Regjeringen melder i revidert nasjonalbudsjett at den bebudede endringen i regelverket for drosjenæringen fra 1. juli utsettes til 1. november. Regelverket har stilt en rekke unødvendige krav til drosjenæringen, som eksempelvis at man måtte ha drosje som hovednæring for å kunne inneha drosjeløyve, eller at ansiennitet spilte en rolle for tildelingen. I de nye reglene er det tilstrekkelig å oppfylle relativt enkle krav for å vinne retten til å drive drosjenæring.
Det er bra at regelverket liberaliseres. Det vil tillate nye aktører som Uber å etablere seg (lovlig), og bidra til et bedre, billigere og mer fleksibelt drosjetilbud. De av oss som sverger til Uber, vet også at tilbudet er betydelig mer innovativt. Slikt er til forbrukernes og sjåførenes beste. Lovpålagte monopol fører oftest med seg et utall av utilsiktede konsekvenser. Samtidig har slikt en stygg tendens til å feste seg, selv når reguleringens opprinnelige formål har bortfalt. Små, organiserte gruppers sterke interesser (løyveinnehaverne) trumfer oftest store gruppers mindre presserende interesser (i dette tilfellet den øvrige befolkningen).
Som et eksempel ble drosjeløyver innført i New York i 1937. Myndighetene utstedte den gang 11.737 løyver (taxi medallions). Det ble ikke utstedt nye løyver før i 2004 (!). Løyvene var også fritt omsettlige, slik at prisen på denne knappe ressursen steg til astronomiske høyder i markedet. I 2013 passerte prisen én million dollar per løyve (prisen har riktignok sunket betydelig siden). Løyveordningen, og manglende utstedelse av nye løyver, har naturligvis gjort dem verdifulle for innehaverne. Deres sterke interesse av å begrense antallet har dermed trumfet offentlighetens ønske om et markedstilpasset drosjetilbud.
Slikt er vanskelig å avvikle.
En enklere og bedre løsning hadde vært å fjerne alle løyvekrav. Man kan fortsatt fradømme enkeltpersoner retten til å kjøre drosje om de misbruker den, slik man kan med det meste når omstendighetene tilsier det.
Begrunnelsen fra samferdselsminister Hareide for å utsette de nye reglene, er imidlertid kostelig:
«Drosje er en viktig del av det totale transporttilbudet i Norge. Drosjenæringen er i dag i en vanskelig økonomiske situasjon som følge av covid-19-utbruddet. Vi må sikre at disse aktørene har mulighet til å være med i konkurransen mot nye aktører og bidra til et kontinuerlig og tilfredsstillende drosjetilbud fremover. Derfor vil vi utsette ikrafttredelsen av endringene i drosjereguleringen til 1. november 2020.»
Ikke bare bekrefter det med all tydelighet hva liberalere har hevdet i alle år: løyveordningen har mer med personlig berikelse å gjøre enn et godt tilbud til publikum (man viderefører de mer monopolistiske reglene for å redde den delen av bransjen som eksisterer i dag). Man bekrefter også hva Frédéric Bastiats alt for få lesere har visst i 170 år: man må vurdere de konsekvensene man ikke ser i øyeblikket når man analyserer en problemstilling.
I en tid med sterkt økende arbeidsledighet som følge av koronanedstenging, ville det nok vært kjærkomment for mange å spe på inntekten i drosjemarkedet.
Samferdselsministeren har dessverre bare øye for drosjesjåfører som allerede kjører drosje.
