Kollektivister prioriterer gruppen over individet. De har ikke noe imot å krenke individuelle valg, frihet og eiendom i favør av kollektivets «behov». Sosialister, nasjonalister, populister og miljøvernere er typiske eksempler på kollektivister. De har mange grunner til å være glade for koronavirusets ankomst.
Sosialistene feirer at «Big Brother» er tilbake. Over hele verden har styresmakter forpliktet seg til økte bevilgninger på billioner av dollar. Noen kommersielle bedrifter vil bli tvunget til å stenge. Fornuftig nøysomhet er kastet ut vinduet. Statlig innblanding, skatteøkninger, priskontroll, rasjonering og nasjonalisering er nært forestående, eller allerede i ferd med å gjennomføres.
Nasjonalistene fryder seg over de stengte grensene som de har ønsket seg så lenge. Ikke flere brune mennesker som ankommer. Statsansatte og soldater vokter igjen interne europeiske grenser mot individer som er så frekke at de er født på gal side av dem.
Populister applauderer de sterke lederne som foreslår enkle løsninger på komplekse problemer. Langvarige unntakstilstander med diktatorisk mandat for de nasjonale lederne, og popularitetssøkende politikk for «sterke menn», med få eller ingen positive effekter, er dagens orden.
Og til slutt, miljøvernere jubler over alle de kansellerte flyturene, strandede bilene, og muligheten for tusenvis av dødsfall som vil resultere i en redusert verdensbefolkning, og på den måten redusere menneskets karbonavtrykk.
Mange personer tilhører flere enn en av disse fire kategoriene kollektivister. De identifiserer seg som endel av staten, siden «staten, det er oss alle». De sier «vi» gjorde dette, hver gang de snakker om tiltak gjort av nasjonale styresmakter. De ser på seg selv – og dermed staten som de ser seg selv som en del av – som hellig og ufeilbarlig, sålenge noe blir gjort «til det felles beste».
Men det er ikke noe med koronaviruset som plutselig gjør stater hellige og ufeilbarlige, som plutselig annulerer loven om tilbud og etterspørsel, eller som plutselig diskrediterer private bedrifter som bærebjelken for den global rikdommen vi idag har glede av. Det er private farmasøytiske selskaper som vil produsere medisinen, respiratorene og annet utstyr som trengs for å bekjempe koronaviruset, private bedrifter som gir oss tilgang på mat gjennom krisen, og privat forskning og utvikling som tilslutt vil utvikle en vaksine mot viruset. Styresmakter er simpelthen for inkompetente til å bli overlatt til å redde folks liv.
Nasjonalstaters respons på pandemien har vært fra automatisk panikkartet på den ene siden, til kyniske, kalkulerte maktovertakelser på den andre. Nøyaktig hvor vi er på denne skalaen betyr lite, siden de negative konsekvensene av statlige intervensjoner er de samme, uansett grunn.
Et eksempel på dette er den nylige «lockdownen» i India. India har i skrivende stund 1251 registrerte tilfeller av viruset og 31 dødsfall. Nå blir et land med 1,35 milliarder innbyggere lukket ned av styresmaktene på grunn av et virus som bare har drept 0.000002% av befolkningen. Mange indere overlever knapt fra før. Om disse inderne ikke får lov til å forlate sine hjem, vil millioner av dem dø. Av sult, tørst, eksponering og forebyggbare sykdommer, som ikke har noe med koronaviruset å gjøre. «Den katastrofen som de 50% fattigste arbeiderne i den svarte økonomien vil oppleve, er umulig å forestille seg» sier Jayati Gosh, en økonom og professor på Jawaharlal Nehru University i New Delhi.
Vi går nå inn i en global resesjon på grunn av slike statlige inngrep. Man stoler ikke på at folk vil ta de rette valgene for å beskytte seg selv, sine familier, og sine bedrifter. På den annen side stoler man, uten forbehold, på notorisk inkompetente og forbryterske styresmakter. Derfor er koronavirusets største offer fornuft, velstand og frihet.
Det er derfor kollektivister elsker koronaviruset.
Kommentaren er oversatt av Trond Johansen.
