Bokanmeldelse: The Case Against Socialism Rand Paul Broadside Books, 2019 368 sider
Jeg vil anbefale alle å lese denne fantastisk godt skrevne boken av Rand Paul, enten man er liberal, autoritær eller midt i mellom. Jeg vil kanskje anbefale boken sterkest til sosialistene, for de har mest å lære av den!
Boken begynner med å forklare hvorfor og hvordan sosialisme skaper fattigdom. Den beskriver begivenheter både i nyere tid, såvel som tilbake i tid.
Et eksempel som trekkes frem er Venezuela. Landet før og etter den økonomiske og sosiale kollapsen beskrives på en særdeles interessant og velskrevet måte.
Venezuela har verdens største oljereserver, og landet var naturligvis derfor blant Sør-Amerikas rikeste land før sosialismen fikk sterk innflytelse der. Venezuelas befolkning sørget som et resultat av denne innflytelsen effektivt for at den karismatiske sosialisten Hugo Chávez ble valgt til president i 1998, etter at den bolivarianske revolusjonen fant sted.
I sterk motsetning til klassiske liberalister; fikk sosialistene frie tøyler til å eksprimentere med sine ideer, og innføre sin radikale fullskala sosialistiske samfunnsutopi. Landet endret da raskt status fra å være blant de rikeste, til å bli det fattigste landet i Sør-Amerika. Boken beskriver i stor detalj på en interessant måte hvorfor og hvordan dette skjedde.
Rand Paul forklarer hvordan Orwells advarsel ble virkelighet, altså den med at «alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre».
For mens befolkningen etterhvert fikk smake på fruktene av sitt eget valg – sosialisme (fattigdom, sult og stagnasjon) – opplevde deres sosialistiske ledere Hugo Chávez og senere Nicolás Maduro og deres kompanjonger det motsatte: De fikk oppleve en enorm velstand og levde i overdådighet. Tilsvarende kan jo tilskrives den cubanske diktatoren Fidel Castro.
Den politiske eliten lever i luksus i et land som belønner korrupsjon. Noe som ikke bare gjelder Venezuela, men som er typisk for sosialistiske land. Landet med verdens største oljereserver gikk tom for toalettpapir, mat og medisiner, samt mye annet som et direkte resultat av blant annet statens rigide prisreguleringer av basisvarer, valutakontroll og profittreguleringer.
Boken forklarer også godt hvordan kapitalisme (forstått som: Laissez faire) er et langt mer moralsk system, og hvordan de fattige vil få det langt bedre i et kapitalistisk samfunn enn et sosialistisk, samt at de såkalte «The one percent» som Bernie Sanders maser om, og nevner minst 100 ganger i løpet av sine taler, alltid forandrer seg.
Skandinavia er ikke sosialistisk
Andre halvdel av boken begynner med å ta for seg de nordiske landene; Norge, Sverige og Danmark. Den tar for seg den nordiske modellen. Måten det blir beskrevet på i boken er utrolig interessant og hyggelig lesning.
For vi har jo i følge Rand Paul slettes ikke en sosialistisk økonomi! Det er mye positivt den amerikanske libertarianeren har å si om Norge, noe som overasket meg litt. Om for ikke noen annen grunn, bør du absolutt lese boken på grunn av at Norge og norsk politikk beskrives på en god måte!
Videre beskriver bokens forfatter hvordan dagens sosialister ikke egentlig vet hva sosialisme er, og at Bernie Sanders er alt for venstrevridd til å kunne ha fått et flertall av de danske stemmene. Kapittel 12 heter «Nei, Bernie, Skandinavia er IKKE sosialistisk!».
Litt generell svensk historie fortelles. Svenskenes flørt med sosialismen, samt grunnen til at de forkastet den, og hva som skjedde etterpå beskrives veldig godt. Johan Norberg har laget dokumentaren «Sweden: Lessons for America?» som også forklarer dette bra.
Rand viser blant annet til at skandinaviske land har større økonomisk frihet for næringslivet enn hva USA har! The Heritage Foundations liste over mest økonomisk frie og ufrie landene i verden rangerer f.eks. Danmark høyere opp på rangeringen over økonomisk frie land enn USA!
For å sitere fra boken:
Iceland, Sweden, Norway, and Finland all rank among the top twenty-six freest economies. [1] The Economist reports that the Nordic nations are “stout free-traders who resist the temptation to intervene even to protect iconic companies.”
Rand Paul
Sosialisme gir ikke likhet
Rand Paul er opptatt av hvordan sosialisme ikke skaper økonomisk og sosial likhet. Den lover rettferdig fordeling, og sosial likhet, men ender opp med tyranni. Hvis ingen trenger å jobbe, så vil svært få jobbe. Øyelegen tar for seg litt kinesisk historie for å illustrere dette og beskriver så hvordan ting fungerte under kommunismen. Her er et lite utdrag:
According to Jingchang, it didn’t matter how much effort you expended: “Work hard, don’t work hard— everyone gets the same. So, people don’t want to work.”
Sosialismen blir autoritær, selv om dette ikke er intensjonen. Han tar for seg flere historiske eksempler. Sosialister i dag ønsker ikke datidens autoritære sosialisme, men det gjorde ikke datidens sosialister heller! Boken beskriver denne tematikken godt.
Forfatteren tar ikke bare for seg for seg kommunistisk sosialisme. Hitler beskrives som sosialist og det dokumenteres rimelig godt. Blant annet viser han til nazistenes hat for kapitalismen og at de ikke trodde på privat eiendomsrett. Det er staten som skulle styre industrien gjennom korporatisme.
I det hele er boken spekket med ting som illustrerer hvordan og hvorfor sosialismen feiler, og vil feile også i fremtiden. Begrepet utopi blir belyst og definert, samt sosialismens forventning om uselviske herskere og borgere.
Et oppgjør med falske nyheter og overvåkning
Videre i boken beskrives det hvordan falske nyheter og propaganda er et voksende fenomen i Amerika. Jeg vil vel si hele verden blir utsatt for det, og ikke kun Amerika, spesielt siden norsk presse ukritisk henter nyheter fra venstreorientert amerikansk presse.
Ja, for det gis eksempler på hvordan hovedstrømsmedia selv kommer med falske nyheter, dvs. nyheter som ikke bygger på objektive fakta, men snarere misvisende informasjon, løgn og forvridninger av ulike hendelser.
Et eksempel som tas opp er en en konflikt som oppstod mellom noen ungdommer fra Covington Catholic High School i Kentucky, hatgruppen Svarte Isralitter og Indianer-aktivisten Nathan Phillips ved Lincoln Memorial i Washington, D.C. i USA
Boken avslutter med et utrolig interessant kapittel, som heter: «Welcome to the Panopticon: FaceCrime, PreCrime, and the Surveillance State». Det omhandler overvåkningsamfunnet, som jeg tidligere har skrevet en artikkel om på liberaleren, men i motsetning til min simple artikkel er dette kapittelet umåtelig interessant og serdeles godt og detaljert skrevet!
Her beskrives Kinas overvåkning i praksis. Det sosiale kredittsystemet de har er beskrevet i detalj, samt det som kalles PreCrime. Altså at man kan straffes for handlinger før man har begått dem. Filmen “The Minority Report” blir drøftet i boken, og eksempler fra virkeligheten trekkes frem.
Jeg vil avslutte med å gi boken terningkast 6. Det er den beste boken om politikk jeg har lest så langt!
Kilder:
[1] Weiss, “Shattering the Myth of Nordic Socialism”; Drischler, “Self-Identified Socialists Don’t Know What They’re Talking About.”
