Historien om året 1814 i norsk historie er fascinerende. Når og med hvem startet begivenhetene? Hvem spilte hovedroller og biroller i dramaet om Norges grunnlov?
Det kaldtes et Aar og bestod likesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder er henrullede, og have været langt mindre mærkværdig end dette Aar» skrev slottspresten Claus Pavels i sin dagbok den 31.desember 1814. Ikke uten grunn kalles 1814 for mirakelåret i norsk historie.
I 17.mai-taler er det gjerne kronprins (og senere det uavhengige Norges konge) Christian Frederik, grunnlovens far Christian Magnus Falsen, eller stortingspresident Christie som nevnes oftest. Til nød nevnes også Georg Sverdrup, som overtalte kronprinsen til å bryte med eneveldet og heller bli en konstitusjonell monark, valgt av folket i tråd med folkesuverenitetsprinsippet. Hvem hadde hovedroller og biroller i 1814?
Startet selvstendighetskampen med Christian Frederiks proklamasjon om uavhengighet, med Notabelmøtet på Eidsvoll 16.februar, eller med selve riksforsamlingen på Eidsvoll fem hektiske uker i april og mai? Eller startet det ikke i 1814 i det hele tatt, men flere år tidligere? La oss se på Norden i 1810.
1810: Kaos i Sverige; kronprinsens uventede død
I Sverige var det politisk kaos. Krigen med Russland endte i 1808 med det smertelige tapet av Finland. Misnøyen med kong Gustav IV Adolf var stor, og i 1809 ble han felt i en palassrevolusjon, og forvist fra Sverige. Hans onkel kom på tronen som Carl XIII. Han hadde vært formynder for Gustav efter at dennes far Gustav III ble drept i et attentat under et maskeball på Stockholm slott i 1792. Nå var Carl en gammel mann, og delvis senil. Ikke minst var han barnløs. En konge må ha en arving. Det var for sent å produsere noen, så han måtte adoptere. Valget falt på Christian August av Augustenborg. Danske, og umåtelig populær stattholder i Norge. Navnet Christian var ikke så populært i Sverige, så under navnet Carl August ble han svensk kronprins. Et hardt liv hadde satt sine spor, og 28.mai 1810 døde han av hjerneslag da han falt av hesten. Under begravelsen i Stockholm ble riksmarskalken (hoffsjef) Axel von Fersen dratt ut av vognen sin, mishandlet og drept – fordi mange mistenkte at kronprinsen hadde blitt offer for et attentat. Uansett: Svenskene måtte rykke tilbake til start. Mange var bekymret for at Gustav IVs tilhengere skulle få ham tilbake på tronen igjen. Kaoset og frykten gjorde at riksdagen måtte møtes i Örebro istedenfor i Stockholm.
Danmark-Norge delt i to; kronprinsen må ta tømmene i Norge
I Danmark-Norge hadde det også vært turbulente tider. I 1807 gikk britene inn på Københavns red og stjal hele den danske flåten. Frederik VI hadde dermed ikke noe annet valg ennå gå i allianse med Frankrike og keiser Napoleon, som var Europas sterke mann. Det kunne se ut som et lykkelig valg. De neste tre årene gikk det meste Napoleons vei. Østerrike-Ungarn var beseiret, og Russland ble tvunget inn i allianse med Napoleon. For Danmark-Norge var ikke alliansen noe lykkelig valg. Britene igangsatte en blokade av Norge, som gjorde det vanskelig å importere nødvendige varer. For Norge ble det sult, nød og barkebrødtid. Helteeposet Terje Vigen handler om denne tiden. Det var ikke så enkelt for Frederik VI å styre Norge fra København. I 1813 utpekte han sin fetter og Danmark-Norges kronprins Christian Frederik til stattholder i Norge.
Kongemakeren – Carl Otto Mörner
Sverige måtte i 1810 fortsatt finne en kronprins efter Christian Augusts uventede død. Det synes som en god idé å holde det i familien, og valgte falt på broren Frederik Christian. Han hadde ikke den samme militære erfaring. Flere ledende svensker mente at Sverige trengte en habil militær som ny kronprins. Uansett; valget måte klareres med Napoleon. Utsendinger ble sendt til Paris. En av disse var Carl Otto Mörner. Hans lille rolle i dramaet om 1814 var kanskje en av de mest avgjørende. Efter å ha levert budskapet til Napoleon dro han på besøk til den berømte marskalk Jean Bernadotte, fyrsten av Ponte Corvo. Mörner la frem sin kongstanke; Bernadotte burde bli svensk kronprins. Og han lot seg friste. Tilslutt valgte han å satse sin og sønnens fremtid på dette usikre kortet.
