Det liberale partiet som historisk har vært blant de tydeligste på ytringsfrihet, forstår ikke selv hvorfor rettigheten må være konsekvent og ufravikelig. Følelser overgår rasjonelle prinsipper.
I lokalvalget 2019 gjorde Unge Venstre sitt beste skolevalg noen gang med en oppslutning på 10,2 %. Det er flere teorier på hva som førte til suksessen: En karismatisk, kjekk og smart ung leder? En styrket profil og tilstedeværelse på sosiale medier? Eller kanskje det hadde med en god liberal politikk å gjøre? Jeg tror det rett og slett var appellerende kommunikasjon og effektiv politisk prioritering.
Hjertesakene til ungdomspartiet ble klima, ruspolitikk og ytringsfrihet. Sistnevnte ble trolig dog tatt på sparket. Det hele startet med at skolene reagerte på deres materiale angående ruspolitikk, og organisasjonen ble sensurert. Det førte til en massiv offentlig diskusjon om ytringsfrihet. Andre ungdomspartier som prøvde seg på samme sak, som eksempelvis Liberalistisk Ungdom som var i media om ytringsfrihet etter å bli nektet deltakelse på skolevalg i store deler av landet, ble etterlatt i skyggen. Unge Venstre hadde en sterkere organisasjon med mer dekning og mer troverdighet.
Nå blir det ulovlig å diskriminere transpersoner
I ettertid av brakvalget skulle en håpe at organisasjonen hadde den politiske seieren i mente, og fortsatte den liberale kampen om vår rett til ytring. Det har derimot vist seg å ikke bli slik. Det har med å gjøre at organisasjonen rett og slett ikke forstår prinsippene bak.
Forrige uke la Unge Venstre ut et innlegg på Facebook om deres støtte til regjeringens forslag om å gjøre hatkriminalitet mot transpersoner ulovlig. Bildet fikk sterke reaksjoner, både for og i mot. I skrivende stund har over 300 personer reagert. Mange engasjerte seg i diskusjonen som oppsto i kommentarfeltet. Deriblant nestleder for Unge Venstre, Ane Breivik, og undertegnede, mens kulturminister Abid Raja uttrykte sin støtte til forslaget.
– I dag foreslo regjeringen å gjøre hatkriminalitet mot transpersoner og de som bryter med kjønnsnormene ulovlig. Dette er et viktig steg i retning mot et mer likestilt samfunn. Unge Venstre vil alltid stå opp for friheten til å være, elske og leve.
Foreslagets essens går ut på å inkludere «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven, melder NTB. I tillegg skal uttrykket «homofil orientering» erstattet med «seksuell orientering». Dette for «å presisere at bifile omfattes av det strafferettslige diskrimineringsvernet».
So far so good, dette er jo bare rasjonelt. Likhet under loven er et viktig liberalt prinsipp. Og det samme kan sies om inkludering og toleranse.
Problemet er derimot at dette gjelder den notoriske paragraf 185, loven mot hatefulle ytringer. Og da bør man komme i hug Jordan Petersons vei til berømmelse, nemlig saken rundt Bill C-16. Jeg er prinsipielt uenig i at vi skal bryte ytringsfriheten ved å ha denne lovbestemmelsen (og for øvrig at vi skal ha brudd på eiendomsretten ved paragraf 186, men det er en sak for en annen gang). Veien å gå er ikke å gjøre loven mer omfattende, slik at den stadig gjelder flere identitetsgrupper helt frem til vi har «likhet under en dårlig lov», men å avskaffe den totalt. Det er hva som faktisk er rettferdig.
Retten til å leve fritt(?)
Generelt sett har folk en tendens til å argumentere for å opprettholde paragraf 185 i begrunnelse av andre lover, som de mot vold og mot trusler. Om man ikke støtter loven mot hat-ytringer så står man ikke opp for transpersoner eller homofiles rettigheter. Påstanden er da at man ønsker, eller aksepterer, at de kastes fra tak eller blir slått ned på gata (ja, undertegnede møtte på dette i debatten som ledet opp til denne teksten). Men dette er selvsagt allerede ulovlig i dag, slik det skal være.
Vold er tvang, og brudd på naturlige rettigheter. Det har ingenting med hverken ytringsfrihet eller hat-ytrings-loven å gjøre.
Utsagn som «friheten til å leve frie liv med de samme rettighetene som alle andre», eller tilsvarende, er retorikk man gjerne møter på. Men hvilken rett er det transpersoner ikke har som alle andre i samfunnet har? Det er ingen frihet å bli skjermet fra krenkende ytringer. Ikke ytringer som ikke er trusler om vold i hvert fall.
