Jeg husker noe fra 1970-tallet. Jeg husker fra noen ferieturer, deriblant en til Kreta og en til England og Skottland, med blant annet en iskald utleiecampingvogn på det skotske høylandet. Jeg husker jeg fortalte min skeptiske oldemor at vi skulle på utenlandstur. Jeg husker da DC10-maskinen landet i Nairobi og det røde, jernrike jordsmonnet jeg da så for første gang. Jeg husker da jeg møtte min internasjonale skole for første gang.
Inflasjonen på 1970-tallet
Men jeg husker ikke noe selv fra den høye inflasjonen vi hadde på 1970-tallet og som varte litt ut på 1980-tallet. Allikevel husker jeg en episode som virker veldig relatert til dette:
Vi hadde vært på besøk hos slektninger i Göteborg, og da vi kom hjem var det blitt 1. juli, slik jeg husker det. Da var prisene gått opp. Hvorfor forteller hukommelsen min meg ikke noe om. Men på den tiden var det vanlig med pris- og lønnskontroll. Politikere tyr gjerne til det når inflasjonen kommer ut av kontroll – istedenfor å gjøre noe med rotproblemet.
Omsider fikk den amerikanske sentralbanksjefen Paul Volcker kontroll med situasjonen. Siden har vi hatt forholdsvis lav inflasjon, men likefullt inflasjon, som over tid vanner ut pengeverdien.
Siden den gang Volcker gjenopprettet kontrollen ved å stramme inn pengemengden, har det vært store pengepolitiske utfordringer.
Det går alltid bra…
Vi fikk børskrakk i 1987. Siden fulgte vår egen bankkrise. I år 2000 sprakk dot-com-boblen. I 2001 kom terrorangrepet 11. september. I 2007/2008 fikk vi finanskrisen.
Og vi er kommet igjennom alle krisene. Det gikk bra til slutt.
Hva har vi så lært av dette? Jo, at det alltid går bra til slutt.
Cambridge-professor David Runciman skrev i boken The Confidence Trap at demokratier har tendens til å være dårlige til å unngå kriser, men gode til å komme seg fra dem. Men, sier Runciman, demokratier er dårlige til å lære av krisene, slik at de blir bedre til å unngå dem.
Den lærepengen demokratier får av krisen, sier professoren, er at det alltid går bra.
Også denne gangen..?
Dagens krise er ingen finansiell, økonomisk eller monetær krise, men en medisinsk krise, kan det selvfølgelig innvendes. Problemet er at penge- og banksystemet settes under press, spesielt hvis nedturen blir langvarig. En gjeldsinflatert økonomi tåler ikke at økonomien sliter over tid. Sentralbankenes ekspansive pengepolitikk har skapt denne inflasjonen i gjeld over lang, lang tid. Det sentralbankene gjør nå, er ikke annerledes; det er bare i mer ekstrem grad.
Vi kunne hatt det slik at den mest dominerende tankesmien på høyresiden i Norge advarte mot løssluppen pengepolitikk efter finanskrisen. Vi kunne hatt det slik at Civita advarte om at sentralbankens kriserenter er leking med ilden, også i denne ekstreme situasjonen. Isteden velger Civita, ved Haakon Riekeles, å oppmuntre til ekstraordinære pengepolitiske tiltak.
Kommentator i Bergens Tidende, Hans K. Mjelva, tror at Oljefondet vil tjene på den økonomiske situasjonen ved å kunne kjøpe aksjer billig. Som om muligheten for at det finansielle-monetære systemet kan briste på mer fundamentalt vis ikke er tilstede overhodet.
Det finnes unntak, men stort sett «alle» synes å ha glemt 70-tallets inflasjonskrise, uavhengig av om de er gamle nok til å huske den eller ei.
Hva vil vi lære denne gangen, at det gikk bra nå også? Nok en gang var vi uovervinnelige?
Hvem vet, det går kanskje bra med pengene våre denne gangen også. Kanskje!
