Jeg skrev i går en artikkel med tittelen Hvor mange innvandrere skal Norge ta imot? Det samme skjedde som hver gang jeg skriver noe liberalt om innvandring. Det kommer opp et hav av kommentarer. De færreste kommenterer innholdet i artikkelen. Jeg skriver jo sjelden om innvandring generelt, men tar for meg et element. Kommentarene består imidlertid nesten alltid av egne generelle kjepphester. Og skremmebilder. Hva hvis det kommer en halv million afghanere? Hva hvis det kommer 10 tusen organiserte nazister? Hva hvis det kommer en million russiske soldater?
Jeg tror det er mer realistisk at det kommer noen unge menn og kvinner på jakt etter jobb og en bedre fremtid. Det er jeg ganske sikker på at det er mest sannsynlig. Hvor mange aner jeg ikke, og det bryr meg heller ikke så mye. Jeg har ingen frykt for mennesker bare fordi de er født i et annet land.
Det finnes imidlertid en høylytt minoritet som er veldig opptatt av hvor farlig innvandring er. Innvandring er jo populært, likevel skapes det stadig inntrykk av at hvilken trussel innvandrere er. Dessverre er også grunnleggende liberale mennesker til dels smittet. Den optimismen for frihetlige løsninger som ellers preger deres syn på ulike saker, er dessverre ofte pessimistisk når det gjelder å la mennesker flytte over landegrenser.
Det jeg gjør er å behandle spørsmålet om innvandring på samme måte som andre politiske spørsmål. Jeg mener at mennesker som ikke krenker andres rettigheter, har rett til å leve sitt liv slik de måtte ønske. Jeg mener det gjelder alle mennesker. Dette har implikasjoner for en rekke politiske områder. Folk som generelt mener det er staten som skaper problemer, mener tvert imot at når det gjelder innvandring, er det ikke statens reguleringer og forbud som er problemet. Det skrikes tvert imot om mer stat.
Your huddled masses yearning to breathe free
Andre mennesker har derimot en egen frykt for utlendinger. Dette er ikke tydelig bare når det gjelder innvandring, men også når det gjelder handel.
Alle skjønner at det er håpløst å produsere alt selv. På individnivå og på kommunenivå. Det er renspikket idioti å ikke kjøpe varer fritt fra andre kommuner. Likevel er det en mistanke mot å handle ting fra utlandet. Der gjelder egne regler. Vi må ikke ha inn for mye bacon og alkohol fra Sverige, må vite. Hvorfor er noe suspekt bare fordi det er kjøpt i et annet land?
Hvorfor er noen mennesker suspekte fordi de er født i et annet land? Hvorfor har man en slik frykt mot å la mennesker migrere fritt over landegrenser? Det er det ikke lett å svare på.
Et svar er rett og slett det primitive svaret at det er lett å være redd for det som er annerledes og fremmed. Et annet er at politiske allianser har gjort at liberale idéer er blandet med nasjonalkonservative synspunkter. Slike kameler er jo lettere å svelge hvis det faktiske er trusler fra utlendinger. Og leter man, så finner man garantert en kriminell innvandrer. Hvorfor skulle de være annerledes enn innfødte når det gjelder slikt?
Et tredje er at Norge er mer liberalt enn mange andre land. Siden utlendingene da i snitt er mindre liberale enn oss, er det tryggest å holde dem borte. Slik at vi kan ri rundt på våre nasjonalhester for oss selv. Et fjerde er en grunnleggende kollektivisme. Istedenfor å se individer, ser man grupper med fattige som skal komme og ta alt vi eier og har. Og muslimer er ikke vanlige folk som ønsker et godt liv, men jihadistiske terrorister, må vite. For det har jo en eller annen fanatiker sagt.
En femte er at man faktisk ikke har forstått hvor økonomisk positivt migrasjon er. Man tror på feilslutningen om at de tar pengene våre, siden vi er rike og de er fattige.
Eller for å være helt ærlig, så vet jeg egentlig ikke. Mennesker mener mye rart av merkelige grunner. Det er imidlertid skremmende hvor lett enkelte tar på å krenke rettighetene til mennesker som er født utenfor Norge. Vi er født med en sølvskje i munnen. Jeg har ikke noen dårlig samvittighet for å være født i et rikt og bra land. Jeg vil imidlertid ikke forby de mindre heldige å skape seg et bedre liv.
