
I Bergens Tidene skriver Jens Kihl at KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad nå må anses som en svært dårlig politisk strateg. Han har utvilsomt et poeng. Ropstad og Olaug Bollestad fikk et svært splittet landsmøte med seg på å si ja til regjeringsforhandlinger, og fremstilte det som en historisk mulighet til å stanse muligheten for fosterreduksjon (tvillingabort) og bremse endringer i Bioteknologiloven. Og dette ble KrFs store seier i Granavolden-plattformen. I Stortinget har man et system med såkalt utbytting. Det betyr at partiene ikke trenger å stille med flere representanter i salen under voteringer enn at det vil gi et riktig forhold mellom flertall og mindretall. Da Ropstad og KrF klargjorde for de andre partiene at de ville stille med full gruppe, måtte de andre gjøre det samme. Dermed ble det såkalt skarp votering; altså tett løp mellom tilhengere og motstandere av forslagene. SV, Ap og FrP har tilsammen 86 representanter. Men tre representanter ville stemme mot eget parti. Det ble to. FrPs 1.nestleder Sylvi Listhaug valgte å følge partiets syn, i respekt for landsmøtets vedtak i disse sakene. At KrF appellerer til FrPs mer verdikonservative om å følge sin samvittighet og bryte med partiet, provoserte representanter i Høyre og Venstre. To som har sagt nei til gjenvalg valgte å stemme for liberaliseringene; Høyres Kristian Tonning Riise og Venstres Kjetil Kjenseth. Riise poengterte at han var provosert av av KrFs appell til FrPs folk om å bryte med partiet fordi de var enige med KrF i sak, mens Høyre og Venstres representanter skulle være lojale til Granavolden-plattformen og ikke følge sitt eget parti og egen samvittighet. Kjenseth poengterte at for ham er dette ikke bare et parti-standpunkt men også et samvittighetsspørsmål. Dermed snudde han KrFs argumentasjon mot dem. KrF og partileder Ropstad spilte et høyt spill – og tapte.
For Erna Solberg og alle andre med ambisjoner om å samle brede politiske flertall og lede koalisjonsregjeringer bør saken være en viktig lærepenge: Å samle partier som har for store sprik i standpunkter bak en felles plattform kan bli så krevende at det i lengden ikke er mulig å holde dem sammen. Man bør ikke ha standpunkter knyttet til tro, religion og livssyn i en regjeringsplattform. Erna Solberg fridde til KrF på temaer (abort og kvinners rettigheter) som er så viktig at det provoserte store deler av befolkningen. KrF har ikke monopol på hva som er viktige verdier.
Hvor lenge blir KrF sittende i regjeringen? Det er jeg usikker på. At det vil bli tvil om Ropstads lederevner og strategiske evner, er åpenbart. KrF bør innse at uansett om de velger høyre eller venstre side, så vil de ikke få flertall for sine særstandpunkter på områder som har med religion og livssyn å gjøre. For oss som ikke lar religion avgjøre våre standpunkter, er det en merkedag. Kanskje var Granavolden-plattformen siste gang KrF fikk avgjørende innflydelse i slike saker. Senterpartiets Kjersti Toppe varslet i Klassekampen omkamp dersom de rødgrønne får flertall i 2021-valget. Jeg tror ikke Ap og SV vil være villige til å ofre dagens seier. Verdispørsmål er for viktige til å gi et lite mindretall vetorett.
Som medlem av Stortinget mest liberale parti i bioteknologisaker er jeg lei meg for at hele Venstres stortingsgruppe ikke stemte for endringene, men jeg har forståelse for at partiet følte forpliktelsene som ligger i regjeringens politiske plattform. La meg minne om at en tredjedel av Venstres landsstyre stemte mot å forhandle med FrP om å gå inn i regjeringen efter valget i 2017, mens resultatet av forhandlingene fikk enstemmig tilslutning i landsstyret. Da man et år senere forhandlet med KrF valgte syv representanter i landsstyret å stemme mot Granavoldenplattformen. Fordi plattformen med KrFs inntreden (naturlig nok) var blitt mindre liberal. Derfor er jeg sjeleglad for at Venstres Kjetil Kjenseth valgte å stemme for forslagene fra Ap, FrP og SV. Jeg unner deres partiledere Jonas Gahr Støre, Siv Jensen og Audun Lysbakken å feire dagens seire. Jeg må likevel tilstå at jeg gjerne skulle sett Venstres leder feire seieren sammen med de tre.
