BOKANMELDELSE Stemmerettens grenser: Fattigdom og demokratisk utestengelse 1814-1919 Marthe Hommerstad & Bjørn Arne Steine (red.) Spartacus Forlag / Scandinavian Academic Press, 2019 356 sider
17. juli 1919 avskaffet Stortinget den siste rest av fattigkassesuspensjonen. Dette feiret Stortinget blant annet med et seminar ifjor vår. En bok er også kommet ut.
Marthe Hommerstad og Bjørn Arne Steine er historikere ved henholdsvis Stortingsarkivet og Stortinget. De har redigert Stemmerettens grenser: Fattigdom og demokratisk utestengelse 1814-1919, en antologi om stemmeretten og dens grenser med hovedvekt på de grensene som har vært for økonomisk og sosial status. Boken omhandler først og fremst utviklingen i Norge, men et par kapitler er også viet til utviklingen i våre skandinaviske naboland, Sverige og Danmark.
Da Stortinget sommeren 1919 avskaffet suspensjon av stemmerett for folk på fattigkassen, skjedde det enstemmig. Bestemmelsen var blitt innført i 1898 som en slags kompensasjon for innføring av almen stemmerett. I årene som gikk fra 1898 til 1919, ble bestemmelsen endret flere ganger, og den ga til slutt utslag som mange nok vil stusse over. Eksempelvis fikk man ikke suspendert stemmerett hvis man fikk understøttelse på grunn av arbeidsledighet, altså at man egentlig ikke hadde egen inntekt overhodet, men fikk den suspendert hvis man hadde behov for tillegg til en lav lønn.
Verdige?
Det kan ha dreid seg om økonomi til å begynne med, men det gjorde det ikke mot slutten; da var det den enkeltes egnethet og/eller verdighet det var snakk om, anføres det i boken. Antologien gir eksempler på tidligere argumentasjon der sammenheng mellom innbetaling til felleskassen og innflydelse over den spiller en rolle. Det er argumentasjon jeg har forståelse for. Argumentasjon som gjelder egnethet for stemmerettsoppgaven kan jeg også forstå.
Men når vi går over i verdighet, og da sklir det veldig lett over i verdighet som menneske: det er usmakelig, og det er ikke greit. Det er ikke gitt at alle skal få stemme, men det definerer ikke deres menneskeverd, like lite som at lønnsforskjeller definerer menneskeverd. Når man hører noen av de historiene om hvordan folk ble behandlet, kan man forstå at det ble avskaffet. Og boken forteller også en historie om at den opprinnelige hensikten med å holde noen utenfor var forsvunnet.
Stemmerett gikk fra å være noe man var kvalifisert til og/eller hadde gjort seg fortjent til, til en menneskerett. Antologien beskriver godt problemer med det gamle systemet. Ikke dermed sagt at det ikke er problemer med dagens system, men det er det tross alt ikke bokens formål å behandle. Historiske stemmer til støtte for begrensninger blir sluppet til i vesentlig grad.
Man får inntrykk i boken av en kamp for stemmerett som individets rett, mens stemmerett som retten til å bestemme over andre kommer mer i bakgrunnen.
Brudd mot Grunnloven
Vi får høre historier om brudd på Grunnloven. Hvis kildene viser det riktige bildet, ble suspensjon i noen tilfeller iverksatt basert på feil periode. Vi hører historier om folk som ikke var blitt informert på forhånd om at deres stemmerett var blitt suspendert; de møtte i valglokalene og ble avvist. Hvis man ønsket å klage, kunne man avgi stemme som ble lagt til side i en egen konvolutt, omtrent slik det i nyere tid er blitt gjort med forhåndsstemmer.
Det var knyttet skam til å få stemmeretten suspendert. Vi får servert historier om folk som omtaler stemmeretten som den aller viktigste rettighet. Det får stå for de sitertes regning, spør du meg. Vi ser i boken eksempler på at enkeltsaker ble partipolitiske saker. Forsøk ble gjort på å omgå regler lokalt ved å utdefinere visse former for støtte fra fattigkassen. Noen ganger lyktes det.
Boken forteller om debattene, om forslagene som ikke ble noe av, eller hvis gjennomslag ble utsatt. Suspensjon for understøttelse fra fattigkassen ble vedtatt først i 1898, men det ble diskutert før også, blant annet fordi de såkalte myrmennene skaffet stemmerett med hver seg en veldig liten eiendom.
Fra debattene får vi høre beskyldninger om at reformer ble foreslått for å kjøpe stemmer fra visse grupper. Du har kanskje hørt medlemmer av Venstre skryte høyt av hvordan de har kjempet for utvidelse av demokratiet, mens Høyre har kjempet mot. Ifølge Stemmerettens grenser er bildet noe mer nyansert. Vi får nemlig høre historier om Venstre-folk som ikke vil ha noen endringer, mens noen Høyre-folk er reformvillige, og det er da ikke snakk om innskrenkende reformer. Venstre har en historikk med splittelser. Det gjaldt også i stemmerettsspørsmål, forteller denne antologien.
Sverige og Danmark
Sverige og Danmark avskaffet fattigsuspensjonen senere. Danmark var over 40 år efter Norge.
Leseren som er kjent med den svenske statsminister Boström og hans lydrikepunkter, vil kanskje stusse over at han omtales som moderatkonservativ.
