I sin 1. mai-tekst «I dag elsker alle staten» illustrerer Espen Goffeng en utbredt begrepsforvirring når det kommer til størrelser som «stat» og «fellesskap».
1. mai skal vi visst elske staten, voldsmonopolet som sørger for håndhevelse av loven. Kjærlighetserklæringen er ikke bare snodig, men potensielt farlig. Den gir imidlertid mer mening når vi videre leser: «Staten er tilbake. Samfunnet er tilbake. Fellesskapet er tilbake.»
Men dette er ikke synonymer.
Fellesskap handler til forskjell fra hva Goffeng gir uttrykk for ikke om sentraliserte, upersonlige ordninger. Ikke med mindre man er så kollektivistisk anlagt at man reduserer fellesskapstilhørighet til «medlem av staten». Ei heller er staten ensbetydende med «samfunnet» – selv om staten er en forutsetning for at samfunnets orden blir opprettholdt.
Fellesskap er autonome grupper og foreninger som spontant vokser frem utenfor den statlige sfæren, eksempelvis familie, menighet og lokalsamfunn. Sosiale bånd som ikke administreres av byråkrater, med funksjoner og autoriteter som overlever bare så lenge de ikke samles opp, ensrettes og underlegges statsapparatet.
Erstattes fellesskapenes mangfoldige funksjoner av sentraliserte og anonyme tjenester forsvinner samtidig en av frihetens viktigste garantier og et av de sterkeste bolverkene mot statlig maktkonsentrasjon. Det er ikke tilfeldig at det første totalitære regimer gjør er å bruke voldsmonopolet til å bryte opp og forby frivillige foreninger, først og fremst fagforeninger. Ved å oppløse fellesskap står individet hjelpeløst tilbake.
Staten kan bli en fare for den samme friheten den garanterer for.
Goffeng latterliggjør konservative ledere som på åttitallet ønsket å redusere statens størrelse og overlate mer til marked og privat initiativ. Nå er det ingen som lenger tør å hylle markedsøkonomien, skriver Goffeng, de kommer alle «løpende til Mamma Stat».
Også her er Goffengs tekst villedende. Dagens krise og nødvendigheten av statlig hjelp til næringslivet er ikke et bevis på at folk søker seg bort fra markedsøkonomien.
Nedstengningen var en politisk beslutning. Det skulle bare mangle om ikke myndighetene tok et ansvar for å holde hjulene i gang med velregisserte krisepakker.
Mener for øvrig Goffeng at politikken vestlige økonomier fulgte frem til åttiårene virkelig var å foretrekke over reformene som fulgte? Syttitallet er økonomisk-politisk sett en merkelig tid å lengte tilbake til. Nær samtlige OECD-land sleit med løpsk inflasjon og økonomisk stillstand etter en aktiv næringspolitikk med massiv kredittvekst og offentlig pengebruk. I Storbritannia oversteg inflasjon 20 prosent. Som Francis Sejersted konkluderte: «Den økonomiske krise viste at sosialøkonomien ikke ga det grunnlag for økonomisk styring vi alle hadde trodd at den ga.»
Statens forsøk på å plukke ut såkalte «nasjonale vinnere» og opprettholde full sysselsetting til enhver pris, viste seg feilslått. Noe også Labour til slutt innrømte etter at landet var blitt herjet av konkurser og store streiker i banker, gruver, sykehus og skoler. Reformene ga kontroll på inflasjonen og gjorde markedet langt mer smidig.
Selv om det er en helt avgjørende institusjon for et velfungerende samfunn, er det ingen grunn til å elske staten. Ikke på 1. mai og heller ingen andre dager.
Innlegget ble først tilbudt NRK Ytring, som takket nei.
