Dette innlegget sto på trykk i Dagbladet 5. april og Liberaleren republiserer det her i en oppdatert versjon. Tone Rønning Vike har tidligere arbeidet som journalist i Dagbladet og er i dag gründer og eier av en overnattingsbedrift. Det synet hun representerer har i liten grad vært en del av koronadebatten, og vi tok derfor kontakt for å be om lov til å spre hennes budskap.
Redaksjonen
Jeg er gründer. Det så så lyserosa ut, men nå er det mørkt mellom fjella. Kan det finnes andre løsninger å stanse spredningen av koronaviruset på, enn å sende snart 500 000 nordmenn ut i arbeidsledighet? Legge livsverk og hjørnesteinsbedrifter i grus? Må man stenge ned alt? Selv i bygder der det ennå etter sigende ikke er ett eneste smittetilfelle? I dag leste jeg at vi KANSKJE kan ha hatt viruset, men «symptomene er så små at du egentlig ikke vet det». Jeg vet selvsagt at noen blir veldig syke, det har vært mange nok saker, jeg vet at viruset tar liv, og jeg vet at de eldre og de blant oss med underliggende sykdommer har høyere risiko for å dø. Det er derfor vi er villige til å bli med på «dugnaden», selv om den er noe skeivfordelt.
Var det noen som forrige helg leste samfunnsmedisinerne Tonje Braaten og Eiliv Lund ved UiT i DN med følgende overskrift: «Koronaepidemien synes ikke å true den norske befolkningens helse«? Nedstengningen av Norge og de mest inngripende tiltak i fredstid kom blant annet fordi myndighetene ville unngå å komme i samme situasjon som Italia.
For en helsearbeider i akuttmottak som mottar tusenvis av syke slik vi har sett på nyhetene, fortoner dette seg forståelig nok som en katastrofe og «krig». Men Norge er IKKE Italia. Den norske bybefolkninga er halvparten så gamle som bybefolkninga i Italia , og dette viruset rammer som kjent de eldste hardest. Vi er ikke like sosiale som italienerne, selv om vi liker å tro det, vi bor ikke oppå hverandre, og der det i Italia bor 210 i snitt pr kvadratkilometer, bor det her til lands: 14. Det er ganske annerledes. (Wuhan 20 000, Milano 7000 pr kvadratkilometer, Oslo 3000)
Vi har ikke i like stor grad av multiresistente bakterier som Italia og Spania (Norge: en prosent, Italia: 34). Disse er en bakenforliggende årsak til at så mange dør av Covid-19 i Spania og Italia. I sum: «lav dødelighet av koronavirus i Norge skyldes sosiale og medisinske særforhold som beskytter befolkningen.»
Ja, det stod så.
Hvorfor sitter dere alle så stille i hver deres stue? Selv drevne pressefolk sprer frykt og unnlater å komme med fakta, som at det hvert år dør 900 i influensa i dette landet. I skrivende stund er 57 døde av korona. Under influensa-epidemien i 2018 døde 1400, og det var 142 000 som fikk diagnosen. (Professor Johanne Sundby i Klassekampen 21. mars) Vi visste ikke om døden blant oss da, samfunnet gikk sin gang. Ser man disse tallene i forhold til land med større befolkning, gir dessverre de høye dødsratene mening. Er vi så fremmedgjorte døden i vårt samfunn at vi tror at vi kan stanse den?
Vår frittenkende venn, kokken fra Baskerland, ringte i dag tidlig. «Vet du», sier han, «de skriver om 9000 døde på sykehusene i Madrid av korona, men i fjor døde 18 000 av influensaen i januar. Regjeringen her ville handle og kjøpte i hui og hast 600 000 koronatester fra Kina. Ingen av dem virket. Da kjøpe de likegodt en ladning til, for å vise at de i hvert fall handlet.» Han ler oppgitt.
Kan det være slik at den konstante nedbyggingen av helsevesenet i vesten, der Norge har ligget i front, med lønnsfester til helsetoppene, skjemavelde til legene, og nedlegging av sengeplasser, ikke lenger var i stand til å trå til i en krise? Likevel øker populariteten til regjeringen jo mer de frarøver oss friheten. Fokuset flyttes fra et helsevesen i krise, til en ytre trussel mot vår alles helse og velferd: Covid-19. «Det er bekymringsfullt at Norge ligger i førersetet når det kommer til overfylte sykehus og utskriving av pasienter tidlig. Vi ser det tydeligst der det bygges nye sykehus, fordi sykehusene er for små fra starten, sa leder i Legeforeningen, Marit Hermansen, til VG i 2018 etter at en overlege ved St. Olavs hospital gikk av med pensjon med en tordentale mot nedbyggingen av norsk helsevesen.
