Når kroppen lager proteiner, gjør den noe vi kaller å brette proteiner, eller såkalt proteinbretting. Dersom proteiner bommer på denne brettingen, eller oppbygningen, får man en feilbrett. Dette kan av og til føre til alvorlige konsekvenser, som for eksempel alzheimers, kugalskap, huntingtons, kreft, og parkinsons.
Dette er noe man klarer å bruke datakraft til å regne på. Datamaskiner klarer å simulere den prossesen som skjer i kroppen når den lager eller bygger opp proteiner. Prosjekter som Folding@home har som mål er å finne ut hvordan noen av de farligste proteinrelaterte sykdommene vi kjenner til oppstår i kroppen ved å bruke datakraft fra de private PC’ene i de tusen hjem.
Vi har intervjuet en av bidragsyterne til dette forskningsprosjektet. Knut-Eirik Baade har interesse for blant annet matematikk og IT, og er førstekonsulent ved Universitetet i Oslo. Han har bachelorgrader i kjemi og fysikk fra Universitetet i Oslo, og er ved siden av dette engasjert i matematikkundervisning i norsk skole. Han har vært en betydelig bidragsyter til Folding@home i over 10 år. For tiden er han på 12. plass i verden i daglige bidrag.
– Hei, Knut-Eirik! Hvor lenge har du donert datakraft til forskning?
– På høsten i fjor var det tiårsjubileum! Så det har jo pågått en god stund. Men det er først de siste årene at jeg har prøvd å bli en av de aller største bidragsyterne.
– Du sikter ganske høyt, da! Men si meg, hvor mye utstyr har du donert til forskning til dette så langt?
– For tiden har jeg 15 maskiner som har 1 til 2, som regel 2, kort dedikert til dette prosjektet. Noe står hjemme, og noe på et eksternt lokale.
– Har du noen utfordringer med å kjøre såpass mye utstyr til dette bruket, da? Er det ikke mye jobb?
– Det største problemet er jo at det koster, kan du jo si. Både i innkjøp og spesielt strøm. Det blir et ganske komplisert regnestykke til slutt. Rundt hva som lønner seg i lengden, altså. Brukte kort som gir mye ytelse per watt synes å nesten alltid lønne seg best, men nyere kort selges sjeldent til en god pris brukt – så en må følge godt med på bruktmarkedet.
Om sommeren er temperaturen også et problem. Blir utstyret for varmt øker risikoen for at noe dør betraktelig, og det er en fordel å unngå at hovedkort, prosessorer og andre kjernekomponenter dør. Skjermkortene er raske å bytte, så de er faktisk det minste problemet. Det er ikke noe særlig å demontere og feilsøke når en har mange PC’er stående. Det er også et argument for å ha få og kraftige skjermkort fordi det sånn blir mindre generelt vedlikehold.
– Jeg skjønner at dette er mye arbeid. Føler du på at bidragene deres, eller kanskje spesielt ditt, settes pris på?
– Jada, det virker som at dette brukes aktivt i forskning ut fra det som publiseres på sidene til Stanford. Noe mer kan en egentlig ikke be om fra dem. Men det er litt synd at en ikke får en form for skattefradrag for denne type bidrag. Det er lett å få fradrag for å gi til Røde Kors, Redd Barna og endel andre organisasjoner, mens mer direkte bidrag til åpenbart gode formål synes liksom ikke å bli verdsatt på samme måte av politikerne!
Det skal egentlig ikke være så vanskelig å dokumentere en strømregning, leie av lokale eller lignende sammen med en oversikt over bidragene til slike prosjekter. Kanskje vet de ikke engang om at vi eksisterer? Jo mer som kan trekkes fra på skatten, desto enklere blir det å bidra enda mer i framtida. Så det hadde vært hyggelig med litt drahjelp, tenker nå jeg, da. Per nå betaler vi jo i praksis avgifter for å få lov til å holde på med dette. Vi blir skattet fordi vi er hjelpsomme. Så, ja. Slik bør det ikke vært.
– Det er kanskje slik at du får den drahjelpen fra mediene, forstår jeg det som? De har jo nå plukket opp at Folding@Home har prosjekter for Covid-19, tross alt. Hva synes du om dekningen deres?
– Ja, stemmer. Det er flott at det omsider skrives litt mer om Folding@Home. Vi ser at det kommer mange bidragsytere i Norge og andre land. Faktisk så mange at Stanford har litt problemer med å sende ut arbeid om dagen, da de ikke har tatt høyde for et slikt oppsving i interesse. Jeg håper og tror dette løser seg raskt, da! Og ikke minst håper jeg at de som nå bidrar er klar over at deres bidrag i form av datakraft også teller når disse prosjektene er unnagjort!
– Det får vi håpe på. Du skal få gå snart, jeg skal ikke holde deg for lenge. Jeg har bare ett siste spørsmål. Jeg har hørt noe om superraske kvantedatamaskiner. Hva tenker du om framtida for dette prosjektet med tanke på det?
– Ja, riktig, ja. Den der er gøy! Man må liksom forstå først hvorfor det er så viktig for å svare på det, da. Folding@home-prosjektet går jo ut på at datamaskiner regner på eller kalkulerer banen til enkeltatomer i utvalgte proteinmolekyler. Hvert enkelt av dem! Slik at man kan finne årsaken til feilbrettingene. Molekylene er såpass store, det vil si at de har veldig mange mange atomer, så det kreves enorm regnekraft for å komme noen vei.
Framtida med denne kvanteteknologien, som vi kaller det, eller quantum computing som vi kaller det på engelsk, er at alt nettopp går mye raskere. Det datamaskiner i dag bruker årevis på, kan de gjøre på, jeg vet ikke, veldig mye raskere, i hvert fall. Veldig mye raskere!
– Da gjenstår det bare for meg å si takk for intervjuet. Så takk for intervjuet!
– Takk selv!