Carl Johan – franskmannen som snudde Nordens kurs
21.august valgte Sveriges riksdag i Örebro den franske marskalken Jean Bernadotte til ny kronprins. Han tok navnet Carl Johan. Til forskjell fra forgjengeren var han gift og hadde en sønn, Oscar. Arvefølgen var sikret. 20.oktober 1810 kom Carl Johan til Sverige. Kort tid efter fikk Carl XIII slag, og ble satt ut av spill. Carl Johan tok lederrollen. I mange år hadde han vært kritisk til Napoleon, og nå startet han arbeidet for å snu Sveriges kurs. Dette kalles 1812:års politik. Tilsynelatende lojal mot Napoleon erklærte han krig mot England. Han sluttet fred med Sveriges arvefiende Russland efter et møte med tsar Alexander I i Åbo i Finland august 1812. Tsaren skulle hjelpe Sverige til å få Norge i bytte for å bidra i kampen mot Napoleon. Preussen og Østerrike brøt med Napoleon, og sammen med Russland og Sverige dannet de en allianse med England. Carl Johan møtte sine allierte på Trachenberg slott (i det nåværende Polen( i juli 1813, og bidro til den militære slagplanen som ble lagt for å beseire Napoleon. Efter folkeslaget ved Leipzig i oktober 1813 var erobreren Napoleon på konstant retrett. I motsetning til de andre svingte Carl Johan Nordarmeen nordover mot Danmark, for å besegle løftene om Norge. Resultatet ble Kieltraktaten 14.januar 1814: Frederik VI måtte avstå Norge til Sverige som krigsbytte. Da først, vendte Carl Johan kursen sydover mot Frankrike. Da han kom dit var Napoleon beseiret.
Christian Frederik heiser opprørsfanen
I Norge var situasjonen vanskelig for den unge stattholderen. Norge manglet det meste. Og situasjonen var utrygg. Europas stormakter hadde belønnet Sverige for bidraget til Napoleons fall. Christian Frederik kunne ikke skjule sannheten om Norges skjebne særlig lenge, men hva skulle han gjøre. Norges ledende menn ble innkalt til det såkalte Notabelmøtet på Eidsvoll 16.februar 1814. Der kom professor Georg Sverdrups avgjørende bidrag til Norges nye kurs.
Danmark-Norge hadde vært et enevelde siden 1660. Christian Frederik var landets kronprins. Med fødselsretten i hånd kunne han la seg utrope til konge. Men nye ideer hadde gjort eneveldet avleggs. Konger og fyrster var styrtet, landsforvist eller henrettet i de 25 årene som hadde gått siden den franske revolusjon. Kongeloven (Danmarks grunnlov) påla alle å ære kongen som det ypperste hode på jorden. Georg Sverdrup anbefalte Christian Frederik å bygge sitt kongedømme på folkesuverenitetsprinsippet istedet. Og dele makten. Dermed ble det innkalt til riksforsamling på Eidsvoll, og de som skulle møte der ble valgt. Christian Frederiks skjebne var i hendene på folkets representanter.
Christian Magnus Falsen – forfatter av grunnlover og kongenes mann
Sorenskriver i Follo og valgt til riksforsamlingen. Mange kom dit med egne utkast til grunnlov. Falsen hadde skrevet sitt utkast sammen med vennen Johan Gunder Adler. Blant de mange utkastene var det deres som ble lagt til grunn for det videre arbeidet. De hadde samlet folk for å diskutere det allerede før Notabelmøtet. Blant dem som hadde fått innsyn var Georg Sverdrup. På Eidsvoll ble Falsen leder for konstitusjonskomiteen. Han fikk dermed en avgjørende rolle under riksforsamlingen. Falsen har fått et landet eftermæle. Han var i tjeneste for eneveldet før 1814, bidro til kongemaktens sterke stilling i 17.mai-grunnloven, og da unionen med Sverige var et faktum tok han imot stillinger av Carl Johan.
Kattekrigen: En feig konge – og en storsinnet kronprins?
