Institusjoner, reguleringer og lover forsvares som svar på ulike problemstillinger i et samfunn, som for eksempel: Hvem trenger hjelp? Hva slags hjelp? Hvordan skal hjelpen organiseres? Hvordan skal hjelpen finansieres?
Uenighet om hva som er god hjelp og hvordan man kan sørge for at mottager samtidig opprettholder sin egen uavhengighet og øker sin evne til å klare seg selv er omstridt. Diskusjonen avsporer oftest slik at det på overflaten kan virke som om uenigheten er hjelp eller ikke, eller hvor mye den skal koste. De fleste vil at mennesker skal kunne motta hjelp når de har vært uheldige, men noen reagerer mer negativt enn andre når det gjelder tvungen hjelp, enten det er tvang rettet mot mottager av «hjelpen» eller mot de som forventes å yte den.
Det mest grunnleggende filosofiske skillet går mellom individualisme og kollektivisme. Konsekvent individualisme er et punkt i den ene enden av en akse, og så fort man blander inn kollektivisme i en eller annen grad så får man en gradert kollektivisme, siden individualisme ikke kan graderes. Enten så er man for fredelige menneskers selvråderett, eller så er man helt eller delvis imot det. Man kan ikke være halvveis gravid.
Sosialisme, kommunisme, fascisme, konservatisme og sosialdemokrati er alle sammen graderte former av kollektivisme, som i varierende grad mener individet kan tilkjennes rettigheter basert på myndighetenes oppfatninger om nytten av det. Individualister avviser at slik tilkjenning er en kollektivet rett, og mener at individets rettigheter er iboende i individet selv. Frivillig samarbeid er noe som beskytter de rettighetene, som er det motsatte av å hevde kollektivets rett til å fjerne dem helt eller delvis.
Kollektivisme er tilsynelatende mer styrt av emosjonell tilnærming til utfordringer og har kortere tidsperspektiv. Løsninger på det som føles feil eller leit skal finnes og gjennomføres, akkurat NÅ! Helt uten hensyn til langsiktige konsekvenser eller manglende bærekraft. Kostnad i innsats opp mot forventet resultat skal ikke vurderes som relevant, relevant er kun intensjonen om å gjøre noe som ansees som godt og riktig av så mange som mulig, umiddelbart.
Individualisme har normalt en mer langsiktig og analytisk tilnærming. Der søker man å finne opprinnelsen til problemer og utfordringer, og finne hvilke grunnleggende premisser i erfaring eller samfunnsstruktur som leder til at problemet oppstår. Noe som kan danne grunnlaget for at bedre løsninger oppdages. Og så vurderes også langsiktige konsekvenser av hver foreslåtte løsning nøye, med det målet for øyet at man ikke innfører flere problemer enn det som søkes løst.
Den ene tilnærmingen – kollektivisme – legger mest vekt på god intensjon, den andre – individualisme – på godt resultat.
En utfordring i diskusjoner mellom kollektivister og individualister, er ofte de bakomforliggende premissene. Kan lidelse for noen rettferdiggjøre myndigheter sitt formynderi og tvang mot andre? Er det på noen måte sikkert at samfunnet, og situasjonen for de som har det vanskelig, blir bedre av systemer som baseres på at hjelp skal gis uansett metode og konsekvenser?
Hvem er det som i dagens situasjon er mest panikkslagne og som vil definere hvordan de som er mest utsatt for smitterisiko skal hjelpes? Det er ikke de eldre som er mest utsatt som krever at hele økonomien må legges ned, at folk må nektes å isolere seg på sine egne hytter og trues med tvang for å overholde det. De som er i mest utsatt alder ser ut til å ta det hele med en rimelig grad av ro, og gjør heller egne tilpasninger i sin livsførsel, som å kjøpe inn litt ekstra mat for å enklest kunne håndtere den kommende tiden Samtidig som de isolerer seg selv i rasjonell egeninteresse. Gjerne i en hytte, for de som har tilgang på det.
Det er helt andre grupperinger som på grunnlag av forholdsvis kortsiktige perspektiver snur normal håndtering av smittefare 180 grader. Og som i tillegg vil ha innført ekstreme fullmakter til å ytterligere kunne redusere menneskers rett til å ivareta sitt eget og sine nærmeste sine liv på den måten de selv anser som best.
En sak som kan analyseres i dette perspektivet, er «krigen mot narkotika». Med hevdet intensjon om å redusere skader ved misbruk for den enkelte, innføres et enormt kontroll- og strafferegime som skader misbrukere, brukere, individer og samfunnet, langt mer enn det bruken selv gjør. Den innførte “løsning” medfører større skade enn problemet som skal løses.
Tiltakene fremmes med gode intensjoner, men unngår konsekvent at følgevirkninger måles. Om det som praktiseres faktisk fungerer etter intensjonen blir aldri vurdert. Når skal dagens juridiske regime vurderes opp mot alternative løsninger, som potensielt kan gi et bedre liv for alle individer, inkludert de som sliter mest? Basert på dette eksempelet så tar en slik prosess minst 50 år.
Spørsmålet er ikke om mennesker skades av andres skjødesløshet eller ondskap, at de lider, og derfor kan trenge hjelp. Alle er enige i at det er en del av virkeligheten. Det gjelder også de mest utsatte, enten det er en generell sykdomstilstand eller sårbare grupper for koronasmitte i dagens situasjon.
Spørsmålet er om den inntrufne situasjonen kan rettferdiggjøre regulering og tvang mot alle. Samfunnet kan enten fungere med tvang som premiss, eller frivillighet. Ingen av modellene er perfekte, ingen av dem gir perfekt eller utopisk resultat. Spørsmålet er om man vil satse på et samfunn der generøsitet, dugnad og samarbeid er mulig, ettersom hovedforutsetningen for det er nettopp frivillighet. Eller om man vil ha et samfunn basert på tvang, noe som sterkt reduserer mulighetene for ovennevnte dyder og istedet fremmer ansvarsløshet, gjerrighet og tvangsarbeid.
En kollektivistisk tilnærming er enerådende i de aller fleste samfunn i dag, som her i det sosialdemokratiske Norge. Individualister mener at god samhandling mellom mennesker kan forbedres betydelig ved hjelp av å endre standardmetoden vekk fra regelstyrt tvang og over til ansvarlig frivillighet. Oftest er målet for de to retningene det samme. Ønsket om en best mulig tilværelse er felles for de fleste, men mennesker med forskjellig tilnærming til problemer snakker forbi hverandre. Viljen til å forstå individualisters synspunkt er nærmest fraværende.
En av de største utfordringene med dagens samfunnsystem er at det er ekstremt konserverende. De aller fleste er lite villige til å i det hele tatt diskutere om det kan finnes bedre løsninger enn de som de selv tror på. Man kan håpe på at det i akkurat dette tilfellet kan være nok til å stoppe regjeringens søken etter hjemmel for ubegrensede maktmidler.
Det betviles ikke at intensjonen er god, men jeg tillater meg å tvile sterkt på om de tenker langsiktig nok. På lengre sikt håper jeg situasjoner som den vi er i nå vil åpne og sørge for at flere innser at den illusoriske tryggheten som kjøpes gjennom tvang mot hverandre er alt for dyr, og at individuell selvråderett vil gi både mer reell trygghet og frihet på sikt.
