Flere med kjennskap til det norske rusmarkedet har påpekt de potensielt skadelige konsekvensene av hasjtørke spesielt og ujevn rustilgang generelt som følge av koronapandemien. Blant dem er Arild Knutsen, leder i Foreningen for en human narkotikapolitikk.
– Redaksjonen
Stengte grenser gir mindre tilgang til narkotika. Det kan øke belastningen på rusbrukere i en vanskelig tid.
– Det kan føre enkelte ut i en ukontrollert, desperat situasjon med økt kriminalitet som resultat, sa stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV) til Adresseavisen nylig.
Haltbrekken la til at det kanskje ikke er så lett å forstå at manglende tilgang på rusmidler er en utfordring som samfunnet skal ha ansvar for å løse.
– Umiddelbart kan det synes positivt at det er færre rusmidler i omløp. Men de av oss som har observert abstinenser og avhengighet på nært hold, vet hvor skadelig det kan bli for den enkelte når tilgangen på rusmidler fjernes for raskt.
Geir Gustavsen i Frelsesarmeen peker på samme utfordring i VG-nett i dag: «Det er tørke på hasj og dermed har folk ruset seg på andre midler enn de vanligvis gjør. Det fører til endret adferd og det er problematisk.»
For ordens skyld: Tørke vil si mindre og mer ujevn tilgang på et rusmiddel, knusktørt blir det ikke. Og det er ikke noe rusmiddeltørke, men mindre tilgang på noen av rusmidlene. Selv med koronastengte landegrenser er rusmiddeltilgangen på generelt grunnlag stadig stor.
Hasjtørken inntraff i forkant av utbruddet og nå vedvarer den. Ifølge Feltpleien i Kristiansand (sagt på NRK Nyheter) så har hasjtørken ført til at flere har begynt med andre og tyngre stoffer.
Det finnes selvfølgelig noen cannabisbrukere som på grunn av situasjonen bare tar et opphold i bruken av cannabis eller bare bruker mindre. For noen av disse er dette bra, men ikke for alle. Andre brukere får det verre i livet.
Det har nylig vært oppslag i media om de som får cannabis som medisin, men som nå mister tilgangen og får forverret helsetilstanden av dette.
Alle tåler forskjellige rusmidler forskjellig og det er gjerne gode grunner til at cannabisbrukere har valgt å bruke cannabis i utgangspunktet.
Både bruk av alkohol, amfetamin, kokain, nerveberoligende tabletter, GHB og morfinstoffer, som blant annet heroin, har større risikoprofil og gir uheldigere avhengighet enn cannabis og fører ofte til mye større uhelse.
Alkohol er som kjent blant de mest skadelige, vanedannende og det rusmiddelet som i størst grad svekker dømmekraften. Det er ulovligheten som gjør at tilgang eller mangel på tilgang på de andre rusmidlene kan prege smittefaren. Det er særlig når det gjelder alkohol at virkningen av rusmiddelet kan prege smittefaren.
Hasjtørke har altså negative konsekvenser for mange.
Og det samme gjelder tørke på de andre stoffene.
Vi er mange som fortviler over situasjonen i forbindelse med korona-pandemien.
Alle bruker- og pårørendeorganisasjoner gikk i midten av mars ut i et fellesbrev til helseministeren og oppfordret til lavterskel substitusjonstilbud utenfor LAR, fordi mangel på det de er avhengig av kan føre til en desperasjon som også vil øke faren for koronasmitte.
Og det blant en gruppe som i utgangspunktet har en helsetilstand som gjør at gjennomsnittsalderen er 20 år kortere, sammenlignet med resten av befolkningen.
Jeg har blitt kontaktet av representanter for en rekke politiske partier om dette, og i Klassekampen tok Venstres stortingsrepresentant Carl-Erik Grimstad og jeg til orde for styrking av substitusjonstilbudet. 17. mars tok Grimstad kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet for å be dem om å åpne for raus utdeling av LAR-medikamenter.
Også Byrådet i Bergen så faren ved situasjonen, de gikk ut med forslag om å tilby hotellrom til vanskeligstilte stoffbrukere og tok til orde for fremskynding av det kommende tilbudet om heroinutdeling og at det kunne tilbys på hotellet.
Omtrent samtidig gikk byråden for Oslos rusomsorg, Omar Samy Gamal ut i Erlik Oslo og fortalte om omstillingsprosessen i hovedstaden: det holder jo ikke å substituere kun én av de alvorlige avhengighetene, så byrådet har nå til utredning om også flere avhengigheter bør føre til substitusjonstilbud som smitteforebyggende tiltak. Det gjelder amfetamin, benzodiazepin og alkohol, i tillegg til opiater.
Rett før påske deltok jeg både i et møte med byrådsavdelingen og i et med Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet om nettopp dette, så det er til vurdering også sentralt hos landets helsemyndigheter.
Det er mye lærdom i det som skjer nå, særlig om hvor langt vi som samfunn har kommet i å forstå hva som er hensiktsmessig politikk og hva som ikke er hensiktsmessig. Det er utbredt forståelse om at konsekvensene av at de som til enhver tid er å anse som rusavhengige ikke får tilgang på stoffet sitt, har svært negative konsekvenser og enda verre i disse tider.
Det gir mulighet til å tenke nærmere over den gamle ideologien som ligger bak forbudspolitikken. Vi er ikke kun inne i den tid der forbudspolitikkens fremste verktøy, altså kriminalisering, er på retrett og skal erstattes med tilbud om hjelp, men også i en tid der folkehelseperspektivet fortrenger plassen til ideologien om en narkotikafri verden.
Totalforbud hindrer enhver bruker av alternativer til alkohol lovlig tilgang på det vedkommende foretrekker å bruke eller er avhengig av. Og det gjør tilgangen farlig ujevn. Dette dreier seg om veldig mange mennesker i et enormt marked for ulovlig handel på bekostning av inntekter til samfunnet og til helsevesenet. Dermed er samfunnet også fratatt muligheten til å regulere produksjonen, frakten og salget. Noe som gjør at stoffene kommer i unødvendig potente og skadelige varianter.
Og i forståelsen av konsekvensene av tørke, hva brukes skattepengene så langt til på det området? Det har skjedd en forsiktig utvidelse av det etablerte LAR-systemet for de som får heldige konsekvenser av å gå på metadon eller buprenorfin.
Det har enda ikke skjedd noen utvidelse av medikamentutvalget eller valgfriheten. Derimot brukes skattepengene til å skape ytterligere tørkesituasjon, med kraftig skjerpet grensekontroll, og de konsekvensene som vi vet at dette medfører.
