Du har kanskje også fått utfordringen på Facebook? Den om å dele omslag fra syv bøker som har påvirket livet ditt? Du kan gjøre det med eller uten begrunnelse. Å velge ut bøkene kan være en vanskelig øvelse.
Da jeg fikk utfordringen måtte jeg tenke nøye gjennom hvordan jeg skulle behandle den. Min liste ble nemlig fort tre ganger så lang. Så hvordan kutter man ned listen, og hvilke kriterier jobber man efter når man lager og kutter en slik liste?
Mine kriterier ble disse:
- Hvilke bøker var de tidligste jeg leste, som har påvirket meg lengst/mest?
- Hvilke bøker har formet meg som menneske, mine oppfatninger og interesser videre i livet?
- Hvilke bøker har gitt meg gode leseopplevelser, i tillegg til/uavhengig av de tidligere nevnte kriterier?
Min introduksjon til bøkenes verden
Hvordan vekke leselysten i barn og ungdom? Det har sikkert vært en utfordring i mange hjem og på mange skoler. Noe av hensikten med ovennevnte utfordring har også vært å stimulere leselysten, og slå et slag for biblioteker. Jeg bidrar gjerne til begge deler.
Min introduksjon til bøkenes verden kom hjemme – og på Eidsvoll bibliotek. Bøker som Nord-Amerikas indianere, Verdens uløste gåter og Grimbergs verdenshistorie kunne jeg fordype meg i hjemme. Tur til biblioteket i Sundet var fast innslag hver lørdag. Med fokuset i Grimberg-bøkene er det ikke rart at bøkene jeg lånte med hjem handlet om historie – og personer. Om det var boken som Nord-Amerikas indianere som førte meg til tegneserier som Sølvpilen eller omvendt skal være usagt. Men det ble konsumert store mengder tegneserier. Sølvpilen, Fantomet, Donald og diverse blader med handling fra 2.verdenskrig. I tillegg til Tarzan, Korak, Jonah Hex og andre.
Verdens uløste gåter kom ut i 1977, og jeg leste den i 12-årsalderen. Den gav meg en livslang interesse for historie, i nær sagt alle varianter. Nær 30 år senere gav den inspirasjon til reisemålene i en tur jorden rundt. Angkor i Kambodsja, terrakottahæren i X’ian, Tiahuanaco i Bolivia, linjene i Nazca og Macchu Micchu, begge deler i Peru. Ny teknologi som DNA og georadar, og koblinger mellom ulike vitenskaper gir nye svar på gåtene fra fortiden. Teoriene i boken er nok utdaterte, men nysgjerrigheten den gav meg om fortiden vil forhåpentligvis alltid leve. Den første av syv bøker på min liste.
Enkeltmenneskenes påvirkning på historien
Rundt 1981 fikk jeg Yngvar Hauges trilogi om Carl Johan av min Bestemor. Bøkene er utgitt i perioden mellom 1940 og 1943 Historien om hvordan en vanlig gutt, født ved foten av Pyreneene i 1763, kunne ende opp som konge av Sverige i Norge i 1818 var utrolig fascinerende. Jeg fikk øynene opp for hvordan menneskenes valg, det de gjør eller lar være å gjøre, kan endre historien. I 1999 gav Eirik Bjørnskau ut en ny biografi, og samtidig skrev Kjell Arnljot Wiig en interessant bok om ham. I 2009 skrev Herman Lindqvist enda en lesverdig biografi.
Trilogien består av Revolusjonssoldaten, Marsjalen, og Tronfølger og konge. Sistnevnte ble bok nummer to på min liste. Den vekket min interesse for den franske revolusjon, den amerikanske uavhengighetskampen og hvordan ideologiske retninger oppstod. Jeg ser ikke bort fra at dèt igjen har påvirket mitt ideologiske grunnsyn som liberalist.
Trilogien gav meg et annet syn på begivenhetene som ledet opp til 1814 og unionen med Sverige, enn det vi fikk formidlet i historietimene på skolen og stadig hører i 17.mai-taler. Derfor samler jeg også på litteratur om Norge og 1814.
Skolens historiefortelling om andre verdenskrig er nøye frisert
Det er ikke bare når det gjelder 1814 at jeg opplevet en større avstand mellom pensumbøkene i historie og samfunnsfag på skolen og det jeg leste i bøker jeg lånte på biblioteket.