Da Carl Johan endelig kom tilbake til Sverige kunne han ikke hengi seg til feiring. Han måtte håndtere et norsk opprør. For Sverige – og Europas stormakter – var Kieltraktaten en gyldig avtale. Stormaktene sendte sine representanter til Norge, men Christian Frederik nektet å bøye seg. Utsendingene dro hjem. Det var duket for en krig Norge ikke hadde ressurser til å kjempe. Den unge kongen uten militær erfaring stod mot en av Europas mest erfarne generaler. Carl Johan måtte tøyle krigslystne svensker. Han ønsket ikke å la den nye unionen mellom de gamle arvefiendene bli døpt i et blodbad. Derfor fikk den svenske hæren strenge begrensninger. Christian Frederik på sin side ville ikke at nordmennene skulle huske ham for å ha mange liv på samvittigheten. Han trakk soldatene unna konfrontasjoner med svenskene, og ble beskyldt for å være feig. De to hærene listet seg rundt hverandre som katter, derav kattekrigen. Til slutt ble det våpenhvile, Mossekonvensjon og den unge kongen måtte abdisere og returnere til Danmark. Norge skulle få beholde grunnloven, med de få endringene som var nødvendige for unionen. Som svensk kronprins hadde Carl Johan lovet nordmennene en grunnlov. Nå slapp han alt arbeidet. Nordmennene hadde jo allerede laget en. Den måtte bare tilpasses unionen med Sverige.
Christie berger grunnlovsverket
Wilhelm Frimann Koren Christie fra Bergen var sekretær under riksforsamlingen på Eidsvoll. Da en ny grunnlovgivende forsamling skulle møtes i Christiania i oktober for å endre grunnloven slik at den ble i samsvar med realitetene (union med Sverige) ble Christie valgt til Stortingets president. Denne andre grunnlovgivende forsamlingen i 1814 var preget av resignasjon. Men ikke Christie. Her gjaldt det å berge det som berges kunne. Dermed ble grunnlovskonservatismen født. Christie insisterte på at alle paragrafene skulle vedtas. Dermed ble det noen endringer. I den reviderte grunnloven ble blant annet Stortingets stilling styrket i forhold til kongens. Først da alle paragrafene i en ny grunnlov var vedtatt 04.november kunne Carl XIII velges til norsk konge.
Fem personer som bør huskes 17. mai
Både Falsen med sitt grunnlovsarbeid, Georg Sverdrups kamp for folkesuverenitetsprinsippet, Christian Frederik som heiste opprørsfanen og aksepterte den nye tids ideer, Carl Johan som innså at en vellykket union ikke kunne starte i et blodbad, og Wilhelm F. K. Christie som høsten 1814 ikke bare berget grunnlovsverket med grunnla tradisjonen med grunnlovskonservatisme og styrket både den folkevalgte makten i grunnloven og hvor selvstendig rolle Norge skulle ha i unionen (gjennom grunnlovens bestemmelser) er personer som bør huskes for sine bidrag til Norges brudd med utdaterte styringssystemer og fødsel som moderne nasjon.
Carl Otto Mörner, tsar Alexander I og keiser Napoleon bidro også i viktige situasjoner. Sammen med mange andre som ikke er nevnt i denne fortellingen.
Selv helter har mørke flekker. Både Falsen, Sverdrup og Christie bidro til å innskrenke religionsfriheten og innføre jødeparagrafen i Grunnloven. Falsen ble efter 1814 kritisert for å gå svenskenes ærend i unionen. Carl Johan forsøkte gang på gang å styrke kongemakten, han var ingen venn av ytringsfriheten, Han forstod ikke forskjellen på Norge og Sverige, og ønsket at de skulle smelte sammen til ett land. Christian Frederik ble sett på som en demokratisk helt fra 1814, og en fare for stabiliteten i Europa. Men Da han endelig ble dansk konge i 1840 maktet han ikke å gi landet en ny og demokratisk grunnlov. Han ble den siste enevoldskongen i Danmark. Først året efter at han døde fikk Danmark en grunnlov bygget på maktfordeling og rettsstatsprinsipper.
I de over 200 år som har gått har Norge stort sett hatt fred, en gradvis utbygging av både demokratiet og velferdssamfunnet. Måtte det fortsette slik, og må både nåværende og fremtidige generasjoner huske at Norges fødsel som moderne nasjon ikke skjedde på grunn av noe mirakel. Det handlet om opplysningstid, spredning av nye ideer om menneskets rettigheter og grunnlaget for statsdannelser, å se og bruke muligheter som byr seg og manøvrere i vanskelig farvann. Slikt krever kunnskap, mot, dyktighet – og litt flaks.
