Den som vil bytte frihet for midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet. — Benjamin Franklin
Virus er alltid tilstede i samfunnet, og den pågående frykten vil forsvinne etterhvert. Men myndigheter vil aldri glemme hvor enkelt det var å ta bortimot total kontroll over livet ditt. Den kunnskapen vil sitte igjen. Lenge.
Store deler av offentligheten og mediene hyller og roser i stor grad myndighetene, før virkning og følgevirkninger av tiltak er kjent eller beregnet, for at de gjorde «det rette». På tross av at flere av tiltakene er innført uten vitenskapelig, faglig eller annen holdbar begrunnelse. «Føre var» og gode intensjoner er elendig grunnlag å styre samfunn på, men ansees tilsynelatende som et fornuftig valg for politikere som har gjenvalg som første, andre og tredje prioritet. Og av deres klakører.
Noen debattanter som mener at rosen er helt på sin plass er så overbeviste at de krever av andre at tiltak ikke skal diskuteres før politikerne selv har avgjort at nødvendigheten av dem er forbi, og at en ikke planlagt evaluering av dem er ferdig gjennomført. Regjeringen selv vil holde mest mulig av sentrale premisser og faglige råd hemmelig, til etter at beslutninger er fattet. Hva er det som fører til ønsket om hemmelighold rundt kommende avgjørelser og debatt rundt slike temaer? Er de redde for at aggressive virusgrupperinger skal endre sin strategi som følge av informasjon de kan fange opp gjennom kritikk av foreslåtte tiltak? Eller kan det rett og slett være politiske interesser som skal beskyttes mot relevant kritikk underveis, fra en ikke spesifisert del av offentligheten?
Det er ingen reell opposisjon å spore på Stortinget. Det er en og annen rituell knebøyøvelse rundt innskrenkning av de aller mest drakoniske forslagene, men regjeringens maktutvidelse ble vedtatt i hovedsak som foreslått. Det finnes mange tenkelige benevnelser på retningen samfunnsutviklingen har tatt, og de tiltakene og begrensningene Norge har innført må i det aller minste omtales som vidtrekkende og historisk forholdsvis unike. Det skal og må debatteres, uavhengig av noens følelser og andres ideologiske preferanser.
Folks tro på tryggheten som de mener staten kan tilby dem blir tydeligvis stadig større. Men de har glemt kjernen av virkelighet som alltid har ligget til grunn for all offentlig virksomhet: hvis det ikke finnes frie og kreative enkeltmennesker, private bedrifter og mulighet for oppsparing av kapital som kan investeres for å skape nye verdier av nye eller forbedrede ideer, så finnes det ingen midler som hverken samfunnet som helhet eller offentlig sektor kan drives for. Statsstyrt næringsliv har vært forsøkt i mange land, med verre resultat jo mer konsekvent politisk og ideologisk styring som innføres. Er redusert velstand det nye adelsmerket? Skal den ønskede likheten søkes i likest mulig armod og nød for stadig fler?
En stat med ledere som ikke ivaretar forutsetningene for verdiproduksjon samtidig som en eller flere uventede hendelser inntreffer, et land med stadig mindre vareproduksjon, er ikke en fungerende stat, det er et utviklingsland. Tilsynelatende med en type flaks som heter olje og gass i Norges tilfelle, men den «flaksen» kan fort bli omtalt som noe helt annet i et historisk perspektiv. Og med dagens priser på olje så er flaksen foreløpig over. Politikere som ikke har ambisjon om å bli valgt på noe annet grunnlag enn å bruke opp og omfordele stadig mer av andres verdier, kan aldri representere eller tilby noe annet enn høyst midlertidig trygghet. Spiser man av såkornet, så blir det forutsigbart dårligere avling i kommende år.
Et ønske om trygghet er forståelig, men manglende innsikt i hvordan og hva slags trygghet som kan opprettholdes over tid blir stadig tydeligere. Kanskje er det ingen stor ulempe at skolene er stengt en stund, forhåpentligvis vil mange unge og foreldre finne ut at å lære seg ting selv er minst like kjekt og effektivt. Å kunne bli en bidragsyter i et samfunn krever i utgangspunktet kun tre evner: å kunne tenke kritisk på egen hånd, tilegne seg mer fakta og kunnskaper når man forstår at det behøves og handle basert på de to førstnevnte. Veldig lite tyder på at enhetsskolene har den kompetansen som mål.
Ansvaret for sosiale konsekvenser og andre potensielle negative følgevirkninger av krisemaksimering, panikkreaksjoner, økonomisk uansvarlighet, unødige politiske fullmakter og trusler om tvang mot befolkningen, ligger på dagens stortingspolitikere. Det alene må føre til at en fremtidig evaluering av de innførte virkemidlene gjøres av noen som er helt uavhengige i forhold til de samme politikerne sin innflytelse. Og hvem er egentlig det, i dagens Norge?
At noen tiltak kan virke fornuftige i dagens situasjonen hverken forklarer eller forsvarer tiltak som har større skadepotensiale enn problemer som søkes løst. Politisk ledelse bør bedømmes etter noen ganske enkle kriterier under og etter en krise, enten krisen har sin opprinnelse i krig, pandemi, naturkatastrofe eller noe annet. Fører deres avgjørelser til at mennesker i landet forblir minst like frie som før, aller helst friere, eller førte de til mindre frihet og derfor større sårbarhet for hele samfunnet videre inn i fremtiden? Det bør vurderes som langt viktigere enn en høyst teoretisk trygghet og sikkerhet i øyeblikket. I det minste av de som mener å være tilhengere av frihet.