Vi hører historien om innføring av tokammersystem i Sverige, et tokammersystem som avløste stenderriksdagen på 1860-tallet. Overhuset ble indirekte valgt via differensiert kommunal stemmerett, som ikke var grunnlovsregulert. Dermed kunne overhuset slik det opprinnelig var satt opp, avskaffes uten grunnlovsbehandling. Det er fristende for herværende artikkelforfatter å kalle dette Sveriges parallell til vår riksrettssak på 1880-tallet. Et viktig realkonstitusjonelt element ble avskaffet uten konstitusjonell behandling på grunn av et hull i det konstitusjonelle systemet. Men ja, det er selvsagt åpenbare forskjeller mellom de to endringene.
Det sies så ofte at den demokratiske utvikling bare er gått i én retning. Men det finnes unntak. Et slikt unntak får vi høre om i Stemmerettens grenser, nemlig heving av stemmerettsalderen i Sverige til 24 år. Den kom riktignok i en «pakke» med flere innstramninger.
Noe som kan overraske mange lesere, var at svensk venstreside var skeptisk til stemmerett for kvinner fordi de trodde at mange av dem ville stemme på høyresiden.
Kvinner, samer og fremtiden
I 1901 fikk kvinner kvalifisert stemmerett ved kommunevalg. Denne gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Ved kommunevalg fikk kvinner stemmerett på like vilkår som menn i 1910, og denne gjaldt ved kommunevalget i 1910 og alle senere kommunevalg.
1907 fikk kvinner kvalifisert stemmerett ved stortingsvalg. Denne gjaldt for stortingsvalgene i 1909 og 1912. I 1913 fikk kvinner almen stemmerett, og denne gjaldt fra og med stortingsvalget i 1915.
For menn kom ikke fattigstøttesuspensjonen før almen stemmerett, men for kvinner var det altså noen år de både var gjenstand for denne suspensjonen og hadde økonomiske krav knyttet til selve stemmeretten. Stemmerettens grenser viser eksempler på at stemmerettssuspensjonen av kvinner er svært lav før almen stemmerett for kvinner blir innført, mens da almen stemmerett kom også for kvinner, rammet fattigsuspensjonen kvinner i vesentlig større grad enn menn.
Fattigsuspensjonen sto for de aller fleste av stemmerettssuspensjonene. Det gjensto fortsatt noen da fattigsuspensjonen ble avskaffet, men da var kjønnsfordelingen langt jevnere, med en liten overvekt av menn.
Et av bidragene undersøker om det var noen etnisk diskriminering av samer, men noen slik diskriminering kunne ikke kapittelforfatteren finne grunnlag for.
I dagens samfunn tar de fleste det for gitt at retningen i utviklingen bare må gå én vei. Stemmerettens grenser gir eksempler på politikere innenfor etablissementet som faktisk kjempet for reversering. Nå er det flere årtier senere, og våre politikere har kanskje med tiden lært seg at slikt er håpløst, men historien viser jo at det ikke trenger å være slik det er nå. Boken gir også eksempler fra samfunnsdebatten i nyere tid på ønsker om en annen retning i demokratiutviklingen, og redaktørene innrømmer at det ikke er noen garanti for at retningen forblir slik den har vært.
Var det ikke for at jeg hadde visst at den såkalte bondeparagrafen ble opphevet i 1952, en bestemmelse som medførte at by- og landdistrikter valgte til Stortinget hver for seg, ville jeg sannsynligvis stusset ganske mye over hvorfor valgstatistikkene var inndelt i nettopp by- og landdistrikter.
Feil: tap av stemmerett er ikke evig
Det går igjen i antologien: suspensjon av stemmerett er midlertidig; tap av stemmerett er for resten av livet. Problemet med dette er at det stemmer ikke med lovgivningen. Den gamle alminnelige/sivile straffelovens § 31 hjemlet tap av stemmerett for inntil ti år. Det samme gjør dagens militære straffelovs § 20. Den nye sivile straffeloven benytter ikke grunnlovshjemmelen. Det er godt mulig at forfatterne har kilder som tilsier at tap av stemmerett var ment å vare livet ut. En alternativ tolkning er at suspensjon er på ubestemt tid, mens tap er for et spesifisert tidsrom. Det var en tolkning som herværende anmelder diskuterte med jusprofessor Eivind Smith under det nevnte seminaret på Stortinget, og han syntes det var et skille som ga mening. Uansett er det noe som ikke stemmer når straffeloven sier at det er for en spesifisert begrenset tid, mens historikerne i antologien hardnakket påstår det er til evig tid. De burde tatt seg en runde med noen jurister som hadde kontroll med rettskildene, evt. hatt kontroll med rettskildene selv.
Det kunne kanskje også vært greit om leseren fikk vite at stemmerettsendringen i 1884, der mange flere skattebetalere ble inkludert blant velgerne, også hadde et krav om egen husstand knyttet til seg, hvis sannsynlige formål var å bevare uavhengighet blant velgerne.
Og grunnlovsendringen ble altså vedtatt av Stortinget 17. juli 1919, og kunngjort av Kongen i statsråd 25. juli 1919, om noen lesere underveis skulle være i tvil om datoene.
Dr. Hommerstad og dr. Steine og de øvrige medforfatterne har skrevet en interessant antologi med nyansert og objektiv fremstilling. Boken er detaljrik; det er stort omfang av tallmateriale og eksempler. Noen lesere vil kanskje oppleve at mye av slikt kunne vært trukket ut og forbeholdt tabeller. Boken gir god innsikt i stemmerettens historie, et viktig element i den demokratiske utviklings historie, noe som det er viktig å kjenne til hvis man vil ha meninger om demokrati. Her kan både de ivrigste tilhengere og de mer skeptiske lære.
Boken har litteraturliste for den som er interessert i videre studier. Anmelderen/artikkelforfatteren har selv deltatt i samfunnsdebatten i spørsmålet om stemmerett med standpunktet å heve stemmerettsalderen til 25 år.
