For en stund siden skrev jeg en artikkel her på Liberaleren, som ble delt og fanget opp av mange. Denne omhandlet hvordan vi bør ta hensyn til de syke og eldre i samfunnet i disse koronatider. Et sivilisert samfunn, uavhengig av ismer, bør måles på hvordan vi tar vare på våre svake. Også i liberalismen står dette sentralt, bare fokusert adskillig mer på frivillighet.
For en god stund siden fikk jeg beskjed av min lege om å holde meg hjemme, da jeg har autoimmun sykdom. Jeg går på immundempende medisiner, og er derfor i risikogruppa. Jeg skal innrømme at dette satte en liten støkk i meg og min selvtillit. Det vi nå ser spre seg i rasende fart, kan faktisk være farlig for meg, og mange andre mennesker med underliggende sykdommer. Det setter ting i større perspektiv enn tidligere.
Skolene og arrangementene ble jo til slutt stengt, og debatten pågår om det burde skjedd før eller ikke. Et par dager etter at skolen ble stengt fikk jeg telefon fra skolen. Et av mine barn hadde vært i nærkontakt med en som er smittet, og mitt barn måtte være i hjemme-karantene i 14 dager. I råd med legen måtte jeg selvsagt holde god avstand til mitt barn, og egentlig resten av familien. Ikke det letteste man gjør selvsagt.
Foto: Paal Even Nyygard/Sandefjords Blad
Hvordan skal vi så agere? Jo, selvsagt skal vi være mer forsiktig enn tidligere. Barnet mitt har for øvrig ikke blitt syk, og karantetiden nærmer seg slutten. Men å holde avstand til dine egne barn, som er nært knyttet til deg fra før, har vært vanskelig. Selv om jeg selv kjenner pulsen går raskere og tankene flyr løsere enn normalt, så er fokus viktig. Vi må bevare roen, holde oss stort sett hjemme. Hamstringen vi så de første dagene har heldigvis roet seg, og sosial distanse bidrar til å flate ut smittekurven.
Blir kjedsomhet en utfordring fremover? Selvsagt blir det en utfordring, men jeg tror faktisk dagens barn og unge har godt av å kjenne på den kjedsomheten situasjonen vil bringe. Kanskje vil dette til og med medføre økt tankegang og kreativitet, ikke bare hos oss voksne, med også de unge. Takk til de tidlige guder, Steve Jobs og Bill Gates, for dagens teknologiske utvikling. Hvordan ville denne situasjonen vært uten ipads og smarttelefoner og strømningstjeneser for all verdens musikk og filmer?
Men, er jeg redd? Mitt immunforsvar tåler kanskje ikke dette viruset. Selvsagt er jeg redd. Jeg vil leve. Jeg vil være tilstede, for både nære og fjerne. Som tidligere politiker på sentralt nivå, har jeg opplevd mye, kjent mye på nerver. Frykten jeg føler på nå er likevel ny for meg, faktisk en livsskremmende erfaring. Men, også jeg har nok godt av denne erfaringen, en wake-up call på hva som er viktig her i livet.
Min forrige kronikk skapte debatt blant Liberalerens lesere. Mange likte ikke at jeg brukte ordet egoisme i feil sammenheng. La meg oppklare: jeg er en gate-liberalist, som skriver fra hjertet. I motsetning til de boklærde liberalistene, som er særdeles opptatt av riktig ordbruk. Skal ikke liberalismen ha plass til oss begge? For meg kommer egoisme i to varianter. Den positive, eksempelvis i en fly-situasjon, hvor den voksne må ta på egen oksygenmaske før man hjelper barnet. Den destruktive egoismen er for meg den tankeløse og kortsiktige, som kanskje gir deg tilfredstillelse i nuet, men på lang sikt er ødeleggende for deg og dine.
Nå må vi alle stå sammen og vise at vi er en del av et sivilisert samfunn. Vi må være mer forsiktige og vi må vise omsorg for hverandre, så skal vi nok komme styrket fra dette! Som min gode venn, og kjære redaktør, Bent Johan Mosfjell sa: «det er ikke en frihet å påføre smitte på andre mennesker».
