Det er i dag 75 år siden det grusomme nazi-regimet ble beseiret av de allierte styrkene. Dette er en stor grunn til markering – men akkurat hva feirer vi egentlig?
Det er ingen spøk å bli invadert, og spesielt ikke av et så brutalt og ubønnhørlig regime som det nasjonalsosialistiske Tyskland. Kampen mot nazistene var en kamp mellom det gode og det onde. Selv om de gode gikk over streken, er det langt unna grusomhetene til nazistene. Det er ikke engang i nærheten av å være jevnt.
Det som derimot er litt rart, er at markeringene ser ut til å behandle dette nesten som en sport. Vår mann banket deres menn og så videre. Norske feiringer ser ut til å handle om Tungtvannsaksjonen, Sønsteby og Manus. I den grad noen av våre menn forkortet krigen, var det nok, som Sønsteby var inne på, krigsseilerne. Deres tapre kamp for å sikre forsyninger var viktigere enn å sprenge bygninger i Oslo eller å dele ut illegale aviser i Bergen.
Likevel, selv krigsseilernes lodd, å bli oversett, snytt for pengene sine, ignorert med store psykiske skader og på alle måter behandlet som annenrangs borgere, er ikke egentlig lærdommen av andre verdenskrig. Lærdommen bør være hva mennesket er i stand til, hva vi har gjort og hva vi gjør.
De færreste betviler lidelsene til de som fikk føle nazismen på sitt verste: Jøder, homofile, slavere. Deres skjebner avslutter enhver diskusjon om skyld og demonisering. Likevel trekkes de sjelden frem bortsett fra i kjedelige 17. maitaler, og ikke alltid da heller.
For mange handler holocaust om at «de slemme gjorde slemme ting». Det får så være at halvparten av norske jøder aldri kom seg til Sverige. Eller at norsk politi hjalp til med å finne jødene. At over 700 av 2100 norske jøder aldri kom hjem. At jødene ikke fikk tilbake eiendelene sine etter krigen. At først på 80-tallet fikk de i det hele tatt noen grad av oppreisning. At norske synagoger fortsatt trenger politibeskyttelse. Det var jo tyskerne som gjorde det?
Nordmenn er ikke alene om å gi tyskerne skylden. Både det tyske språket og den tyske karakteristikken er tillagt all grusomhet. Nederlands fotballandslag la Vest-Tysklands for hat før VM-finalen i 1974, selv om tysklands eldstemann var halvannet år gammel da krigen var over. England bruker fortsatt krigsmetaforer.
Den paneuropeiske skamklippingen av jentene som forelsket seg i tyskere er fortsatt ikke ferdigdiskutert, ei heller interneringer eller sosialt press til å flytte. Merkelig nok ble mange norske krigsprofittører langt penere behandlet enn tyskerjentene. Det bør være grunn til ettertanke at vi som kjempet i det godes tjeneste synes at de svakeste i samfunnet skal straffes hardere enn de sterkeste.
Nazismens overfall var en mulighet for oss alle å stirre ned i avgrunnen. Hva skal til for at vi holder oss på riktig side av avgrunnen? Hvordan skal vi vite at denne grusomheten ikke angriper oss?
Det er vanskelig å si sikkert hva som skal til, men løsningen ligger neppe i å legge en krans på graven til Max Manus.
