Regjeringen kom i uken som gikk med sin strategi for hvordan vi skal forholde oss til koronavirusepidemien fremover. For andre gang på rad velger Helsedirektoratet og regjeringen den mest ekstreme strategien, og går mot rådene til Folkehelseinstituttet. Det bør vi ta en prat om.
Vi er midt i en pandemi. Fienden er usynlig, vår kunnskap om fienden vokser daglig og vi har satt i gang ganske drastiske tiltak for å begrensen spredningen. På et eller annet tidspunkt kommer kostnaden av livene som bli spart fra sykdommen til å overgå kostnaden av livene som rammes av beskyttelsestiltakene. Jeg snakker ikke bare om kostnader i penger, men kostnader i helse, livskvalitet og levestandard.
Målet med politikken som velges nå er altså å tøyle spredningen til vi har mer kunnskap og bedre verktøy for å forhindre sykdommen. Samtidig må vi balansere sykdomsbyrden mot tiltaksbyrden. Det er viktig at vi er enige om at det er balansen som regjeringen forsøker å finne.
Suksess er bygget på tillit
Regjeringen er avhengig av at du og jeg har tillit dersom den skal lykkes med balansegangen. Så langt har det gått fint. Norge er et samfunn hvor borgerne har tillit til statsapparatet og de som styrer det. Det er en styrke vi har bygget opp over mange, mange år. Min erfaring er at det tar mye lenger tid å bygge opp denne tilliten enn det tar å rive den ned.
Ved hver korsvei må regjeringen ta noen valg. Dette har blitt delt inn i strategiene Slipp, Brems og Undertrykk, definert som smitterate, for å systematisere valgene. I rapporten Folkehelseinstituttet utstedte 24. mars anbefalte de at regjeringen skulle gå for enten Brems eller Undertrykk. De trengte fortsatt et par uker til for å få mer kunnskap om hvordan viruset oppførte seg i Norge, men skrev at regjeringen må avveie når tiltakene begynte å bli en så stor belastning at folk sluttet å følge smitteverntiltakene. Kommer vi dit, er løpet kjørt, uansett hvilken strategi regjeringen velger. Smitteverntiltakene fungerer bare så lenge du og jeg velger å etterleve dem.
Folkehelseinstituttet anbefalte også at man gradvis skulle begynne å åpne barnehager og skoler igjen. I tillegg påpekte de at det å forhindre folk fra å reise på hytta eller stenge grensene ikke er tiltak som bør opprettholdes under hele utbruddsperioden: Grensesettingen kan ha verdi i den tidlige utbruddsfasen, mens hytteforbudet ikke hadde noe smitteverneffekt i det hele tatt. Det er helt andre hensyn som ligger til grunn for det tiltaket, nemlig kapasiteten på de lokale helsetjenestene i hyttekommunen. Det kapasitetsproblemet har eksistert i mange år, uten at det har vært politisk vilje til å gjøre noe med det. Det burde kanskje Stortinget ta tak i, nå som de har gått over fra å behandle krisepakker til å behandle forundringspakker.
Det er viktig å huske på at dette utbruddet kan vare i to år. Det kan vare lenger dersom vi ikke får på plass en vaksine. Folkehelseinstituttet har delt dette inn i fem faser. Epidemien starter for alvor når vi når fase tre. Overgangen mellom fasene er glidende og ulike deler av landet vil ikke nå den samme fasen samtidig. Vi er ikke i fase tre ennå, selv om helseminister Bent Høie hevdet at vi har nådd toppen, og nå er på vei ned fra fjellet. Problemet med det budskapet, er at du og jeg nå forventer snarlig og drastisk omlegging av tiltakene som er satt i gang for å bremse smitten. Ingen av fagmyndigheten anbefaler snarlige og drastiske endringer. De anbefaler at tiltakene gradvis lettes opp slik at vi kan måle hvordan det påvirker spredningen av viruset.
Helsedirektoratet er flinkeste piken i klassen
I mars anbefalte Folkehelseinstituttet at vi skulle velge enten Brems-strategien eller Undertrykk-strategien. Forskjellen mellom de to er at du og jeg smitter nesten halvannen person hver. Velger vi undertrykk, vil hver av oss smitte litt under en person. De hadde ikke noen sterk mening om hvem som var best fordi de ikke hadde nok data til å komme med en anbefaling ennå. De påpekte at bremsing gav moderat sykdomsbyrde og moderat tiltaksbyrde. Undertrykk gav liten sykdomsbyrde og stor tiltaksbyrde. Helsedirektoratet anbefalte at vi skulle undertrykke. Det er det vi har vært igjennom nå. Folkehelseinstituttets råd om å åpne barnehager og de nederste skoletrinnene for å lette tiltaksbyrden, har ikke blitt hørt.
I tillegg sendte Helsedirektoratet ut et notat om hvordan helsepersonell skulle prioritere respiratorer, dersom det ble for mange som trengte det. Et av forslagene fra Helsedirektoratet var at det skulle prioriteres på alder, slik at de over 60 ikke skulle prioriteres dersom det ble for få respiratorer. Forslaget ble sendt ut på høring, og i løpet av kort tid ble dette forslaget fjernet. Det norske helsevesenet har tre kriterier for å prioritere helsetjenester, forventet nytte, alvorlighet og ressurser. Ansatte i helsevesenet kjenner denne metoden for å prioritere pasienter. De har brukt den i 30 år. Etter en kort høringsrunde var det enighet om å fortsette med dette. Spørsmålet er hvorfor Helsedirektoratet følte behov for å feie støvet av det hårdhendte aldersforslaget, som har blitt forkastet i fem ulike utredningsrunder de siste 30 årene?
