Hvis det en gang var slik at jeg ikke trengte å starte en artikkel med en forklarende innledning, så er det nå. Alle vet hva vi står midt opp i. Hele Norge – ja, faktisk nesten hele verden – er fortvilt, oppgitt, forvirret og usikre. Vi holder oss oppdaterte i media, der vi leser om stadig nye og deprimerende tall, om hvordan det går med næringslivet, og økonomien for øvrig. Restaurantene har stengt, gatene er øde, kollektivtrafikken har noen steder stoppet opp, og kun de mest samfunnsviktige jobbene står igjen.
Men hvem gikk dette utover, som vi kanskje ikke vanligvis tenker over? Jo, sexarbeiderne. Koronasituasjonen ble for dem en ekstra brå afære, slik det ofte går med marginaliserte, sårbare eller utsatte grupper i krisetider.
Sexarbeidere er fullstendig avhengig av fysisk nærkontakt for å gjøre jobben sin. Det fungerer ikke å sende de på hjemmekontor, og be de holde avstand til hverandre. Og det finnes heller ingen løsninger for å permittere dem. I høy og hast mistet derfor tusenvis av sexarbeidere mulighetene de hadde til å jobbe. De får ikke lengre lov til å bruke nær kroppskontakt. Sexarbeiderne som hadde dette som eneste inntekskilde, mistet dermed inntekten sin over natten.
“sexarbeidere er mennesker for faen” med
store bokstaver på.
Siden sexarbeider ikke er anerkjente som arbeidere av den norske stat, står de nå helt uten arbeiderrettigheter. Mens hjelpetiltakene er på sin side enten stengt eller sterkt begrenset. Pro Sentret, et av hjelpetilbudene for mennesker med prostitusjonserfaring, ble blant annet stengt fordi men fryktet smittefaren. Det samme gjaldt “Nadheim”, et åpent hus av Kirkens Bymisjon for alle som selger sex, samt “Natthjemmet”, en akuttovernatting for kvinner i rus og prostitusjon.
Plasser hvor bostedsløse fikk lov til å oppholde seg forsvant også i regjeringens økonomiske spindelvev. Det samme med plasser som hadde matservering. Mangle flere enn før har blitt sendt på dør, og blir dømt til å sove ute. Således ble en prekær situasjon ekstra prekær for mennesker som hadde valgt et uortodoks yrke.
I episode 7 av PIONpodden – der to sexarbeidere diskuterer koronasituasjonen fra deres perspektiv – forklarer Sarah at det for flere sexarbeidere oppleves som en ond sirkel. Uten et inntektsgrunnlag har de ikke noe sted å sove, og det vil si at de ikke heller klarer å følge rådet til regjeringen om å holde seg hjemme. De klarer heller ikke å følge rådet om å vaske hendene sine.
Både Sarah og Hannah uttrykker redsel for å ta imot usikre kunder, bli ranet, og voldtatt. De mener risikoen for dette er større under store samfunnskriser, som pandemier.
Staten bestemmer hvem som får hjelp. Hjelpen staten tilbyr sexarbeidere står i sterk kontrast med strakstiltakene regjeringen lanserte for å lette på byrden til selvstendig næringsdrivende og forretningsaktører. Der reduseres skattene og avgiftene, og innbetalingskravene skyves på. Dette hjelper imidlertid ikke nevneverdig sexarbeiderne.
– Det er ingen politikere som står klare med en krisepakke til denne gruppen, som man gjør med andre grupper. Mange opplever å få færre kunder, så inntjeningen blir lav. Men de må fortsatt dekke sine basisbehov og betjene sine økonomiske forpliktelser, som for mange også innebærer å sende penger til familie i hjemlandet, sier Bjørg Norli i en kommentar til NRK.
Dermed lar noen sexarbeidere seg presse av situasjonen til å gjøre seg selv mer utsatte ved å ta større risiko. De selger for eksempel tjenester de ellers ikke ville ha gjort, som bilder eller videoer. En grense som man hadde klart å unngå å overskrive hadde staten bare anerkjent sexarbeid som et legitimt yrke, overskrides i stedet på grunn av mangelen av andre alternativer.
Hvis du ønsker å støtte PIONs krisefond for sexarbeidere som sliter fordi de ikke kan jobbe under koronapandemien kan du vippse til 523199. Merk gjerne med “SW Corona”/“SW krisehjelp”. Penger kan også settes inn på kontonummeret 7035.05.37323.
