Ropstad og Krf gikk den 29. april ut på deres hjemmesider og forklarte hvorfor de ikke støtter legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Bakgrunnen en enkeltsak fra 2016, hvor en 74 år gammel kvinne med Alzheimer hadde mottatt dødshjelp sent inn i sykdomsforløpet, mot det som angivelig i øyeblikket virket å være mot hennes egen vilje.
Dette er naturligvis en svært lei sak, men samtidig også et etisk dilemma som er svært tungt å behandle, særlig fordi Alzheimers er en svært komplisert form for sykdom da den progressivt ødelegger hjernen. Slik praksis er også et svært sjeldent fenomen. I Nederland i 2017, var det 169 pasienter med demens som etterspurte aktiv dødshjelp (2,6% av alle mottakere), kun tre av dem mottok dette i et senstadie av sykdomsforløpet. Så når KrF bruker dette som en fanesak for hvorfor aktiv dødshjelp generelt skal være ulovlig, er det en bevisst misledning og grer alle de potensielle kandidatene for denne typen tjeneste under en kam.
Assistert selvmord er også en løsning
Et av argumentene til Ropstad er at den endelige avgjørelsen om hvem som avslutter pasientens liv, er et “umulig” spørsmål. Det er feil. Det finnes flere former for dødshjelp, blant annet assistert selvmord, hvor pasienten selv styrer gjennomføringen. Dette er et alternativ vi nektet personer som Inger Staff-Poulsen. Etter å ha fått beskjed om hun hadde uhelbredelig eggstokkreft, endte hun opp med å begå to selvmordsforsøk, hvor hun da gikk bort ved det siste. Ikke bare ble hun fratatt muligheten til å avslutte sitt eget liv, lovgivningen påførte henne mer lidelse i de siste dagene av livet hennes da hun ble nektet trygge og kontrollerte forhold å gjøre det i.
Et samfunnsansvar
Selvfølgelig skal ikke en slik legalisering fritas fra de samme etiske filtrene som andre samfunnsutfordringer, men med en “svart-hvitt” tilnærming til slike kompliserte utfordringer, utviser vi en sneversynt forståelse av problemet.
Som enkeltindivider gjør vi oss fort blinde på situasjonens virkelighet. Vi ser ikke de utallige menneskene som lider med uhelbredelige sykdommer, som ender med å ta sine liv i skjul fordi de de ikke har en annen utvei og familiene som må vitne til tragedien. Å finne ut hva som er de korrekte etiske grensene for aktiv dødshjelp er derfor et generelt samfunnsansvar, ikke rent politisk.
Nærmest ingen partier støtter aktiv dødshjelp
Liberalistene er per dags dato kun et av to partier som ønsker en legalisering av aktiv dødshjelp, og det eneste som konkret ønsker å åpne for assistert selvmord i Norge. Det er en underlig tendens, når blant annet en undersøkelse gjort av Dagbladet i fjor viste at 77% av nordmenn stilte seg positive til legalisering av aktiv dødshjelp.
Det er også selvmotsigende i et sosial-liberalt samfunn, hvor vi hevder å sette retten til å bestemme over eget liv høyest, at vi skal gjerdes inne av en liten gruppe politikere som utroper seg selv til moralske portvoktere for det norske folk. Ropstad sier at en av KrF sine grunnverdier er at alle mennesker er like mye verdt. Men ved å mene at man kan nekte den enkelte samfunnsborgere å ta valg som angår deres egne liv, praktiserer man jo det totalt motsatte.
Legaliseringen handler derfor også om prinsipper
Vi har flere tilsynelatende liberale partier sittende i Stortinget, som blant annet KrF. De har blant annet kjempet hardt for utvidelse av reservasjonsretten for leger. Da er det prinsippløst av KrF, så vel som andre stortingspartier, å velge å snu ryggen til noen av de menneskene som har aller mest behov for øyeblikkelig handling.
Verdier mister sin glans om vi ikke handler prinsipielt utfra dem. Et blankt nei til aktiv dødshjelp slik KrF og andre stortingspartier uttrykker det, er dermed ikke bare en avvisning av mennesker som lider unødig og samfunnsdebatten som helhet. Ved å mene at deres synspunkter skal overstyre den enkelte borgers rett til selvbestemmelse over eget liv, er det er også en avvisning av det menneskelige likeverdet, verdien som de selv hevder å holde så kjært.