Da regjeringen skulle vurdere videreføring av tiltakene denne uken, hadde Folkehelseinstituttet landet på en anbefaling mellom Brems og Undertrykk. De anbefalte Brems, vel vitende om at smitteverntiltakene bare er effektive så lenge de blir fulgt. De påpeker at vi ikke lykkes dersom tiltakene for stoppe epidemien har større kostnad for liv, helse og samfunn enn hva epidemien ville ha påført. Dessuten er de bekymret for at vi skal starte en ny syklus med smitte fra utlandet, noe som i øyeblikket faktisk er under kontroll. Helsedirektoratet anbefaler Undertrykk. Regjeringen har fulgt Helsedirektoratets anbefalinger denne uken, ikke Folkehelseinstituttets. Spørsmålet er hvorfor de følger anbefalingene som gir størst tiltaksbyrde?
Hvor lenge er vi sammen om “den nasjonale dugnaden”?
Brems-strategien har middels sykdomsbyrde og middels tiltaksbyrde. Undertrykk har lav sykdomsbyrde og høy tiltaksbyrde. Norske arbeidsgiverorganisasjoner anslår at tiltakene koster syv milliarder i uken. Syv milliarder i uken. For å sammenligne litt fra regjeringens forslag til nasjonalbudsjett for 2020. Syv milliarder er det regjeringen foreslår å bruke på bistand til fornybar energi, det er omtrent det staten taper på at elbiler er fritatt beskatning og det er reduksjonen i formuesbeskatningen i 2020. Næringslivet taper det samme i uken, som de tre regjeringspartiene har prioritert til tre av sine viktigste kjernesaker for hele 2020.
– Ja, Stortinget har bevilget penger til å begrense skaden, men krisepakkene er der for å stoppe blødningen, ikke for å erstatte tapet. Økonomien kommer til å få seg et durabelig trykk. I tillegg kommer de personlige kostnadene.
Vi har alle lagt begrensninger på vanlig adferd, noe av det er lovpålagt og noe av det er anbefalt. Det er ikke normalt for de fleste av oss å sitte så mye inne og så mye stille, eller være så mye sammen med familiene våre. Vi kan late som om det er en velsignelse å få være så mye sammen med de vi er glad i, men vi kommer nok til å få et oppsving i skilsmissesaker etter dette, akkurat som vi pleier å få etter de store feriene. Koronaskilsmisse kan bli årets nyord. Hvor mange barn kommer til å sitte igjen med traumer etter å ha vært innestengt med foreldre som sliter med rus, som er voldelige eller som misbruker dem? Barnehage og skole er et fristed for dem, noen timer de får fri, kan slappe av og være seg selv. Folk som allerede sliter med mental helse synes også at disse dagene er tunge. Ærlig talt, de er tunge for oss alle, men det blir enda tyngre for dem som har mentale helseproblemer i bunnen.
Mange av oss sitter på hjemmekontor og er ikke så bekymret for at finansieringen plutselig skal bli borte, men det gjelder ikke de fleste. Gå en tur i byen, se hvor mange steder som er stengt, som har redusert åpningstid og som er jobber man ikke kan gjøre hjemmefra. Tenk på alle de som regelmessig hjelper deg med hverdagslige tjenester som middag, serverer deg øl, klipper håret ditt, sørger for at du ser og eller at du får trimmet i blant. De sitter hjemme, og de bekymrer seg for om de har en jobb å gå tilbake til. Byggeplasser kjører på halv maskin. Deler av sykehusene og kommunen er ganske uvirksomme fordi de ikke får se sine pasienter, i tilfelle de har problemer som kan være i veien for koronapasientenes problemer. Det er tungt å sitte uvirksom, mens man bekymrer seg for økonomien.
Dette er eksempler på det Folkehelseinstituttet kaller tiltaksbyrde. Hver eneste stein som legges på denne byrden, bryter ned tilliten til regjeringen og reduserer viljen til å følge smitteverntiltakene. Vi kan klare stor tiltaksbyrde i kortere perioder, men jo lengre de trekker ut og jo mindre sikre vi er på hvor lenge vi må holde på, jo lavere blir viljen til å gjennomføre. Litt som nyttårsforsettene på treningsstudioet.
Flinkest eller balansert?
Det er et problem at regjeringen har valgt å følge rådene fra den flinkeste piken i klassen, Helsedirektoratet, i stedet for å følge rådene fra den mest pragmatiske faginnstansen, Folkehelseinstituttet.
Gruppen som skal vurdere de økonomiske virkningene av smitteverntiltakene kom også med sine innspill forrige uke. De har advart mot at Undertrykkstrategien skal brukes svært mye lenger. Over påske er nok ikke noe stort problem. Det er en periode av året hvor vi vanligvis setter ned farten ganske mye, men urinnvånerne kommer til å bli mer rastløse når påsken er over.
Tilliten som regjeringen har nå, vil gradvis bli mer tynnslitt dersom statsministeren fortsetter å lytte mer til Helsedirektoratet, enn til de modererende stemmene i de andre faginstansene som kommer med innspill nå. Vi har ikke råd til tynnslitt tillit til myndighetene nå som vi står på begynnelsen av en lang kamp mot en usynlig fiende.