Det transpersoner får i dette tilfellet er en særrettighet, en såkalt kunstig rett, til å ikke trenge å møte på ekkel ord og tale, da basert på kjønn alene. Det er identitetspolitikk. Og det er ikke en frihet, men snarere en form for sikkerhet.
Hva er rettigheter?
La meg ta et steg tilbake. Vi bør først ta for oss hva rettigheter, eller frihet, egentlig er. Det finnes nemlig to typer:
1) Kunstige rettigheter, også kjent som positive rettigheter, er retten, eller «friheten», til noe. Din kunstige rettighet krever en plikt av andre, altså en plikt til å tilby noe eller handle på en bestemt måte. Det er lovbestemmelse på hvordan andre skal utøve handlinger for deg. Det er å ilegge andre et krav som innebærer statlig tvang. Eksempel her er retten til minstelønn eller jobb. Det krever at en arbeidsgiver må følge retningslinjer satt av andre, og at man kan tvinges til å gjøre det. «Friheten» til skattebetalt skole er en kunstig rettighet.
Kunstige rettigheter gir deg en rett til å kreve at en handling skal utføres. Det er å beslaglegge noens tid eller åndsfrihet, gjerne til andres fordel.
arbeid innenfor teorien om
samfunnskontrakt og rettigheter.
2) Dette er i kontrast til naturlige rettigheter, naturlig frihet, også kalt negative rettigheter, som krever en negativ plikt av andre. Det vil si en plikt til å ikke gjøre noe eller ikke å blande seg inn. Som for eksempel eiendomsrett, som sier at du har retten til egen kropp og eiendeler, og at det betyr at andre ikke kan ta for seg noe av dette uten ditt samtykke. Det ville vært et overgrep og brudd på din rett. Min negative rettighet krever bare at du må respektere rettigheten ved å la være å gjøre noe.
Du har en rett til å gjøre som du vil, så lenge dette ikke bryter andres naturlige rettigheter. Målet med liberalismen er minst mulig tvang, og mest mulig frihet og individuell selvutfoldelse. Av det kommer våre naturgitte rettigheter: Retten til liv, frihet og eiendom, som liberalismens gudfar John Locke så populært forklarte oss.
Naturlige rettigheter er frihet. Kunstige rettigheter er sikkerhet. Grovt sett.
Argumenter mot loven om hatefulle ytringer
Statens monopol på vold skal bare brukes for å beskytte borgernes rett til liv, frihet og eiendomsrett. Frihet fra tvang. Våre naturlige rettigheter. Samfunnskontrakten går i seg selv ut på å beskytte oss fra hverandre i form av overgrep over individets eiendomsrett. Statlig vold skal brukes til å direkte motvirke vold. Den liberale rettstaten skal beskytte nettopp dette – samfunnet er strukturert etter disse premissene.
Ytringsfrihet er en naturlig rettighet. Den krever at du ikke kan hindre andre i å ytre som de vil, gitt at dette ikke setter noen i direkte fare og således utsetter noen for tvang. Retten er ukrenkelig, og nærmest ingenting overgår denne. Unntaket er en annen negativ rettighet, nemlig eiendomsretten (som noen vil hevde er samme rettighet, at man «eier sine ord»). Du har ikke rett til å ytre deg som du vil på andres plen, i andres butikk eller sosiale plattform. Da må du følge eiers retningslinjer.
Det er den filosofiske siden av saken, uten å gå videre inn i argumentene for hvorfor det er slik. Det praktiske argumentet er hva jeg vil fokusere på:
Man kan ikke lovpålegge respekt
Først og fremst, hvilke ord og uttrykk vi bruker om hverandre er en privatsak – en kulturell sak. Jeg mener hatefulle ytringer skal få sosiale konsekvenser. Du skal ikke bli bøtelagt og kastet i fengsel for å være hva alle anstendige mennesker ville kalt en drittsekk. Du skal bli lagt for hat av dine venner og familie, og du skal slite med å få deg en jobb. Du skal bli sosialt stigmatisert.
Loven splitter befolkningen og setter identitetsgrupper opp mot hverandre. Det gjør at istedenfor å konfrontere hverandre på dårlige holdninger, at man inngår diskusjon, så bruker man heller statlig makt til å tvinge gjennom sine syn. Men endringer i holdninger kommer fra kultur, ikke fra hva staten – altså politikere og byråkrater – mener er greie ord og uttrykk å bruke. Man kan ikke lovpålegge gjensidig respekt, det må fortjenes. Og aksept, eller mer spesifikt toleranse, må kreves ved oppslysning, diskusjon og åpenhet. Man må overbevise om at diskriminere er uetisk ved å inngå i diskusjon med gode argument, ikke ved å kaste dine meningsmotstandere i fengsel om de sier noe som kan tolkes negativt.
