Kristin Clemet tvitret om det. Det tok fyr på Twitter da NRKs debattleder Fredrik Solvang tok tak i det:
Det dreide seg om tiltakene og følgevirkningene av å ha alle som bor i Oslo værende igjen i byen i påskeferien – i en kombinasjon av anbefalinger, restriksjoner, sosial press og frykt. Hvor smart var det egentlig ikke å gi unntak fra de ordinære påskeåpningstidene nå i koronaens tid?
Det er kanskje fristende å gjøre dette til en mer generell debatt om åpningstider på helligdager og i høytider. Det skal jeg la ligge, men den som er interessert, kan lese den første del av kapittel 7 i W.E.H. Leckys Democracy and Liberty om søndagslovgivning.
Folksomt i Maridalen
Så kom problemet med at folk skulle ut i marka. Busser til og fra Maridalen ble fylt opp med folk, melder blant andre VG. Regjeringen oppfordrer til minst mulig bruk av kollektivtrafikk. Samtidig vil ikke myndighetene innvilge fritak for bompenger og parkeringsavgift som krisetiltak, melder blant andre Finansavisen.
Når det påpekes i sosiale medier at det er andre ordens konsekvenser av tiltak, er det innimellom noen som mener at man ikke kan skylde på politikerne for at folk ikke kan oppføre seg. Folk må da klare å planlegge slik at det ikke blir opphopning av folk i butikken og i bussene ut og inn fra marka? Vi må da kunne forvente at folk risikerer en parkeringsbot og dermed ofrer seg ved ikke å ta bussen?
Ingeborg Senneset, kommentator i Aftenposten, refser nordmenn for deres oppførsel.
Hva er god ledelse?
Jeg har vært aktiv i en ledertreningsorganisasjon. Ledertreningsorganisasjonen driver blant annet med debattsportskonkurranser, talekonkurranser og praktisk trening i å holde kurs. Et viktig poeng som ofte trekkes frem, er at det er mye enklere for den som vil ha frem et budskap, å endre på egen fremføring enn det er å endre på tilhørerne.
Slik er det i all ledelse og kommunikasjon. Det enkleste er å jobbe med hva du som leder selv gjør, ikke tro at du kan endre dem du leder direkte. Faktisk kan du ikke endre dem direkte, for de har fri vilje.
Folk tilpasser seg myndighetenes reguleringer og tiltak, enten de kommer fra Regjeringen, kommunen, sentralbanken eller hvor det måtte være. Ansatte i bedrifter tilpasser seg også de grep ledelsen i det respektive firma iverksetter. Det er universelt enten det er et offentlig organ med tvangsmakt eller en mer frivillig tilslutning.
Bivirkninger av tiltak
Selvsagt må man prioritere, og det er alltid et valg hvor grensen skal gå i ulike sammenhenger for hvor mye man skal tilpasse seg. En foredragsholder kan gjøre mye for å gjøre sitt foredrag interessant, men det kan også være at man har med tilhørere som virkelig ikke er interessert i temaet. Som oftest er ikke det noe problem hvis de er der frivillig.
Folk har ansvar for sin handlinger. Selvsagt. Det fritar allikevel ikke myndighetene for ansvar for at tiltak har konsekvenser i form av at menneseker tilpasser seg dem.
Tenk deg at familien har reist på ferie. Dere dro uten å låse døren. Noen har vært der og tømt boligen for saker og ting. Hvem har ansvaret for den dårlige sikkerheten? Tyven? Tenk deg at en fremmed, fiendtlig krigsmakt seiler opp Oslofjorden. Hvem har ansvaret for det dårlige forsvaret? Den fremmede krigsmakten? Saker er ofte mer komplekse enn kun den enkeltes ansvar.
Individuelt ansvar er også ansvar for å motivere andre til å gjøre noe fornuftig eller positivt, eller treffe tiltak for å forhindre at andre gjør noe ufornuftig eller skadelig.
Man kan selvsagt skylde på at folk er dårlige til å koordinere sine dagligvareinnkjøp rundt påsketider og skylde på folk som tar bussen. Men det fritar ikke for ansvar for dårlige tiltak som folk vil finne måter å tilpasse seg på ulikt vis, noen av dem ikke fullt så heldige i en tid der smittevern er spesielt viktig.
Når alt dette er sagt, er det viktig minne om at medienes dekning kan gi oss et inntrykk av at fenomener er mer utbredt enn de faktisk er.
