Det er alltid slitsomt å diskutere med folk som lar følelser og ikke rasjonell tankegang og fakta styre deres vurderinger og avgjørelser. Det er nettopp følelsesbaserte vurderinger og påfølgende «argumentasjon» som kan få alt fra kommentarfelt på nettet til et samfunn til å gå til helvete.
Jeg (og Bill Whittle i denne videoen) slår et slag for rasjonell tankegang, selv om det måtte innebære beskyldninger om at man er kald, kynisk eller det som verre er.
De fleste tar en mer eller mindre bevisst rasjonell avgjørelse hver dag når man setter seg i bilen eller bussen på vei til jobb. Det er tryggere å sitte hjemme i sofaen. Da unngår man faren for en trafikkulykke eller andre potensielle hendelser som kan inntreffe utendørs. Men det er åpenbart mer nyttig å dra på jobb og ta den risikoen det innebærer, i stedet for å la frykten seire. Den er irrasjonell. Derfor har man blant annet en sofa å sitte i når man ikke er på jobb…
Når man innfører tiltak fra politisk hold i slike tider som dette, så må det ligge rasjonelle vurderinger til grunn. Flere av oss kommer til å bli direkte eller indirekte berørt av pandemien som pågår akkurat nå. Jeg er redd for at min egen mor skal få det aktuelle koronaviruset, fordi hun er i det man kan definere som risikogruppen. Men både hun og jeg tillater oss å stille spørsmål om de økonomiske og menneskelige kostnadene på lengre sikt ved politiske avgjørelser som vårt selvgestaltede herrefolk tar. Er de langsiktige kostnadene høyere enn de kunne ha vært på kort sikt, hvis man hadde valgt en annen innfallsvinkel?
Jeg skal ikke komme med noen ukvalifiserte konklusjoner om alle politiske avgjørelser i disse koronatider, men det foregår ting på politisk hold som en liberalist bør kjenne litt i ryggraden. Nå kjenner de fleste til fullmaktsloven, men jeg opplevde noe for flere dager siden som var ganske guffent i mine øyne. Jeg sto som ansvarlig for et arrangement på Litteraturhuset i Oslo 31.3. Så begynte det så smått å komme restriksjoner på hvor stor en forsamling kunne være. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte søke Oslo kommune om tillatelse hvis det skulle komme flere enn 100 personer på møtet. Det er ikke vanskelig å forstå den rasjonelle argumentasjonen om hvorfor man satte begrensninger, men det er ganske guffent å oppleve at tilstandene i et land kan forandre seg brått «over natten». Fra en dag til en annen må jeg plutselig søke det offentlige om tillatelse til å samle en gruppe mennesker. Jeg skal ikke underkjenne problemene som COVID-19 forårsaker for helsevesenet, men det er da vitterlig noe som de fleste overlever. Likevel skaper blant annet mediedekningen en følelse av at mannen med ljåen sitter ute i hagen din.
Vi har også saken med hytteeierne som blir jaget bort fra sin egen eiendom. Nå er det mye frykt og hysteri i Norge, som man blant annet kan takke både en intens mediedekning og en klønete regjering for. Det tar ikke lang tid før det er følelsene (=frykten) som styrer folk. Mange har sikkert sett hvilken temperatur det har vært i kommentarfeltene og samfunnsdebatten rundt hyttesaken. Det har ikke vært lett å slippe til med rasjonelle motforestillinger. Lenge før regjeringen begynte å rasle med sablene og ville bruke voldsmidler mot hytteeierne, var det folk i kommentarfeltene som etterlyste militær innblanding for å stoppe folk og sende dem vekk fra deres eiendom.
Jeg skal ikke gå noe videre inn i selve hyttesaken, men jeg mener at en liberalist bør kjenne det i ryggraden når våre naturgitte friheter og eiendomsrett tas fra oss. Hvilken begrunnelse bruker man en annen gang? Vil det føre til mindre friheter i etterkant av denne krisesituasjonen? Det er mange spørsmål man kan stille seg og mye man kunne ha skrevet om dette og jeg merker at jeg sliter med å fatte meg i korthet. Ser frem til neste liberale aften og hyggelige samtaler.
La meg konkludere med at jeg tror vi lever i en tid nå hvor liberalistiske vaktbikkjer trengs mer enn på lenge i Norge. I etterkant av en krise blir man vurdert for hvordan man håndterte situasjonen man sto i. Ikke for eventuell etterpåklokskap, brannslukking og selvransakelse. Sa vi ifra? Foretok vi oss noe?