Dersom staten sørger for at en ikke kan ytre sine meninger, blir det vanskeligere å finne ut hvilke holdninger andre mennesker faktisk har. Mennesker med reelt dårlige holdninger vil gå under radaren. Men trollene må ut i solen. Dette var vi alle enige om etter 22. juli.
At en kan si hva en vil og bli utfordret på det, uten frykt for straff, er dessuten en forutsetning for å utvikle sine meninger. Det er slik man overbeviser hverandre og endrer kultur. Kulturelle endringer skjer ikke ved å sone en straff der man ikke får argumenter på hva man har gjort galt. Å ikke ha forståelse for lovverket skaper derimot misnøye mot samfunnet, autoritet og myndighetene.
Loven mot hatefulle ytringer er dessuten svært subjektivt og svært vanskelig å sette nøyaktige ord på, noe som igjen blir meget problematisk når en ønsker å initiere tvang over mennesker for å stanse slik handling. Loven baserer seg helt og holdent på hvem som blir krenket og såret – hvem som anmelder. Den er ekstremt situasjonsbasert. Og det må finnes en tydelig linje i lovverket, noe som absolutt ikke finnes i denne loven. Dette har gitt negative konsekvenser, hvor vi ser at ellers fredelige mennesker i stadig høyere grad siktes for hat-prat på Internett og at politiet bruker ressurser på å sitte på Facebook for å bl.a. ta i mot tips og tysting (ref. nettpatruljen).
Si nei til statlig sensur!
Vi får nå gradvis mer og mer tanke-politi lignende tilstander. I andre land, som f.eks Skottland og Frankrike, har også komikere blitt dømt for krenkende språkbruk. Dette tar oss en vei vi ikke ønsker å gå. Når staten sitter med både definisjonsrett og lovlig myndighet til å slå ned på tale, så vil loven på sikt bli misbrukt. Det ser vi allerede at skjer, blant annet der artist Kamelen har møtt på problemer for å si fuck the police. Ja, det er faktisk svært ofte politiet selv som står bak anmeldelser av hatefulle ytringer.
Vi skal ikke ha lover som i verste fall kan, av autoritære makter, benyttes til å krenke individuelle rettigheter. Jeg ønsker ikke en lov som kan brukes etter egne ønsker og tolkninger der det passer for de som står med makten. Man bør alltid se lovgivning i syn av verste scenario.
Statlig sensur må vi ha mindre av, ikke mer.
Ytringsfrihet er en forutsetning i et fritt demokrati. Prinsippet om pressefrihet, trykkfrihet og fri ytring må bevares. Ytringsfrihet er en hjørnestein i et velfungerende, sosialt samfunn, og en fundamental del av en liberal nasjon.
Unge Venstre skyter og bommer
Med støtte til loven om hatefulle ytringer vil man legge et krav på hvordan noen skal snakke i samfunnet. Om man mener at enkelte skal ha en kunstig rett til å bli skjermet fra ord, da bør man imidlertid begrunne det særdeles godt. For argumentet da er som følger: du ønsker å initiere tvang, og i ytterste konsekvens vold, over mennesker som ikke snakker etter dine ønsker.
Unge Venstre vil at de som bruker feil ord eller uttrykk mot transpersoner, og da gjerne i fare for at dette kan føre til vold (som argumentet gjerne er), skal stoppe gitt handling ved at staten skal initiere tvang og vold – til tross for at de som bryter loven mot hatefulle ytringer ikke utøver noen direkte skade. Ser du hvor inkonsekvent dette er?
Hvorfor skal dette være lovpålagt og ikke basert på sosiale normer? Hvorfor er det nødvendig å bruke tvang?
Når alt dette er sagt skal det også sies at jeg forstår Unge Venstre svært godt. Jeg er i høy grad enig med dem. Deres liberale instinkter er intakt: Samfunnet bør behandle hverandre med respekt og toleranse for våre individuelle forskjeller. Jeg føler akkurat som Unge Venstre. Jeg ønsker heller ikke at folk skal være onde mot hverandre. Jeg ønsker ikke diskiminering.
Forskjellen er dog at jeg tenker annerledes. For spørsmålet en må stille seg er hvilken slagmark vi skal ta kampen på. Det politiske, eller det kulturelle?
