Prosessen med å få barna tilbake i barnehaver og skoler er begynt.
Til tider i disse krisetider i nyhetene får vi høre ganske mye om barna som ikke har det bra hjemme. Det er stort sett problemene med å ha barna hjemme vi har fått høre. Til en viss grad er det forståelig. Vi har tilrettelagt samfunnet på en slik måte at barna skal være i institusjonene, og da blir det lett vanskelig når de ikke er der. Men jo, vi har også hørt om barn som har hatt svært godt av å være hjemme.
Allikevel er barnehavene, spesielt opphold i dem for nesten alle barn fra ett års alder, et forholdsvis nytt fenomen. Jeg kjenner til to bøker som har problematisert dette. Disse er Hva skal vi med barn? ved Simen Tveitereid og Menneskelig evolusjon – eller outsourcing av barndommen? ved Jens Enoksen. Førstnevnte var tema på et frokostmøte hos Civita for mange år siden.
I samfunnsdebatten ellers er det svært sjelden negative sider ved den omfattende barnehavekulturen blir trukket frem. Hvis vi er heldige, skjer det vel cirka vært jubelår. Kvinnene ut i arbeidslivet trumfer visst alt, og det skal helst ikke diskuteres. Men i koronaens tid skal vi tydeligvis periodevis tutes ørene fulle av den motsatte problematikken.
Hjemvendt til offentlig skole
Mitt personlige inntrykk er at norsk offentlig skole har sine skyggesider. Da jeg kom til en slik skole, med flere år ved en internasjonal skole i bagasjen, var min opplevelse av den noe jeg noen ganger har betegnet som feriekoloni året rundt. Jeg fikk riktignok et forholdsvis greit alternativt opplegg til den ordinære engelskundervisningen, noe som ikke var alle mine hjemvendte skolekamerater forunt. Jeg har eksempler på folk som ble utsatt for behandling fra lærere som kunne tyde på sjalusi.
Jeg ble sittende bak i klasserommet med mine Hardy-gutt-bøker, og omsider ble det stiler om disse og til og med stiler i frie emner. I andre fag var jeg nok understimulert, noe som kan ha vært medvirkende årsak til at jeg var veldig interessert i å bla i blant annet foreldrenes leksikon. Oppbremsingen fra nivået på den internasjonale skolen var nok ikke bare greit.
Hjemmeundervisning?
Da myndighetene begynte å snakke om at skolene skulle gjenåpnes igjen, var tonen at det var plikt for foreldrene å sende barna til skolen. Det endret seg raskt da journalister begynte å stille spørsmål om forskjellen mellom skoleplikt og opplæringsplikt, og jeg kan ikke utelukke at jeg bidro til å inspirere journalistene til dette; noen ganger nytter det å presse på, ser det ut til. Så ble det slutt på snakket om skoleplikt, og det ble snakk om opplæringsplikt isteden, men påminnelsen om å følge læreplanen ble hektet på.
Det har vært bråk også i USA om hjemmeundervisning. Temaet ble bragt til torvs i Harvard Magazine. Lawrence Reed har fulgt opp med en gjennomgang av læring i USA før myndighetene ble involvert i dagens omfang.
Forhåpentlig vil den situasjonen vi har vært i, og fortsatt til dels er i, gi i det minste noen en inspirasjon til å gjøre ting annerledes også fremover når normaltilstanden kommer tilbake. Kanskje har det gitt noen det allerede?