Skodvinskolen blant norske historikere formet Den Store Fortellingen om Okkupasjonen. Om det gode mot det onde. Så kom en ny generasjon historikere. De bagatelliserte ikke Nasjonal Samling og bortforklarte ikke okkupasjonen. De nyanserte og forklarte der Skodvin laget heltefortellinger og skapte myter om nasjonal enhet. Blant bøkene jeg leste som fortalte der historiebøkene tiet var Fra Marx til Quisling av Øystein Sørensen. Boken kom ut i 1983. Den er nummer tre på min liste.
Motpolen til nazismen er ikke kommunismen, slik man fort kunne få inntrykk av. Totalitære ideologiers motpol er de verdiene det liberale demokratiet bygger på. Det autoritære eller totalitære i kombinasjon med nasjonalisme er en giftig blanding. Før første verdenskrig var nasjonalismen autoritær. Sosialismen ble efterhvert delt i en internasjonal og en nasjonal retning. Felles var at økonomien skulle styres av staten og alle andre områder skulle ensrettes. Totalitære ideologier er ikke motpoler men konkurrenter.
Boken kom ut på nytt i 2012, med et etterord der Sørensen beskriver reaksjonene boken mottok og den offentlige debatten i 1983. Både han og andre har fulgt opp bokens tema i senere bøker.
Øystein Sørensen har gitt ut mange interessante bøker. En av favorittene min er Døden på Reperbahn og andre skandaler i nordiske kongehus. Å lese den gir en grundig vaksine mot konservative og romantiske forestillinger om kongehusenes opphøyede posisjon.
Den fjerde boken på min liste er Det tredje rikets vekst og fall av William L. Shirer. Boken leste jeg mens jeg gikk på videregående hvor jeg gikk fra 1983 til 1986. Den gav svar som skolebøkene og lærerne ikke klarte; hvordan tyskerne nærmest helt uten motstand, ad legal vei, lot seg lede inn i et så rått og brutalt diktatur. Boken var så grundig og instruktiv at den kunne brukes i forberedelsene til en historieprøve; jeg noterte ned alle lover som ble innført, når og på hvilket område. Farten i nazidiktaturets omforming og ensretting var skremmende.
Tyskland hadde korte tradisjoner som demokrati, og var mer vant til autoritære ledere. Mostanden mot nazistyret var svak, det samme var viljen til å forsvare demokratiet. Begeistringen tyskerne gikk inn i andre verdenskrig med, var forstemmende. Åpenbart var nasjonalisme og troen på eget lands overlegenhet viktig.
Demokratiets svakhet er at det er komplisert, tar tid og ikke kan tilby raske og enkle løsninger. Også i dag virker det lett å rakke ned på demokratiet. Boken er fortsatt aktuell. Bare se på hvordan politikere også i 2020 lefler med autoritære strømninger, ideer, ledere og diktaturer. Bare se på hvordan det logres for Kina, Putin og Saudi-Arabia.
Hva påvirker de som beveger verden?
Avstanden mellom det jeg leste i skolens pensumbøker og de bøkene jeg lånte på biblioteket overbeviste meg om at enkeltpersoners valg påvirker historien. Men hva påvirker menneskene som beveger verden? Dette spørsmålet fikk meg inn i biografienes og memoarenes verden.
Blant de beste biografiene jeg har lest er I malstrømmen, av Harald Berntsen. Biografien om Johan Nygaardsvold utkom i 1991. Jeg leste den i 1995. Den er bok nummer seks på min liste. Berntsen klarer å formidle hvordan Nygaardsvold var et menneske av kjøtt og blod. En sårbar person. Boken er grundig uten å være kjedelig. Den gir gode forklaringer på mennesket som ble statsminister, mye mot egen vilje. Samme forfatter skrev senere en like omfattende dog meget dårlig biografi, om statsminister Per Borten. Det forringer ikke mesterverket om Nygaardsvold.
Ideologisk påvirkning
Bøkene om Carl Johan vekket min interesse for tiden rundt den amerikanske uavhengighet, den franske revolusjon og begivenhetene i Norge i 1814. Min erkjennelse av hvordan enkeltmennesker påvirker historien fikk meg til å bli spesielt interessert i livet til Thomas Jefferson. I 1990 møtte jeg en amerikaner som anbefalte meg å se nærmere på betydningen Jeffersons venn Thomas Paine hadde både for uavhengigheten og revolusjonen.
