Arbeidernes dag bør brukes til å takke liberalismen. Hadde det ikke vært for denne ideologien hadde vi fortsatt hatt enevelde, føydalisme og merkantilisme. Ingenting har gjort mer for arbeideren enn tankesettet som oppsto under opplysningstiden.
På 1. mai i går brukte jeg, som nærmere resten av samfunnet, min ufrivillige fridag til å reflektere litt over den politiske situasjonen til arbeideren. Konklusjonen er at befolkningen er kulturelt villedet og indoktrinert til å verdsette feil ideologi. Det er liberalismen som er det beste som har skjedd arbeideren.
Beviset på dette kan vi se i frie land, eller på den annen side, hvordan staten i ufrie land undertrykker folket. I dag er i høy grad kampen om personlig frihet vunnet. Vi vet at en liberal rettstat gir rettferdighet og at diktatorisk styresett fører til totalitarisme. Vi vet at planøkonomi og sentralstyring hemmer verdiskapning. Vi vet at frihandel og økonomisk globalisering fører til bedre levekår. Vi vet hvorfor individuell selvutfoldelse og mangfold er etisk. Vi vet at makten ligger hos massene, i stemmeurnene – hos folket.
Den liberale verdikampen er vunnet. Eller?
Det er en iboende trang i mennesket for å stå opp for de svake. Dette er en liberal verdi, og den finnes med rette. Uten denne verdien degenereres medmenneskeligheten, og vi lar autoritære krefter slippe til. Krefter som vil utnytte dette. Og aksepterer man urett mot andre, vil uretten omsider favne alle. Men verdien byr også på problemer: Når individualismen bøyer ned for den kollektivistiske paternalismen, og alle mener at alle andre er de svake som må passes på, da svinner også toleransen hen. Uten individualismen blir tillit til medmennesker inkonsekvent, og noe man bare forfekter når det passer seg.
Vi vet stort sett at både økonomisk og personlig frihet både er etisk og nødvendig. Dessverre, til tross for at vi vet dette, liker vi ikke å følge dette prinsipielt. Vi liker å kjempe for stadig flere kunstige rettigheter til folket. Vi liker å rope om høyere skatter på «de rike» (selv om denne identitetsgruppen inkluderer stadig mindre ressurssterke). Vi liker tanken på å gi disse midlene til fattige. Vi liker å regulere markedet for å beskytte de stakkars menneskene som ikke klarer å ta gode valg på egenhånd. Og vi liker tanken om at hvis vi bare putter litt mer penger inn i statlige løsninger, så vil problemer fikse seg selv.
Mer stat er oftest løsningen vi hører om, uansett problem.
Men vi har i stor grad vunnet idé-kampen om frihet. Vi vet at frihet er bra. I praktisk politikk derimot, der har kampen om et fritt marked bare såvidt begynt. Her rår ofte følelser og kortsiktig tenkning istedenfor empiri og logikk. Arbeideren – folket – har i høy grad ennå ikke innsett hvilke fordeler frie marked har å by på. Først kan vi ta for oss noen praktiske eksempler:
I økonomisk frie land har man høyere gjennomsnittlig levestandard og høyere lønn. Dette ser vi i land som Sveits, Hong King, Singapore, New Zealand, Irland og Australia. Danmark og Sverige har begge mer friere marked enn Norge, og vi ligger noenlunde likt på levestandard, selv med vår olje.
Spesielt Singapore er et godt eksempel på hvordan mer økonomisk frihet leder til en bedret situasjon for arbeideren. I Norge fant vi olje for rundt 50 år siden, mens de i Singapore på denne tiden var en fattig stein rett ved havet. Singapore har ingen naturressurser. De var en del av den 3. verden mens vi var et industriland. Samtidig som vi gikk fra å være blant verdens frieste økonomier og tok til å gå motsatt retning, valgte Singapore å heller åpne økonomien helt. Nå, disse tiår etterpå, når Singapore er verdens mest frie økonomi og vi er 28. plass, har de ca. like høy gjennomsnittslønn som Norge. Irland og Sveits har høyere. Og dette til tross for at vi har ekstreme mengder oljeressurser fordelt på en lav befolkning.
Frie marked fører til et fritt og velstående folk.
Liberalisme er for arbeideren!
I anledning arbeidernes dag vil jeg derfor benytte muligheten til å ta opp to kampsaker arbeideren bør jobbe for og stille seg bak. Det er to saker som omhandler økonomi, som i dagens relativt liberale Norge betyr mest for arbeideren konkret.
Fjern inntektsskatten
Det beste man kan gjøre for arbeiderne er å ikke stå i veien for det de gjør, nemlig verdiskapning. Det største hånet mot arbeiderne i dag er at de straffes for å arbeidet gjennom inntektsskatt. Enhver bør i størst mulig grad være i stand til å påvirke sin egen inntekt gjennom individuelle valg og egen innsats, uten at staten skal legge hindringer i veien for dette.
Hvorfor skal det straffe seg å være produktiv, samt skape verdier for seg selv og samfunnet? Vi burde fjerne inntektsskatten, vi burde motivere til høy arbeidsinnsats og at hardt arbeid skal lønne seg. Skatten bremser ned skaperglede, gründervirksomhet, innovasjon, verdiskapning og motivasjon.
Fjern arbeidsgiveravgiften
Arbeidsgiveravgiften er en skatt på ansettelse og lønn til en arbeidstaker. Men den burde heller hete arbeideravgiften. Disse pengene kunne gått til økt lønn for ansatte, til bedre arbeidsvilkår, til investering i næringslivet, eller til lavere priser på varer og tjenester til folket.
Er det hensiktsmessig å ha avgift på å gi folk arbeid? Nei! I Finnmark er det ingen arbeidsgiveravgift nettopp for å stimulere til vekst i økonomien. Vi burde ønske vekst i hele landet. Denne avgiften er et umoralsk hinder for nyansettelser, for høyere lønn og gunstigere kontrakter for arbeidere. Den er generelt en stor økonomisk byrde for bedrifter, små og store.
Bedrifter skal ikke bli straffet for å ha flere i jobb og arbeideren burde ikke bli straffet for hardt arbeid!
Arbeidsgiveravgiften og inntektsskatten er bare nok en inntektskilde for politikerne, slik at de kan kaste rundt seg med valgkampløfter om gull og grønne skoger. Det er midlet de kjøper sine stemmer med. Politikerne må derimot slutte å sløse med de enorme beløpene norske arbeidere betaler inn i skatt. Vi bør kutte offentlige utgifter, slik at offentlige inntekter kan bli værende i lomma på de hardtarbeidene menneskene som faktisk skaper verdiene: nemlig arbeidsfolket.
Politikere er dagens adel. Å redusere deres makt, og å gi ytterligere økt økonomisk frihet, er den liberale kampen som gjenstår. Dette er kampen arbeiderne burde ta på 1. mai.
Jeg ønsker å gi en stor takk til liberalismen for høyere levestandard, gjennomsnittslønn, arbeidsvilkår, personlig frihet og rettigheter! Frihet for enkeltmennesket, likhet for loven og brorskap mot tyranni.