I disse dager dør kronisk syke mennesker som ikke får tiltrengt behandling og seng fordi sykehus, med GOD kapasitet, venter på koronasmittede. Sykehusene har ryddet plass. På vårt nærsykehus er det ennå ikke en eneste koronapasient så langt. Og vi bor i en koronafri kommune, tro det den som vil.
Redde mennesker, er ofte også sinte mennesker. Er det grunnen til at alle er så rungende lydige og enige nå?
Og hvor er venstresida? Hva med aleneforeldrene som skal drive hjemmeskole, som må skjøtte jobben sin i transport, eller butikk og ikke har hjemmekontor og en Mac til hvert barn? Hvorfor er hyttefolket quislinger når Preben Aavitsland i FHI tvert i mot sier det kan være en god ide å stanse spredningen av viruset ved å spre folk? Får du snue og feber går det faktisk an å kjøre hjem. Hvorfor er skolene stengt når FIH stilte spørsmålstegn ved effekten av det?
Frykten har lammet den frie tanken, eller kan det også tenkes at Norge, der bare Danmark har flere ansatte i offentlig sektor i Vesten (Asle Toje, DN), tilpasser seg denne nedstengningen så lett fordi de fleste vet at lønna kommer dalende, akkurat like fyldig som forrige måned, at det ikke er så vanskelig på hjemmekontoret med hjemmeskolen når du er offentlig ansatt og ikke har en bedrift du skal redde, eller miste?
Musestille og redde, men ikke stille når det gjelder å plukke opp telefonen til politiet og melde ungdommer som spiller fotball på ei løkke, eller et hyttebesøk i grisgrendt strøk der det bor to personer pr kvadratkilometer. Dette viruset smitter også angiveri og er de engsteliges gallamiddag.
Jeg vet at alt dette er som å banne i kjerka (veldig glad for at Ola Borten Moe gjorde det i torsdagens VG og Nils Arne Eggen i fredagens), vet at det er å tråkke i salaten også, og det som verre er, men jeg er skremt over denne knugende enigheten om hvordan landet er stengt ned på. Jeg ønsker absolutt ingen døde, men jeg ønsker at vi i stedet for nedstengning isolerer de smittede og syke, de gamle og de med alvorlige underliggende sykdommer. Jeg ønsker at vi får testet oss mer slik at vi kan gjøre som Sør-Korea, ta våre forhåndsregler, unngå store forsamlinger, og erkjenne at uten økonomi har vi heller ingen helsevesen.
Erna Solberg sier at «noen kommer til å miste livsverkene sine, men vi skal komme oss gjennom dette». Hvem er «vi»? Skal jeg og tusen andre med meg miste livsgrunnlaget vårt, og år med nedlagt blodslit for å få gründerbedriftene våre opp og stå, må vi vite at denne dugnaden og den som kommer, er fattet på riktige beslutninger.
Nå holder regjeringa disse rapportene hemmelig. Demokratiske prosesser er ikke så viktig lengre. Regjeringa anslo 15 000 permitteringer første dag de stengte landet, vi er nå oppe i 400 000 ledige og statskassa står åpen. Visste de hva de satte i gang? Var det ikke de oljepengene vi skulle bruke på generasjonene etter oljen? De vi dro opp stigen for? Nå raser det ut noen jernbanestrekk i døgnet, før kranglet vi i tiår om pengebruken på noen meter.
Jeg har vært gründer i fem år og står for en forsvinnende liten andel av verdiskapinga i Norge, men det har verdi for meg, for familien vår, for våre ansatte, for gjestene våre, leverandørene og det skaper ringvirkninger i lokalsamfunnet. Og jeg tør påstå at det bidrar til et mangfoldig Norge. 99 prosent av bedriftene i Norge er små og mellomstore. Vi har forsøkt å være et fyrtårn for grønt reiseliv i Fjord-Norge, med lokal og økologisk mat og SAKTE-aktiviteter med små avtrykk i Verdensarvområdet.
På det personlige plan har oppbygginga av reiselivsbedriften 29|2 Aurland vært en kreativ og idealistisk fest, men den har kostet både helse, penger og vett (vettet var kanskje litt begrensa før vi startet, ellers hadde vi nok aldri gitt oss i kast med dette), men mest av alt har det kostet dyrebar tid med ungene som jeg aldri får tilbake. Endelig var vi over de fem første harde åra, der bare tre av fem gründere kommer helskinnet ut.
Vi hadde begynt å ansette folk i helårsstillinger, ikke mange, men en revolusjon i forhold til de første oppstartsårene som krevde egeninnsats fra tidlig til seint. Seks av ti reiselivsbedrifter står nå i fare for å gå konkurs. Vi skal ikke bli en av dem, og jeg gir meg ikke, «eg stend eg, seddu», men jeg må vite: at det er tenkt fritt, og nok, før alt går i knas.