Paine skrev Common Sense, en pamflett utgitt i januar 1776. Kortfattet, i et enkelt språk og med enorm utbredelse blant folk i de engelske koloniene i Nord-Amerika gav den kampen for uavhengighet voldsom energi. Thomas Paine ble nok en spennende skikkelse. Et mislykket individ i sitt fødeland England, men fikk ved en tilfeldighet anledning til å emigrere til koloniene i den nye verden. Der fikk han stor suksess som journalist i Philadelphia. Han deltok i uavhengighetskampen, og forsøkte å starte revolusjon også i England. Han deltok også i den franske revolusjonen. Helt uten å ty til våpen. Pennen var hans redskap. Som journalist og forfatter ble han en agitator.
Common Sense tar for seg grunnleggende prinsipper for samfunnets organisering, forskjellene på arvelige posisjoner og valgte organer, og konsekvensene Englands styre hadde i Nord-Amerika. Paine var for republikk, mot monarki, for folkestyre og mot dødsstraff. Han var sterkt kritisk til organisert religion. Hans hovedverk Age of Reason fikk ham for alltid bannlyst fra fødelandet England. Paines liv og virke ble en sterk inspirasjon for egen del. Og når jeg hører folk klage på journalister tenker jeg på Paine. Det gjelder å finne sin rette vei. Enkeltmennesker som skriver kan bevege verden!
Litteraturpolitiet – og fru Benum
Når jeg tenker å hvordan jeg er ble inspirert til å lese er det vanskelig å komme utenom min lærer i norsk på Eidsvoll videregående; Berit Benum. Jeg vet ikke om det fortsatt er slik, men da jeg gikk på videregående skulle vi skrive en særoppgave i norsk. Om en bok, en forfatter eller et litterært fenomen. I parallellklasser hadde de norsklærere som det ble hevdet kun godtok de fire store og til nød Hamsun. Slik var det heldigvis ikke i klassen til fru Benum. I motsetning til andre norsklærere hadde hun forstått at fordyping i verkene til Ibsen og kompani ikke nødvendigvis fremmer leselyst blant ungdom. Fru Benums elever fikk friere tøyler når tema for særoppgaven skulle velges. Mitt valg ble forfatterskapet til Louis Masterson, med særlig vekt på Morgan Kane-serien.
Serien handler om livsløpet til en person som blir US marshal i Det Ville Vesten. En antihelt. Ut over i serien blir Morgan Kane mer og mer sliten og desillusjonert. Som kontrast kommer det bøker om hans oppvekst og ungdomstid. Serien var på i alt 83 bøker. I serien opptrer mange historiske personer i virkelige hendelser fra både amerikansk og mexikansk historie. Hos meg skapte bøkene interesse for å lese og vite mer. Da jeg var på reise i Bolivia i 1998 kjøpte jeg boken Digging up Butch and Sundance, og forsøkte å finne byen der de to døde i kamp med bolivianske soldater i 1908.
Litteraturprofessor Willy Dahl mente bøkene om Kane egentlig handler om fremveksten av det moderne Norge. Masterson selv benektet det, men bøkene kan leses slik. Kane er lykkelig når han går på jakt, slipper å snakke om egne følelser, og løser de oppgaver arbeidsgiver pålegger ham uten å reflektere over egen rolle. Kane misliker ny teknologi, store byer, karrierekvinner og den nye mannsrollen. Han føler seg fremmedgjort i det samfunnet som vokser frem.
Jeg valgte Alaska Marshal som min bok nummer fem. Den kan stå som symbol for hele serien. I boken har han løst sin siste store oppgave som morder i statens tjeneste. Han er blitt overflødig og kan kasseres. Eller parkeres. Han blir ikke stuet bort på et lager, men sendt som eneste politimyndighet til Alaska under gullrushet. Et område så stort at det er utenfor de statlige karrierebyråkratenes fatteevne. Uten illusjoner om fremtiden griper Kane muligheten, men innser snart at han er forvist til glemsel og uten ressurser til å løse oppgavene.
Vil du forstå hvor stort fenomenet Morgan Kane var i Norge på 1970- og 80-tallet anbefaler jeg Den store boka om Morgan Kane (2014). En antihelt. Utover i serien blir Kane mer og mer sliten og desillusjonert. Som kontrast kommer det bøker om hans oppvekst og ungdomstid.
Jeg fikk lov å fremføre min særoppgave i litteratur muntlig for klassen. Kort efter at jeg hadde startet, banket det på døren. Det var en parallellklasse som også ville høre. Jeg er glad for at fru Benum gav oss romslige rammer. Det gav mange veier inn til litteratur og interesser som preger meg den dag i dag. Leselysten er det ingenting i veien med. Det er langt fra sikkert om det ville gått slik dersom pekefingeren og holdningene til litteraturpolitiet hadde dominert i hjemmet og i norskundervisningen.
