Vi lever i en historisk tid som setter friheten og antall alternativer vi har disponible i høysetet. Mange valg skal taes, og vi øker dem stadig via teknologi eller andre midler. Friheten ser vi liberale på som en type ubetinget gode. De franske eksistensialistene så imidlertid baksidene ved friheten, og liberalere gjør klokt i å friske opp i gammel visdom for å bedre forstå andres verdenssyn.
Eksistensialistene påpekte at noe av det som skiller mennesket fra dyrene, er vår eksistensielle frihet. Vi klarer å forholde oss til vår egen eksistens på en slik måte at vi alltid er vitende om at vi kunne valgt den annerledes. Vår intelligens gir oss muligheten til å forestille oss i flere potensielle framtider – hva som kunne ha vært, heller enn hva som faktisk er – og så gripe fatt i en av de potensielle framtider. Dette er vår frihet til å planlegge og velge i livet.
Samtidig gir denne typen frihet oss en grusom angstfølelse. Flere valgmuligheter innebærer nemlig også mer ansvar, og mer ansvar gir oss mer angst for at vi kanskje angrer oss for det valget vi har tatt. En mann med tusen valg er mer redd for å gjøre feil enn en mann med to valg.
Filosofen Søren Kierkegaard sier om angsten at den er som en slags svimmelhet som oppstår når vi føler at vi opplever vår egen frihet. Således er angsten en del av friheten.
Angsten er frihetens svimmelhet, der friheten skuer ned i sin egen mulighet.
Søren Kierkegaard
Filosofen Jean-Paul Sartre tar opp tråden til Kirkegaard med et eksempel: Hvis du står på en fjellhylle og ser ned stupet, er det ikke frykten for å falle utfor med et uhell som er en form for angst, men bevisstheten om at du har potensialet og valgmuligheten til å hoppe utfor. Vårt eget valg er vår største psykologiske trussel, ikke sannsynligheten for at du plutselig skulle falle.
Det er det skremmende med friheten vår. Vi har et nærmest uendelig antall måter å ødelegge våre egne liv – ikke minst andres – med den på. Når stadig flere og flere viktige livsvalg blir lagt på våre skuldre og mulighetene presenterer seg, ser vi flere måter å ødelegge det på, og opplever derfor mer angst.
Den autoritære måten å dempe denne angsten på, er å minimere friheten. Staten tar en større rolle i livet vårt ved å kontrollere, bruke makt og sette strenge begrensninger på våre vegne, typisk bak en nevrotisk rettferdiggjørelse vår om at dette er for vår egen sikkerhets skyld.
Appellerer vi til angsten vår på dette viset, er det ikke sikkert vi vil tjene på det på lengre sikt. Angsten kjøres som et automatisk mønster i hjernen vår som en respons på trusler, og ved å hele tiden overlate myndighetene til å ta valgene våre for oss, minker vi smerteterskelen vår for hva vi tåler av angst. Dette blir hemmende og altoppslukende, og til slutt gir dette oss et evig liv på flukt fra angst.
Den liberale måten å dempe denne angsten på, er å lære seg å leve med den. Vi lever i et samfunn med et høyt angstnivå fordi vi lever i et samfunn med mye frihet, og det er fint. Frihet gir mennesker verdighet. Vi bør lære oss å ta det med ro, være nysgjerrig på vår egen angst, og kjenne på den litt mer i hverdagen. Det er virkelig mental utfoldelse å sublimere angsten; å akseptere at vi lever i en verden med valgmuligheter som av og til skremmer oss.
Angsten – så lenge den ikke går inn i nevrose og diagnoser – er frihetens belegg. Et ekko gjennom frie samfunn. Den er et uttrykk for mulighetene millioner av mennesker oppvokst i ufrihet verden over ønsker seg. Jeg er redd for å miste angsten min fordi jeg er redd for å miste friheten min.
